| Om å møte mennesker i sorg som har mistet barn i svangerskapet |
|
|
| Skrevet av "Ine" | ||
| søndag 11. desember 2005 | ||
|
For en del år tilbake opplevde jeg å miste mitt første barn. Han døde like før han skulle bli født, 13 dager over termin. Tiden som fulgte var en vanskelig tid. Jeg møtte mye varme og forståelse fra familien i mitt sorgarbeid etterpå. Men jeg møtte også mange vonde kommentarer, murer av taushet og folk som trakk seg bort fra meg. I ettertid har jeg hatt kontakt med flere som har vært i samme situasjon og de fleste forteller om liknende opplevelser. Psykolog Gunvor Berge Svenberg beskriver det slik: "Så trekker de fleste seg unna og danner en jernring av ensomhet om de sørgende foreldrene. All den varme og omsorg som foreldrene så desperat trenger er der, men den slipper ikke gjennom. De som er inni ringen tror at verden har glemt dem og at ingen forstår"
Jeg tror de færreste som står utenfor mener å opptre ufølsomt, men de blir lammet i sin hjelpeløshet. Kanskje har du selv opplevd at noen du kjenner har mistet sitt barn i svangerskapet og opplevd rådløsheten som inntar deg når du egentlig ønsker å hjelpe. Kanskje kommer du til å oppleve det. Da vil jeg gjerne gi deg noen råd med på veien som kan hjelpe deg i ditt møte med sørgende foreldre. For det første er det viktig at du tar kontakt. Mange føler seg usikre og uteblir, men for dem som står midt oppe i tragedien føles det ut som om de blir glemt eller at du er likegyldig. Det er bedre å si noe "dumt" enn å signalisere noe som kan oppfattes som en kald skulder. Vær til stede, oppsøk aktivt, ikke bare si: Ta kontakt hvis du trenger å snakke.... Når man er nedfor er det ikke lett å ha krefter og overskudd til å kontakte menneskene rundt en. Det er viktig å huske at det er den som har mistet barnet som har det tøft, og dermed ikke vedkommendes jobb å ta hensyn til eller være forståelsefull mot menneskene rundt en. Det er viktig å ta enhver sorg alvorlig, uansett hvor tidlig i svangerskapet barnet dør. Vi som mister opplever at vi mister våre barn og sørger, uansett om man er 17 eller 42 uker på vei. Og vær oppmerksom på at mennesker sørger forskjellig og trenger ulik tid på sitt sorgarbeid. Det er ikke nødvendigvis sånn at sorgen er proporsjonal med svangerskapslengden. Respekter hver sin måte å sørge på, ikke gjør deg selv til hobbypsykolog med rett til å vite hva som er best for den sørgende. Det er ikke lurt å si: "det var bedre du mistet barnet nå enn senere", eller "det var bedre du mistet før du ble kjent med barnet." Det er jo det som er vår store sorg! At vi ikke har fått lov til å bli kjent med barnet, og at vi aldri har fått lov til å være ordentlig mamma eller pappa til den lille. At vi aldri har fått møtt blikket, hørt skriket eller sett smilet...jeg skulle gitt uendelig mye for å ha sett gutten min i live, bare i fem minutter. Når barnet dør før, under eller like etter fødselen, får ikke foreldrene anledning til å vise sitt barn til omverdenen. Sykehusene har rutine på å ta bilder av barna, og mange foreldre tar bilder selv. Hvis foreldrene ønsker det, er det enormt viktig at du tar deg tid til å se på bildene av barnet deres. De fleste foreldre brenner etter å få vise fram sitt barn, om det er et aldri så lite nurk. Selv om bildene viser et barn som ikke lever, er det like fullt elsket og derfor vakkert i foreldrenes øyne. Det er kanskje ikke så lurt å spørre "når skal du komme deg videre" eller si "du må tenke fremover". Det må bli opp til hver enkelt hvor lang tid en trenger. Husk at vi slutter egentlig aldri å sørge over barnet. Sorgen og savnet vil alltid være der, men etter hvert lærer vi å leve med sorgen som følgesvenn. Vi vil alltid ha et barn for lite. Og omgivelsene bør ikke forvente at vi glemmer det barnet vi mistet, for det gjør vi aldri. Derimot er det viktig å snakke om barnet og om opplevelsen foreldrene har måttet gå igjennom. Ofte er det slik at mange stiller opp i den første tiden, men så blir det mer fjernt for dem som ikke sitter igjen med tomheten. Foreldrene trenger deriomot å snakke lenge om barnet sitt, ikke bare den første uken. De fleste setter pris på at man fremdeles nevner barnet i lang tid etterpå. Si aldri noe slikt som: "ja, ja, men du kan vel bare få et nytt barn". Ingen senere barn vil kunne erstatte det barnet man har mistet. Det barnet vil alltid være med i foreldrenes hjerter. Likevel ønsker mange som mister barnet sitt i svangerskapet, sårt å få et nytt barn. Det er viktig å være klar over at det ikke er snakk om å erstatte det døde barnet, for ethvert barn er unikt og kan aldri erstattes. Det handler derimot om å fylle livet med glede og mening igjen og ha noe å leve for. Når så et nytt barn eventuelt er på vei, tror omgivelsene gjerne at sorgen over det døde barnet er gjemt og glemt. Men det kan oppleves som grusomt at verden rundt en etterhvert (ganske fort) glemmer at en har mistet et barn og bare fokuserer på det nye barnet. Ofte er et nytt svangerskap preget av angst for å miste på nytt, dårlig samvittighet overfor det døde barnet og samtidig glede over et nytt liv i vente. Dette er en vanskelig og sårbar tid, der støtte og hjelp er veldig viktig. Mødre og fedre har ofte ulik måte å sørge på, og det bør man være klar over. Mange tror at faren skal støtte og ta seg av moren, og glemmer at også han har en tung sorg å bære på, selv om han ikke har båret barnet inni seg. Det forventes at mannen skal være sterk og ikke vise følelser, men også han trenger hjelp og støtte. Også søsken til det avdøde barnet trenger å bli sett og tatt vare på. Deres sorg blir ofte glemt og man forventer at de skal være flinke og snill for å hjelpe sine foreldre som har det vanskelig. Men det er en tung bør å bære for små skuldre. Deres sorg er like viktig og må tas alvorlig. Det finnes sikkert mange flere råd som kan gis. Nedenfor følger en litteraturliste som kan være til hjelp. |
||