Gå til forsiden
For deg som prøver å bli gravid
 | SnartMamma | NybaktMamma |
Forside arrow Eggløsning arrow Overstimulering
lørdag 25. november 2017
Overstimulering Skriv ut E-post
Skrevet av "Veslemøy"   
søndag 11. desember 2005
Det var den 13. juni 2000. En helt vanlig dag for veldig mange, men ikke for meg. Jeg skulle på sykehuset for egguthenting! Og denne gangen måtte det vel lykkes? Dette var mitt tredje forsøk, og forrige gang hadde alt sett så bra ut. Jeg hadde tatt sprøyter i nesten 14 dager, og jeg kunne kjenne at det var masse egg som lå i magen min og gjorde seg klar til befruktning. Sprøytekuren hadde kosta meg masse psykisk denne gangen, og jeg håpet inderlig at jeg kunne slippe det flere ganger. De siste sprøytene satte jeg med tårer i øynene.

På sykehuset ble den vanlige prosedyren satt i gang, mannen min fikk endelig bidra med sitt, og jeg ble forberedt til egguthenting. Jeg husker de klussa litt med å få satt inn nåla i hånda mi, og jeg tenkte: "Hvordan skal jeg få forklart dette blåmerket til de hjemme?" Etter hvert forsvant jeg i en salig rus, og egga ble henta ut….

Da jeg våkna til etterpå, fikk vi høre at det hadde henta ut 23 egg! Ved forrige forsøk hadde mange hatt god kvalitet, og jeg tenkte at nå måtte jo noen kunne fryses ned denne gangen, siden det ble så mange. Jeg fikk ligge og slappe av litt før hjemreisen, og hjemme sov jeg og hvilte resten av dagen.

Neste dag ringte vi til sykehuset, og fikk høre at de bare hadde befrukta 14 egg. De hadde ikke kapasitet på lab'en til mer. Jeg ble skuffa, men fikk også høre at de som var befrukta, så veldig fine ut. Så da fikk jeg nytt mot, og så frem til neste dag og innsetting av egg. Jeg var nokså uvel, trøtt og svimmel, men jeg tenkte at det bare var ettervirkningene etter bedøvelsen. Jeg hadde jo tatt ut masse egg, og sikkert fått mye bedøvelse. Jeg tok det med ro hjemme resten av den dagen.

Så, den 15. juni, bar det til sykehuset igjen. Jeg hadde med meg to svære puter og et teppe i bilen, for jeg ble liksom så fort trøtt og svimmel. På venterommet prata jeg med ei som hadde hatt nesten 50 eggposer….. Stakkars henne, tenkte jeg, mitt er jo for ingenting å regne i forhold. Men vi var ikke i form, noen av oss. Vi satt og lente oss til veggen og håpte på at vi snart fikk legge oss ned.

11 av egga var fremdeles veldig fine, og jeg fikk satt inn de to beste. Legen hadde store problemer med å "finne veien", måtte ta fram ultralyden for å se hva det var som skjedde der inne. Det var et rart bilde å se på skjermen. Masse store svarte rundinger. Jeg hadde tidligere fått forklart at eggposene, som er fylt med væske, blir under egguthentinga tømt for denne væska. I den et sted ligger egget. Men eggposene blir fylt med væske igjen etter uthentinga, og det fikk jeg se nå. Det var merkelig å se alle de posene, ikke rart magen var oppblåst!

Så bar det hjemover igjen. Jeg ble bare trøttere og trøttere, og sløva resten av dagen på sofaen. Heldigvis hadde jeg fått sykemelding til over helga, legen så at jeg trengte det.

Den natta ble ikke god. Jeg sov nesten ingenting, lå og kjente på alt som skjedde i kroppen min. Hver gang jeg slappa av og døste litt, slo det gjennom meg. Ikke hetetokter, jeg kan best beskrive det som "spenninger". Jeg ble helt plutselig pinnstiv i hele meg, alle musklene stod i helspenn, og pulsen raste. Jeg ble også sløvere og sløvere. Til slutt gikk jeg ned i stua og la meg. Mannen min skulle jo på jobb og måtte få sove litt i fred og ro, syntes jeg.

Neste dag, som var en fredag, husker jeg ikke så mye av. Jeg var fremdeles trøtt og sløv, men tenkte at dette ble nok den verste dagen. Jeg visste at plagene ville nå en topp ca en uke etter Profasisprøyta. Den hadde jeg satt søndagen før, men jeg tenkte at stort verre enn dette kan det jo ikke bli….. Magen var blitt kjempesvær, og veldig øm, jeg orka ikke ha på meg noen bukser, selv ikke den største joggebuksa til mannen min føltes behagelig over magen. Jeg var varm og rastløs, med spenninger i kroppen, samtidig som jeg følte meg svimmel og sløv. Til tider var jeg redd, spesielt siden jeg var alene hjemme. Jeg hadde med meg trådløs telefon når jeg gikk på do, i tilfelle jeg skulle bli svimmel eller noe skulle gå galt.

Kvelden gikk på et vis, og så la vi oss. Men etter bare to timer gikk jeg i stua og la meg. Mannen min måtte følge meg, jeg turte ikke gå alene, for tenk hvis jeg datt i trappa! Resten av natta lå jeg og kikka på telefonen. Jeg visste at når morgenen kom, måtte jeg ringe til sykehuset. For noe var galt…. Jeg hadde fått opplyst at det var en gynekolog på nattevakt som kunne kontaktes, men jeg nektet å innse at jeg var syk. Hadde bare en merkelig tanke om at hvis jeg fikk ringt til sykehuset, så ville jeg bli god igjen.

Morgenen kom endelig, og jeg fikk ringt. I tillegg til de andre plagene, var jeg nå blitt svært kvalm. På sykehuset var de veldig medfølende, og jeg fikk straks beskjed om å ringe legevakten og si at jeg måtte legges inn på mitt "hjemme-sykehus" pga overstimulering. Da jeg fikk den beskjeden, begynte jeg å gråte. Jeg ville ikke være syk, jeg ville jo bare ha et barn!! Mannen min måtte overta telefonen. Han ringte legevakten, og jeg begynte å kaste opp. På legevakten fikk han først beskjed om at vi kunne komme om 1,5 time. Mannen min sa at det synes han var lenge, for jeg lå og kasta opp ved sida av han. Da reagerte de annerledes, og det ble sendt en ambulanse for å hente meg. De kjørte meg til legevakten. Da legen kom ut i bilen og skulle undersøke meg, sa han bare: "nei, du ser ikke særlig god ut". Han stilte noen få spørsmål, og skrev fort en innleggelse, og så bar det til sykehuset.

På sykehuset ble jeg kjørt opp til gynekologisk avdeling. Jeg lå på gangen en liten stund mens jeg venta på legen, og jeg husker jeg så en stor mage på noen hvite bein som gikk forbi…. Jeg kasta opp igjen, hadde heldigvis fått en pose av de i ambulansen. Og en sykesøster oppdaga meg, og kom og trøsta og fant en kald klut.

Så kom legen, og jeg skulle undersøkes. Jeg fikk kara meg opp i stolen, og så var det fram med ultralyden. Legen forklarte at jeg var nok overstimulert, ja. Normal størrelse på eggstokkene skulle visst være mellom 2 og 3 cm, mine var mellom 11 og 12…. Så jeg skulle legges inn til observasjon, normalt ville det gi seg om noen få dager. Men jeg hadde reagert nokså kraftig, og veldig tidlig. Det vanlige var at slike symptomer oppstod rundt 14 dager etter egguthenting, og da hvis en var gravid. Så hvis jeg ble gravid, kunne jeg regne med å bli innlagt en gang til og ofte var det da slik at symptomene ble verre enn rett etter egguthenting…. Men foreløpig var det bare å innstille seg på noen dager i sykehussenga.

Mannen min kom og var med meg en stund, men jeg sendte ham hjem. Han skulle heller komme igjen til kvelden. Jeg følte meg verre og verre, kasta opp mer og mer. Klarte ikke holde på noe. Jeg husker jeg lå og kikka på vannglasset som stod på nattbordet. Jeg tenkte at jeg kunne ikke forstå de som klaga over dårlig vann på sykehuset, det var faktisk det beste og friskeste vanne jeg noen gang hadde smakt! Bare synd at jeg ikke klarte å holde på det. Etter ei stund ble legen tilkalt igjen, og jeg fikk tilført væske intravenøst. Det hjalp utrolig, i løpet av få minutter forsvant kvalmen, og svimmelheten kom seg litt. Jeg fikk senere vite at jeg var i ferd med å bli veldig uttørka, det var derfor jeg hadde kasta opp.

Etter hvert fikk jeg "selskap" av ei anna jente i samme situasjon. Hun hadde vært innlagt et par dager i uka før, og var blitt utskrevet fordi hun ble bedre. Nå var hun verre, og måtte inn igjen. Men det var jo et positivt tegn, da. Etter et par dager fikk hun bekrefta at hun var gravid! Det var greit å være to i samme båt, vi hadde masse å prate om. Hver morgen ble vi veid, og magene ble målt. Vi var ganske like, og hadde moro med hvem som hadde størst mage……

Vi fikk begge to intravenøst hver dag, en væske som skulle trekke all væska ut fra magen og over i blodbanen og resten av kroppen igjen. For det er det som skjer ved overstimulering, fikk vi vite, at væska i kroppen går til magen. Dette fører jo bla til tykkere blod og økt fare for blodpropp. I tillegg måtte vi holde senga de første dagene. Men etter hvert fikk vi styre det litt selv. Da trava vi opp og ned gangen, med store mager og stativ med slange på. "Støttekontakten" vår, ble det stativet kalt. Men vi måtte passe godt på magen, fikk vi beskjed om. Eggstokkene var store og porøse, og veldig utsatte. Hvis de fikk ble ødelagt, kunne det hende at de måtte opereres bort, for man klarte som regel ikke å stanse blødningene hvis det begynte når de var som nå. Så vi måtte passe på å ikke få noen dunk på magen. Men det gikk greit, og dagene gikk på et vis. Det var en veldig god tone på min avdeling, de som jobbet der var fantastiske humørspredere!

Jeg var innlagt i 6 dager. Da hadde det stabilisert seg, og væskebalansen min ble bedre. ( Det betyr at jeg sprang på do i et sett, for nå skulle overskuddet ut! ) Det var deilig å komme hjem igjen, men jeg var veldig trøtt og slapp i flere uker. De første dagene sprang jeg og målte magen og veide meg hele tiden, for en økning et sted betydde jo at jeg kunne være gravid….

Men dessverre. Noen få dager etter at jeg kom hjem, kom menstruasjonen….. Det føltes som om hele min verden raste i grus. Når jeg hadde gått gjennom så mye, kunne jeg ikke da få lov til å få et barn? Måtte jeg virkelig gå gjennom alt dette en gang til?? Det virket umulig. Jeg var langt nede, tenkte at dette kommer jeg aldri over. Jeg gråt og gråt, mannen min måtte ta fri fra jobb noen dager for å være med meg. Jeg klarte ikke være alene. Jeg låste døra og tok ikke telefonen den første uka. Men sakte men sikkert kom jeg meg på føttene igjen. Det tok tid, og et sårt minne vil det nok alltid være. Men, jeg har lært mye om meg selv og kroppen min gjennom dette, og jeg tror jeg er et sterkere menneske.

Dette er min historie slik jeg husker det ett år etter. Jeg ber om tilgivelse for eventuelle feil.
Hvis noen har spørsmål eller kommentarer, må dere gjerne sende mail.

Veslemøy 

 
Link til denne siden på din blogg eller hjemmeside:
Diskuter:
Les også:
Linker:

  Copyright © 1999-2013 SnartGravid.com
Juridiske merknader