Noen tanker

[Mandagsjenta]

Sitter her på jobb en tirsdagsmorgen rundt EL tider.. Nå er det over et år siden vi første gang begynte å prøve. Var så heldig å traff på første forsøk men i 7. uke ble det oppdaget Blighted Ovum ved en tidlig ultralyd. Hadde lyst å bli gravid igjen med en gang, men var vel kanskje ikke så veldig aktiv prøver med det samme. Bl.a. pga at det tok nesten 2 måneder før mensen kom igang igjen, så var fikk jeg en del soppinfeksjoner osv. Så da var det jo så som så med :sengekos: men hadde jo likevel forhåpninger hver måned.. Men ingenting skjedde. Så tok vi et par måneder pause for å slippe å være så deppa hver gang TR kom.

Men i april var det påen igjen for fullt. Og hadde jo store forhåpninger om at det ville gå fort.. Men nå sitter jeg da her i 5. måned på rad (siden siste start) og håper.. Har ikke noen god følelse denne gangen heller, men vi prøver for fullt hver kveld for tiden ;) Vil ikke gå glipp av EL denne gangen. Hverken temper eller tester så den får komme når den kommer. Har testet i to sykluser og fikk positivt begge gangene så jeg regner med at jeg har regelmessig EL iallfall..

Nå vet jeg jo at mange har prøvd mye lengre enn jeg har men jeg blir likevel bare mer og mer deprimert. Og at venner rundt meg blir gravide gjør det ikke noe bedre. Prøver så godt jeg kan å glede meg sammen med dem men klarer det ikke 100 %. En god venninne har jeg tom mistet kontakten med.. selv om det også hadde mange andre grunner..

Ville bare å få ut litt frustrasjon.. Takk for at dere ville høre på meg.

Vil få ønske alle lykke til, og krysser fingrene for at neste test viser +

[filippa]

Åh, jeg kjenner meg igjen. Er selv en av de som trodde det skulle gå så fort. Tok ut spiralen i mai 02 og siden det nå er over 1 år siden kan jeg kjenne igjen tidspunkter fra i fjor hvor jeg også gikk og lurte på om jeg var gravid. :???:

Heldigvis ble vi gravide i år, men så mistet jeg i MA i 12 uke(03 mai) og etter det har vi prøvd og prøvd. :gal:

Innimellom føles det så trøstesløst det hele. Jeg og Filippa mannen har jo hverdag som alle andre hvor vi jobber og står på. Vi blir slitne og trøtte som alle andre, sure på hverandre osv. og de gangene føles det som en kraftanstrengelse å ha sex, for nå bare må vi , og da kjenner jeg at jeg skal være så LYKKELIG og takknemmelig når det klaffer. Ikke bare for at vi er heldige og kanskje får et barn , men også for at da slipper vi presset, som det jo tross alt er. Dessverre. Heldigvis elsker vi hverandre! :wow:

Ikke noe rart man blir litt deprimert innimellom, og det nytter ikke å sammenligne seg med andre som har prøvd lenger, for du vet selv hva DU føler og hvordan DU takler dette her. :gal2:

Lykke til og ta vare på deg selv og din kjære. Ikke gi opp, plutselig så skjer det. Slik prøver jeg å tenke! :vink:

Filippa

[Tidl. bruker]

Hei, :stakar:
Det er skikkelig trist å ha det slik. Det å gå å håpe hver mnd. Det er tungt å se alle andre bli gravide. Når man selv ønsker å få mave, så kryr det av gravide. Jeg vet det er tungt, som startet som prøver for nesten 7 år siden:uff: Jeg vil bare si at jeg ønsker at det retter på seg snart, At du får to blå. Du vet du har jo klart det før:nikker:
Sender deg herved noen vibber:vibba::vibba::vibba:

[Mandagsjenta]

... at vi er flere i samme båt.. For jeg føler meg veldig alene sånn til hverdags. Har jo min kjære som ønsker seg en liten en like mye som meg, men tror han ville gått på veggene om jeg skulle klaget og mast konstant.. Så mye blir det til at man bare tenker, og jeg må si at det innimellom gjør veldig vondt innvendig når man går forbi store mager, vogner, babybutikker osv.

Tusen takk for svar. Det varmer og hjelper veldig! Kanskje ender vi opp sammen i mai-klubben???

[Blomma]

Skjønner godt hvordan det føles ja! Vi hadde heller ikke trodd det skulle ta så lang tid! Vi skulle bare jobbe litt etter endt utdannelse - men nå har det snart gått 3 år siden vi begynte på babyprosjektet! Vi har ikke sagt noe særlig til folk før nå den siste tiden! Vi ble satt i prøverørskø nå i august, så det blir spennende. Har fortalt dette til den nærmeste familien, samt de nærmeste vennene! Foreldrene til mannen min er skilt og gift på nytt begge to( - er veldig glad i alle fire svigersene.....) Var en tur hos svigers her om dagen -nærmere bestemt hos svigermor, og stesvigerfar. De føler tydligvis med oss, og stesvigerfar var så "skjønn" når han sa "Betalingen for prøverørsforsøkene skal dere ikke tenke på, det vil vi veldig gjerne betale...." Jeg ble så perpleks at jeg sa "så dere har så lyst på barnebarn...". Er ikke det at vi ikke kunne betalt det selv, absolutt ikke! Penger er penger det er ikke det. Men det var den omtanken og varmen de viste oss, ved å si det sånn, som varmet! Spesielt hyggelig var det jo at det kom fra stesvigers!(Siden han ikke er min manns biologiske far...) Deilig å kjenne at de bryr seg på denne måten!

Lykke til alle sammen! Jeg tror og håper at vi skal få det til alle sammen en gang! men det var den tålmodigheten da - den begynner å bli liten gitt!

[Tuneland]

Sender deg en liten :klem: jeg. Skjønner godt at du får triste tanker når det blå krysset lar vente på seg..

Ønsker deg lykke til videre!:lykketil:

[Tuneland]

Var en tur hos svigers her om dagen -nærmere bestemt hos svigermor, og stesvigerfar. De føler tydligvis med oss, og stesvigerfar var så "skjønn" når han sa "Betalingen for prøverørsforsøkene skal dere ikke tenke på, det vil vi veldig gjerne betale...."
Så utrolig rørende!:gladtrist Lykke til med forsøkene!:klem:

[Blomma]

Var en tur hos svigers her om dagen -nærmere bestemt hos svigermor, og stesvigerfar. De føler tydligvis med oss, og stesvigerfar var så "skjønn" når han sa "Betalingen for prøverørsforsøkene skal dere ikke tenke på, det vil vi veldig gjerne betale...."

Ja ikke sant det var rørende Tuneland - jeg ble helt våt i øynene når han sa det jeg!