Donorinseminasjon

Skrevet av "Snoopy"

søndag 11. desember 2005

Min historie begynner i mai 1998. Da traff jeg verdens herligste mann, som fortalte allerede første kvelden at han ikke kunne få barn. Grunnen til at han fortalte dette så tidlig var at han hadde dårlig erfaring fra sine ekser. Den damen han hadde når han fant ut at han ikke hadde noe levende sæd sa at hun skulle ha sex med den beste kameraten hans for å få barn. Han har også mistet et tvillingpar etter AID. Når jeg fikk vite dette tenkte jeg som så at "jaja, man kan jo gjøre så mye, nå". Men etter som tiden gikk, og jeg tenkte mer på dette, ble jeg livredd. Han tok meg med til Aarhus en gang vi var på ferie i nærheten og viste meg Ciconia-klinikken. Jeg begynte å gråte og var helt desperat, jeg skulle aldrig bli gravid. Før dette var jeg veldig optimist. Hadde jo hørt om dette før. Noen par kan ikke få barn, men begge to får når de går fra hverandre, bare kjemien som ikke stemte helt. Så mensen kom ikke da den skulle å jeg testet. Negativt. Dette skjedde måned på måned. Selvfølgelig ikke hver måned, men tett på. Jeg begynte å tenke at jeg ikke ville gå gravid. Dette var på grunn av at han allerede hadde mistet en gang. Da skulle jeg plutselig adoptere. Dette var vel ca. et halvt år etter je møtte han. På denne tiden var jeg desperat og snakk om jojo-humør. Stakkars mannen min! Så i januar 2001 sa jeg at jeg ville prøve for alvor. Tok kontakt med gynekolog og fikk time i april! Det tok litt tid før jeg ringte gynekologen, ringte vel henne i mars tenker jeg. Første timen bare snakket hun og så på egglederne mine med utvendig ultralyd. Fikk beskjed om å ta opptil flere blodprøver og fikk en ny time etter blodprøvene var tatt. Neste time så hun på egglederne mine med innvendig ultralyd. Fikk da kontrastvæske. Det gjorde ikke så veldig vondt når hun skulle se, men f**n så vondt det gjorde etterpå. Jeg klarte knapt å stå oppreist og spydde opptil flere ganger. Men ingenting var galt med meg. Så da var det ikke så ille at det ikke var godt for noe. Så kunne vi reise til Ciconia i Aarhus. Vi fikk resept på Pergotime og Profasi og beskjed om å ringe første mensdag for timebestilling. Jeg tok en Pergotime fra 2. til 5. mensdag. Skulle så sjekke om jeg hadde eggløsning fra 13. mensdag til 14. CP-en viste positivt (eneste gangen jeg har sett to blå streker på en test). Da reiste vi på klinikken. Der satte de først Profasi-sprøyten, så sjekket legen om jeg virkelig hadde EL. Det hadde jeg. Ut på gangen i en time til de hadde ordnet sæden de skulle bruke. Dette kunne de ikke gjøre før det var helt sikkert at jeg hadde EL. Skal si jeg var nervøs. Så var det inn igjen i stolen og legen sprøytet sæden inn med en lang plastikkdings. Ferdig. Vi dro tilbake til Ciconia dagen etter for en inseminasjon til. Så var det bare å vente... Den neste to ukene var jeg innmari kvalm, spesielt på kveldene! På dagen to uker etter første inseminasjon fikk jeg mensen. Plutselig og uten de voldsomme smertene jeg pleier å ha, de kom ikke før noen timer etter jeg begynte å blø. Da måtte jeg gå hjem fra jobben, jeg var helt desperat, jeg er sikker på at jeg kunne ha klort ut øynene på den første gravide damen jeg så. Men etter noen dager fant jeg ut at herregud det er mange som har det verre enn meg, vi prøver på nytt. Jeg var helt klar for et nytt forsøk med en gang. Men det var ikke lommeboken. Nå skal vi til Rikshospitalet for samtale den 26. september. De lovte at vi kunne begynne med behandlingen allerede sylklusen etter. Jeg håper det!!