Sosialrapporten er det viktigste dokumentet i en adopsjonssøknad. Sosialrapporten skal brukes både i Norge i forbindelse med søknadsbehandlingen, og i utlandet i forbindelse med tildelingen av adoptivbarn. Det er derfor viktig at rapporten gir et bredt og nyansert bilde av søkerne.
 

Som regel er det barnevernkontoret i søkernes bostedskommune som har ansvaret for å intervjue og utrede alle som ønsker å adoptere. På grunnlag av samtalene med søkerne, intervjuer og hjemmebesøk utarbeider kommunen en sosialrapport om søkerne, der kommunen også gir sin tilråding i saken.
 

Fyldig og nyansert bilde av søkerne
Det er viktig at søkerne er så åpne som mulig i utredningsprosessen. Rapporten bør gi et fyldig og nyansert bilde av søkernes oppvekst og bakgrunn, aktuelle situasjon, syn på barneoppdragelse, tanker om hverandre og om det å adoptere et ukjent barn fra utlandet, evne til å håndtere konflikter og vanskelige situasjoner, etc.

Det er viktig at sosialrapporten får frem det spesielle og unike ved de enkelte søkerne, slik at søkerne gjøres tydelige og fremstår som de personene de på godt og vondt er. De rapportene som evner å få frem slike nyanser, fremstår gjerne som langt mer troverdige enn rapporter som er mer
overfladiske og like gjerne kunne handle om noen andre.
 

Ny adopsjon – ny sosialrapport
Dette gjelder også ved senere adopsjoner, altså ved adopsjon av barn nr to, tre eller fire. I tillegg til ovennevnte må sosialrapporten, ved adopsjon av nytt barn, gi et godt bilde av hvordan det første
adoptivbarnet har blitt tatt imot, hvordan barnets utvikling og tilknytning til foreldrene har vært, og hvordan barnet har tilpasset seg til de nye forholdene det lever under.

Det forekommer at enkelte søkere har blitt bedt om eller selv har tatt initiativ til å skrive hele eller deler av sosialrapporten. Slik både norske og aktuelle utenlandske myndigheter vurderer dette, vil selvskrevne sosialrapporter mangle legitimitet, og dermed også troverdighet. En god sosialrapport vil ofte være kjennetegnet av at kommunens utredere har tatt opp både følelsesmessige vanskelige og mer uproblematiske tema med søkerne, og beskrevet hvordan søkerne tenker og reflekterer i forhold til spørsmål som er stilt i løpet av samtalene. En god sosialrapport vil dessuten ofte bære et tydelig preg av at kommunens utredere har evnet å gi en beskrivelse av søkerne med utgangspunkt i det ukjente barnets ståsted og perspektiv. En selvskrevet rapport vil ha svært begrenset verdi i en
slik sammenheng, og kan derfor ikke godtas.

All erfaring viser at søkerne tjener på at sosialrapporten er godt gjennomarbeidet fra kommunens side, ikke bare når søknaden skal behandles her i Norge, men også senere i prosessen, når den skal danne grunnlag for tildeling av et barn til søkerne i det aktuelle landet.
 

Attester
Søkerne må også legge frem fødselsattest, vigselsattest, ligningsattest, legeattest, egenerklæring om helsetilstand og uttømmende politiattest. Det skal dessuten fremlegges en bekreftelse fra aktuell adopsjonsforening om at denne foreningen - under forutsetning av at søkerne gis forhåndssamtykke til adopsjon fra norske myndigheter - har påtatt seg ansvaret for å formidle et adoptivbarn til søkerne fra det landet foreningen og søkerne har blitt enige om. Dette gjelder med unntak av de
få adopsjonene som går utenom godkjent adopsjonsforening.

Av formidlingsbekreftelsen skal også anbefalt aldersramme for barnet fremgå. Vanligvis gis det forhåndssamtykke til adopsjon av barn i alderen 0 - inntil fylte 3 år. I spesielle tilfeller kan aldersrammen utvides til 0 - inntil fylte 4 år eller 0 - inntil fylte 5 år. Dette er mest aktuelt for forholdsvis eldre søkere, men også hvis det er aktuelt å gi tillatelse til søskenadopsjon (se egen omtale av søskenadopsjon nedenfor).

Når alle de nødvendige dokumentene foreligger, oversender kommunen søknaden til rette statlige myndighet for behandling, sammen med sosialrapporten. Bufetats regionkontorer skal behandle alle søknader om forhåndssamtykke til adopsjon, med unntak av de få sakene som gjelder adopsjon av barn utenom godkjent forening. I de sistnevnte sakene er det Bufdir som er førsteintstans.

Bufdir er klageinstans i alle saker hvor regionene er førsteinstans. Barne- og familiedepartementet er klageinstans i saker hvor Bufdir er førsteinstans.
 

Les også
Veiledning om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon (publisert av Barne- og likestillingsdepartementet i desember 2002).

Hentet fra Barne- Ungdoms- og Familieetaten