Vis full versjon : Hvordan forandrer man seg? (litt langt)
Etter hvert som jeg har innsett at vi er slitere på barnefronten, tenker jeg stadig oftere over forskjellen mellom dem som er foreldre og oss andre. Dette spørsmålet går først og fremst til prøverne: Hvordan tror dere at dere kommer til å forandre dere når det etterlengtede barnet kommer? De som allerede har barn, må gjerne fortelle hvordan de selv synes at de har blitt annerledes. (Jeg tenker ikke på hvordan de ytre rammene for livet endres; det er opplagt at man blir nødt til å skaffe seg en ny døgnrytne etc.)
Da en god venninne av meg gikk gravid, drev kollegaene stadig og fortalte henne hvordan alt kom til å forandre seg når barnet ble født. Etter hvert ble venninna mi lei av å høre hvordan alt ville bli annerledes - verdier, vaner, holdninger - og hun spurte fortvilet om det ikke var noe som ville forbli det samme. Jo, sa kollegaen da, du vil fortsatt være den samme. Stemmer dette?
Jeg føler ofte at de som har barn, befinner seg i en annen sfære enn oss som ikke har vært like heldige. Det er sikkert ikke bevisst fra deres side, men jeg føler ofte at jeg blir sett ned på, at de ikke synes vi er meningsberettiget uansett hva vi ellers har gått gjennom i livet. "Bare vent til du selv får barn," er gjennomgangstonen. Etter hvert blir det gjerne til at vennekretsen gradvis skiftes ut. Må det være slik? Er jeg paranoid når jeg føler at småbarnsforeldrene rykker oppi en høyere divisjon og glir unna?
Som regel blir jeg temmelig sint når jeg hører intervjuer med folk som fremhever foreldretilværelsens fortreffeligheter, særlig når det kan tolkes som at vi barnløse er mindreverdige mennesker og ikke kan vite noe om livet. En gang fikk Erna Solberg i et radiointervju spørsmål om hvorfor hennes politiske karriere hadde skutt fart først etter at hun fikk barn (i 35- årsalderen). Hun svarte da noe ganske besnærende: at morsrollen hadde gitt henne en selvtillit og ro som ga henne mot til å satse. Det hadde vært noe, det: exit den stressa, hissige, fomlete Elinblu - inn med en dame som er seg bevisst sine styrker og svakheter, og som takler de fleste krumspring med en indre ro og sikkerhet...
Vil gjerne høre andres tanker rundt dette!
Elinblu
Hei Elinblu..
Jeg er mor til en tass på 4 år, og jeg har forandret meg.. Ikke mye, men litt.. Den barnslige og lekne Elin er fremdeles den samme, den glade og musikk-elskende elin er den samme og elin med den grusomme latteren er den samme.. Men den ansvarsfulle og engstelige elin er forandret.. Før var jeg alene med mannen, vi kunne gjøre som vi ville, og livet var fritt og godt.. Stort sett ingen andre bekymringer enn regninger som skulle betales og slike ting.. Etter at tassen ble født, hviler et enormt ansvar på mine og mannens skuldre.. En daglig engstelse om å hele tiden være sikker på at en gjør det rette.. Kan min oppdragelse av tassen, gjøre han til et godt menneske, eller feiler vi helt? Skummelt!
Nei, vi blir ikke opphøyet til en ny divisjon. Jeg er ikke bedre enn de som ikke har barn. Men jeg har et stort ansvar, et ansvar over en person som er avhengig av meg og mannen.. Det ansvaret forandrer en del av meg, uansett om jeg vil eller ikke..
Ja, jeg tror man vokser med oppgaven, selvtilliten vokser i takt med at man ser sitt eget barn mestre ting. Kanskje man får en ny styrke, noe helt annet å leve for enn det man er vant til.. Men jeg syntes det er viktig at man fremdeles er den jenta eller mannen man var før barnet kom (i den grad det er mulig)..
Det er jo selvfølgelig sånn som du sier elinblu, at man kan forandres som person uten å ha født.. Man kan ha meninger om ting man selv har opplevd, sterke ting som har skjedd en i livet, og som har satt spor.. Man skal ikke undervurdere mennesker, og man skal ikke tro at det er kun de som har barn som har rett til å mene noe..
Men uansett, og over til litt annet.. Elinblu, en dag blir det din tur.. Et lite nurk kommer en dag til å lande hos dere.. Du kommer også til å forandre deg, men den Elinblu som alle setter pris på vil fremdeles være der, og kommer til å bli tatt fram i de situasjonene det kreves, samtidig som den nye elinblu vil bli tatt fram når det kreves..
:lykke: -til Elinblu :klemme:
Et intressant spørsmål egentlig, men det er først og fremst prøvere du er ute etter svar fra.
Hang meg litt opp i et par ting allikevel jeg, som både prøver og mamma...
Ting behøver ikke forandre seg så veldig selv om en får barn, hos oss har det ikke blitt stor forandringer, utenom de ytre rammen som du beskrev..
Man behøver ikke bli helt hengt opp i babyprat ol selv om en har barn, man kan leve ved siden av og det er viktig å gjøre det også:nikker:
Jeg føler meg abselutt ikke som noe mere værd som menneske enn mine venner som har valgt fra barn, støtter dem i deres avgjørelse og de har støttet oss i de nesten 3 årene det tok før jeg ble mamma...
Jeg synes det er pos. å ha venner som er forskjellige ståsteder i tilværelsen.
Tror nok også alder og modenhet er med på og forme mennesker like mye som livserfaringer, det være seg erfaringer både som ufb eller som forelder..
Æsj dette ble litt usammenhengende, men det var tankene jeg fikk når jeg leste innlegget ditt...
Lillehammer
26-05-2004, 08:05
Jeg kan skrive under på det Elinsen nevner med at selvtilliten øker når man får barn. I hvertfall har den gjort det hos meg. Før kunne jeg rødme over filleting :rødme: , men nå bryr jeg meg faktisk mye mindre om hva andre mener om meg og mitt. Jeg bryr meg ikke om jeg ikke alltid ser fiks ut og har kuule klær, og jeg bryr meg heller ikke så mye om jeg ser at puppene har begynt å henge og magen siger. Det er deilig!
:tøff:
Av ting som ikke er så bra, er at jeg - om mulig - har blitt enda mer distré enn tidligere... :gal2:
Og dessuten har jeg har blitt så veldig mye mer lettrørt. Verst av alt er å se/lese/høre om barn som lider. Da blir jeg helt satt ut... :cry:
PeneLene
26-05-2004, 08:13
Jeg tror ikke man nødvendigvis forandrer seg så mye. Fokus blir helt klart et annet når man får barn, men det er jo ikke alltid sånn at tema barn og fokus barn bringes inn i det sosiale livet. Jeg er den eneste i venneflokken min som har barn (og vi er alle over 30). Jeg snakker om barnet mitt til en av venninnene - hun er den eneste som er interessert. Når jeg er sammen med mine andre venner, så er lite forandret fra før jeg fikk barn (borsett fra at jeg som regel går hjem først fordi jeg må tidlig opp dagen etter).
Personlig føler jeg at jeg befinner meg i en annen sfære. Jeg hadde ikke så store forventninger til det å få et barn, men jeg må nok si at livet har fått en annen mening - og det er så utrolig mange oppturer hver dag med et lite barn. Alle klisjeer stemte for min del. Men jeg er veldig varsom med å snakke om dette i sosiale lag hvor der er folk som ikke har barn. Jeg irriterte nemlig vettet av meg når folk plapret i vei om barn og "den nye tilbærelsen" før jeg fikk barn selv. Lovte meg selv at jeg aldri skulle bli sånn, og håper jeg har klart det!
Dette var et interessant spørsmål (men vanskelig å svare på). Akkurat i dag virker det å få barn så uendelig langt unna, nesten uvirkelig.
Det er ikke til å nekte for at når man har forsøkt så lenge som det vi har, bygger man seg opp en masse (kanskje urealistiske) forventninger til hvordan det vil bli å få barn. Man har god tid til å tenke, barnet kommer ikke "litt brått på" som jeg har opplevd flere si, som fikk det til på første forsøk. Hvis man i tillegg er blant de siste i kretsen som får barn, kan man høste av de andre sine erfaringer, og si "jeg skal iallfall ikke bli sånn!!
Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å forandre meg. Forhåpentligvis vil jeg, også etter at jeg har fått barn, også være MEG, ikke bare MAMMA. Håper jeg vil være like opptatt av ting som opptar meg nå; musikk, film, litteratur, håper mannen min og jeg fremdeles kan være kjærester, håper jeg kan snakke om annet enn barnet mitt...
Det jeg vet, er hvordan jeg ikke skal bli. Setningen "Du skjønner ingenting, du som ikke har barn! skal aldri komme over mine lepper! Jeg skal ikke bruke barnet som en "unnskyldning" overfor barnløse bekjente (av typen "ja, dere kan jo gjøre sånne ting, dere, som ikke har barn"). Jeg skal ikke forklare hele min tilværelse og meningen med livet, med at jeg har barn (selv om det kanskje vil føles sånn for meg også).
Tidl. bruker
26-05-2004, 11:55
..... :)
Tidl. bruker
26-05-2004, 11:57
..... :)
Takk for mange fine svar!
Denne siste historien, fra nybaktmamma.com, er er et glitrende eksempel på hva jeg mener med at enkelte som har blitt foreldre, føler seg hevet over oss vanlige dødelige. Jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt provosert, jeg! :flau: (Hørte jeg kort lunte?) Hvis det er slik det skal være, kan man jo bare skrinlegge hele sitt tidligere liv og sin opprinnelige personlighet først som sist.
Tidl. bruker
26-05-2004, 12:23
..... :lykke:
sommerfugl2
26-05-2004, 12:28
"Vi sitter og spiser lunsj når min venninne ymter frempå om at hun og hennes mann tenker på "å starte en familie". "Vi har en undersøkelse gående", sier hun, halvt spøkefullt. "Synes du jeg bør få et barn?"
"Det vil forandre livet ditt", sier jeg forsiktig, og prøver å holde tonen nøytral.
"Jeg vet det", sier hun. "Ikke lenger sove ut I helgene, ingen flere impulsive ferier………".
Men det var ikke det jeg mente I det hele tatt.
Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene etter en barnefødsel vil gro, men at det å bli mor vil etterlate henne med et emosjonelt sår så åpent at hun for alltid vil være sårbar. Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil lese avisen uten å spørre seg selv: "Hva om det hadde vært MITT barn?"
At hvert eneste flykrasj, hver eneste husbrann vil hjemsøke henne. At når hun ser bilder av barn som sulter, vil hun lure på om det finnes noe værre enn å se sitt eget barn dø.
Jeg ser på hennes grundig manikyrbehandlede negler og stilige dress, og tenker som så at uansett hvor sofistikert hun er, det å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået til en bjørn som beskytter sitt avkom. At et plutselig rop" Mamma!" vil få henne til å slippe suffleen eller sitt fineste krystall uten et øyeblikks nøling. Jeg føler at jeg må advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert I sin karriere, så vil hun bli profesjonelt kjørt av sporet av morsrollen.
Hun kommer kanskje til å sørge for barnehageplass eller dagmamma, men en vakker dag, når hun er på vei inn til et viktig møte, vil hun tenke på den søte lukten av babyen sin. Hun vil måtte bruke hver eneste lille bit av sin selvdisiplin for ikke å løpe hjemover, bare for å forsikre seg om at babyen hennes har det bra.
Jeg vil at min venninne skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke vil bli rutine mer.
At en femårings ønske om å gå på herretoalettet istedenfor dametoalettet på McDonald’s vil bli et stort dilemma. At akkurat der, mellom ståk og støy og skrikende barn, vil saker som uavhengighet og en våknende identitet bli veid opp mot muligheten for at en barnemisbruker kanskje lusker rundt på akkurat det toalettet.
Uansett hvor myndig hun er på kontoret, som mor vil hun alltid sette seg selv I andre rekke.
Jeg ser på min attraktive venninne, og ønsker å forsikre henne om at hun etter hvert vil bli kvitt de ekstra kiloene som følger med en graviditet, men at hun aldri mer vil føle det samme for seg selv. At hennes liv, nå så viktig, vil bli av mindre verdi for henne når hun har fått et barn. At hun ville gi det opp på et øyeblikks varsel for å redde sitt avkom, men at hun også vil begynne å håpe på flere år- ikke for å oppnå sine egne drømmer og mål, men for å se sitt barn oppnå sine.
Jeg vil at hun skal vite at et arr fra et keisersnitt eller skinnende strekkmerker vil bli merker av ære. Min venninnes forhold til sin mann vil forandre seg, men ikke slik hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye høyere man kan elske en mann som forsiktig pudrer babyen sin eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør vite at hun vil bli forelsket I ham på nytt, av grunner som hun nå synes er veldig uromantiske.
Jeg skulle ønske at min venninne kunne ane den samhørigheten hun vil føle med kvinner igjennom historien, som har prøvd å stoppe kriger, fordømmelser og promillekjøring. Jeg håper hun vil forstå hvorfor jeg kan tenke rasjonelt over de fleste ting, men kan bli midlertidig sinnssyk når jeg diskuterer trusselen for en atomkrig I mine barns fremtid.
Jeg vil beskrive for min venninne gleden ved å se sitt barn lære å sykle. Jeg vil fange inn for henne den vesle latteren til en baby som for første gang berører den myke pelsen til en hund eller en katt. Jeg vil la henne smake gleden, som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.
Min venninnes spørrende blikk gjør meg oppmerksom på at tårer har formet seg I øynene mine. "Du kommer aldri til å angre på det", sier jeg til slutt.
Så strekker jeg meg over bordet, klemmer min venninnes hånd, og ber en stille bønn for henne, og for meg, og for alle oss vanlige, dødelige kvinner som snubler oss inn I det mest fantastiske kall som finnes; den velsignede gaven det er å bli mor."
sakset fra NM
Jeg sitter her og hulker på jobb av denne rørende historien!!
HERLIG!!!!!!
sommerfugl2
26-05-2004, 12:32
Takk for mange fine svar!
Denne siste historien, fra snartmamma.com, er er et glitrende eksempel på hva jeg mener med at enkelte som har blitt foreldre, føler seg hevet over oss vanlige dødelige. Jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt provosert, jeg! :flau: (Hørte jeg kort lunte?) Hvis det er slik det skal være, kan man jo bare skrinlegge hele sitt tidligere liv og sin opprinnelige personlighet først som sist.
Vet du...det gjorde bare at jeg lengtet ennå mere til og bli mor til mitt første barn...Vi har så mye i vente..og det på godt og vondt...men størst av alt KJÆRLIGHETEN :nikker:
Historien fra NM er god, både den og andre innlegg her beskriver høyst reelle forandringer i overgangen fra "uskyldig" til forelder.
Men for de færreste av oss er overgangen så stor som i artikkelen. Spesielt langtidsprøvere har nok allerede gått gjennom mange av de emosjonelle forandringene allerede. Andre forandringer, slik som økt sikkerhet omkring hvordan man prioriterer i livet, er forandringer som uansett følger alderen for de fleste.
At all statistikk sier at foreldregruppen er mer ansvarlig enn de (unge og) barnløse, har vel også delvis motsatt kausalitet: Det er ofte først når en del av disse endringene er i ferd med å skje at man velger å få barn.
Nei du er kanskje aldri mer deg selv, som du var. Men den nye deg er (kanskje) enda bedre! :nikker:
Ja, der sa du det! :blunke:
Prøvekanin
26-05-2004, 12:55
Takk for mange fine svar!
Denne siste historien, fra snartmamma.com, er er et glitrende eksempel på hva jeg mener med at enkelte som har blitt foreldre, føler seg hevet over oss vanlige dødelige. Jeg må innrømme at jeg faktisk ble litt provosert, jeg! :flau: (Hørte jeg kort lunte?) Hvis det er slik det skal være, kan man jo bare skrinlegge hele sitt tidligere liv og sin opprinnelige personlighet først som sist.Er enig med deg, Elinblu! Moren i denne teksten tar det nærmest for gitt at man som barnløs er overflatisk og forfengelig og ikke er opptatt av de store spørsmålene her i livet... og det føles som at de som allerede har barn er mer berettiget i kraft av det de nå vet, til tross for at de selv har vært "uvitende"... Får litt følelsen av at man ikke har rett til å ønske seg barn over alt i verden, fordi man vet jo ikke hva det innebærer, men hvis man har havnet tilfeldig oppi det så er det liksom greit, da er det ikke ens egen skyld... Det å bli foreldre er jo det mest naturlige i menneskers liv! Nå høres jeg vel bitter ut... men jeg vet godt at det er et enormt ansvar jeg tar på meg når jeg blir forelder. Og på en måte har jeg tatt på meg det ansvaret allerede, mentalt sett!
Men tilbake til spørsmålet ditt... jeg ser for meg at jeg ikke forandrer meg så drastisk, men snarere utløser potensialer i meg selv! F.eks. kan jeg nesten ikke vente med å bli en ansvarsfull person som betyr så mye for et annet menneske, og som er rasjonell og fornuftig, og forplikter meg til daglige rutiner. I tillegg gleder jeg meg til å bruke mer av mitt potensial for lekenhet! Gleder meg til å sitte på gulvet sammen med sønn/datter og bygge lego, eller leke gjemsel, lage trolldeig. Jeg håper jeg blir mer tålmodig og takler støy bedre, og at jeg kan takle at barnet mitt gråter og er lei seg av og til, uten å bli altfor lei meg selv også. Den redselen for alt som kan gå galt, som nevnes spesielt i teksten Maternal siterte, har jeg allerede i rikt monn, men jeg har akseptert at slik er det for alle.
Tidl. bruker
26-05-2004, 13:18
..... :yiiha:
Prøvekanin
26-05-2004, 13:25
at man tar på seg mamma-brillene, og ser alt som er skummelt og galt.. ;)He he, det er akkurat dette som gjør det umulig å argumentere med de som allerede har barn... Som du påpeker leste jeg nok historien med mine bitre prøver-briller! Jeg tror heller ikke at alle foreldre har et slik syn på alle sine barnløse venninner, men siden dette var en historie som skulle si noe generelt om det å få barn, falt det naturlig at den også sa noe generelt om de som ikke har barn. Poenget mitt var i hvert fall å belyse noe som kan virke som en holdning hos en del foreldre.
Men vi som er barnløse har jo samme dilemma: de som ikke har slitt med fruktbarhetsproblemer kan umulig sette seg inn i vår situasjon.... he he!
Pulsatilla
26-05-2004, 13:29
At all statistikk sier at foreldregruppen er mer ansvarlig enn de (unge og) barnløse, har vel også delvis motsatt kausalitet: Det er ofte først når en del av disse endringene er i ferd med å skje at man velger å få barn.Tror du sier noe veldig viktig der, LadyBee. :nikker:
Nettopp fordi mange av langtidsprøverne som Elinblu - og som jeg selv har vært - allerede har vært gjennom noe av den modningsprosessen; det kan mange av de som nettopp har begynt å prøve også ha gjort; så blir man litt provosert når de som allerede har "nådd målet" oppfører seg som om man som barnløs aldri vil kunne forstå det de forstår - vi har liksom ikke "sett lyset".
- jeg skal komme med fasit om det er sant jeg, Elinblu. Om noen måneder ;)
Tidl. bruker
26-05-2004, 13:32
..... :flau:
He he, det er akkurat dette som gjør det umulig å argumentere med de som allerede har barn... Som du påpeker leste jeg nok historien med mine bitre prøver-briller! Jeg tror heller ikke at alle foreldre har et slik syn på alle sine barnløse venninner, men siden dette var en historie som skulle si noe generelt om det å få barn, falt det naturlig at den også sa noe generelt om de som ikke har barn. Poenget mitt var i hvert fall å belyse noe som kan virke som en holdning hos en del foreldre.
Men vi som er barnløse har jo samme dilemma: de som ikke har slitt med fruktbarhetsproblemer kan umulig sette seg inn i vår situasjon.... he he!
:tilber:
Prøvekanin, du er virkelig glimrende i dag! Jeg er hjertens enig i hvert ord du skriver. :klemme:
Tror du sier noe veldig viktig der, LadyBee. :nikker:
Nettopp fordi mange av langtidsprøverne som Elinblu - og som jeg selv har vært - allerede har vært gjennom noe av den modningsprosessen; det kan mange av de som nettopp har begynt å prøve også ha gjort; så blir man litt provosert når de som allerede har "nådd målet" oppfører seg som om man som barnløs aldri vil kunne forstå det de forstår - vi har liksom ikke "sett lyset".
- jeg skal komme med fasit om det er sant jeg, Elinblu. Om noen måneder ;)
Jeg gleder meg! :yiiha:
Jeg synes historien var utrolig rørende jeg. Sitter her på jobben og snufser og tørker øyekroken...:lei_seg: Jeg opplever også at foreldre ser på meg med 'dette forstår ikke du deg på lille venn'-blikk, men jeg har funnet ut at jeg bare må akseptere det og uttaler meg derfor sjelden om barneoppdragelse og andre 'barne-ting' til folk med barn. Da må det være en VELDIG god venninne. Hvorfor må jeg akseptere det? Jo, fordi jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, akkurat som en god del av de som har barn (og forsåvidt vi som nettopp har startet å prøve) ikke vet hvordan det er å lengte etter et i årevis. Derfor må begge kategorier få lov å ha sin mening og vi må respektere hverandre...
Ellers må jeg si at jeg har veldig sans for slike typer diskusjoner og synes det er mange kloke og fornuftige damer her inne på 'begge sider'!
Jeg opplever også at foreldre ser på meg med 'dette forstår ikke du deg på lille venn'-blikk, men jeg har funnet ut at jeg bare må akseptere det og uttaler meg derfor sjelden om barneoppdragelse og andre 'barne-ting' til folk med barn.
Det høres ut som en klok beslutning. I mine øyne er imidlertid problemet at man iblant ikke får "lov" til å uttale seg om noe som helst fordi man ikke har barn. Et eksempel: For en stund siden snakket mannen min og jeg med noen venner som er nybakte foreldre om hvor vi ønsket å bo i framtiden. Da fikk vi høre at vi kunne bare glemme å gjøre oss opp en mening, og man så heeelt annerledes på alt når man fikk barn. Slike ting gjør meg litt trist og motløs, for dette er et vennepar som vi tidligere har vært veldig på bølgelengde med - men nå sender vi tydeligvis ikke lenger på samme frekvens.
Ellers er det morsomt å se at det er ulike reaksjoner ute og går på historien om den uvitende, forfengelige venninna som ikke har barn. Var innom snartmamma og fant igjen historien der også, og alle reagerte som dere, Irene og sommerfugl2 - de ble rørt. Jeg får for så vidt også lyst til å gråte når jeg leser den, men det er snarere sinte tårer fordi det er noe av det mest klisne og uspiselige jeg har sett på år og dag. Men det er meg, da - det bitre, barnløse, uromantiske gamle skinnet :knegg:.
sommerfugl2
26-05-2004, 14:54
Men det er meg, da - det bitre, barnløse, uromantiske gamle skinnet :knegg:.
:skratte:
Du er go du!! :klemme:
Elinblu! :comfort: Du skrev et innlegg der jeg mellom linjene kunne lese at du håpet å få avlivet myten om at den enest måten å bli et fullendt menneske, er å bli mor. Du har fått mye støtte, men denne tråden bekrefter også at denne myten lever i beste velgående. Og ja, jeg mener det er en myte. Og jeg er hjertens enig med LadyBee:
Spesielt langtidsprøvere har nok allerede gått gjennom mange av de emosjonelle forandringene allerede. Andre forandringer, slik som økt sikkerhet omkring hvordan man prioriterer i livet, er forandringer som uansett følger alderen for de fleste. Vi modnes. Vi preges. Livet og prioriteringene forandrer seg også for de fleste av oss som ikke har vært så heldige å få bli mødre - ennå. Jeg utdyper ved å ta utgangspunkt i historien fra NM, avsnitt for avsnitt:
Også andre ting enn å bli mor, kan forandre livet ditt.
Også andre ting enn å bli mor, kan gi emosjonelle sår som aldri vil gro.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre en mer oppmerksom på verdens idelse.
Også andre ting enn å bli mor, kan redusere en til et primitiv nivå – en aggressiv binne.
Også andre ting enn å bli mor, kan kjøre karrieren av sporet.
Også andre ting enn å bli mor, kan få en til å løpe ut av et møte i engstelse.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre at hverdagslige avgjørelser ikke vil blir rutine mer.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjør at man begynner å sette seg selv i annen rekke.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre at man aldri mer vil føle det samme for seg selv og sin egen kropp.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre man begynner å håpe på flere år- ikke for å oppnå sine egne drømmer og mål, men for å se sitt (fremtidige) barn oppnå sine.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre at forholdet til partneren forandrer seg.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre at man blir forelsket i sin mann på nytt, av grunner man før synes var veldig uromantiske.
(Jeg skulle ønske noen kunne forstå hvor mye høyere man kan elske en mann som sier at ”å leve livet med deg, er viktigere for meg enn muligheten for å få videreført genene mine - vår kjærlighet gjør at vi klarer oss uten barn om skjebnen vil det”. Og som beholder sin verdighet til tross for nederlag og sædprøver.)
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre at man blir rasjonell i de fleste sammenhenger, men midlertidig sinnsyk ved tanken på all galskap i verden.
Også andre ting enn å bli mor, kan gjøre at man blir øm i magen og får tårer i øynene når man hører barnelatter.
Jeg har opplevd alt sammen. Sikkert på en litt annen måte, ikke så intenst, så brått og så samtidig som dere som har blitt mødre. Men likevel. Faktisk oppsummerer listen ganske presis det jeg har opplevd gjennom mine snart tre år som ufrivillig barnløs.
Jeg håper dere ser med velvilje på min radbrekking av NM-historien. Jeg ønsket bare så gjerne å illustrere min oppfatning om at en del foreldre antakelig tillegger barna ansvaret for en emosjonell utvikling man antakelig ville gjennomgått i store deler også uten barn.
Dana
Jeg fikk verken triste eller glade tårer i øyenkroken... jeg fikk lyst å spy!
Så jeg er ikke så omsorgsfull jeg da som Mødrene, jeg er ikke like glad i min mann som Mødrene er i sine, jeg evner ikke å engasjere meg så sterkt i faren for atomkrig som Mødre??....jeg er ikke villig til å gi mitt liv for noen sånn som Mødrene er, og til syvende og sist...jeg har ikke den "ekte" meningen med livet sånn som mine venninner Mødrene har...
Jeg blir faktisk rasende!!!!! Så hvis jeg nå ender opp med å aldri lykkes i jakten på barn, så vil jeg for alltid være en egoistisk, litt snever dame, som ikke har et alt for bra forhold til min mann, som driter i hele resten av verden for "det er jo ikke mine unger..."
Ellers ser jeg nå at Dana har skrevet et fortreffelig innlegg, men jeg henger ved mitt, så får jeg ihvertfall ut litt aggresjon i dag og:vibber:
Prøvekanin
26-05-2004, 15:11
Og slik jeg tolker morens tanker, så er det vel mest utryggheten og alle redsler, som farer gjennom hodet hennes. Ikke på en arrogant måte, men mer de tanker en gjør seg når man tenker på sitt eget barn.
Forresten, den uttryggheten du nevner, er absolutt tilstede når man prøver også. Jeg knasker folat og unngår alkohol etc nettopp fordi jeg er redd for hva som kan skje mitt fremtidige barn...
Det ser ut til at det har dukket opp litt forskjellige tolkninger av hva foreldre vet gjennom å ha sett lyset; 1. det å se verden gjennom et nytt perspektiv, og være opptatt av de store spørsmålene; 2. praktisk viten om barneoppdragelse og hverdagen som forelder. Jeg tror sistnevnte er noe jeg ikke kan lese meg til eller "forstå" før jeg selv er der, men førstnevnte har jeg allerede tatt innover meg (jeg begynte med dette et år før vi begynte prøvinga... nettopp fordi dette er så stort, og så ansvarstyngende og vanskelig og sikkert dødsslitsomt, ville jeg være heeeelt sikker på at jeg valgte riktig, og hvis barnet en dag kommer til oss så vet vi at det var riktig beslutning uansett!).
Jeg tror jeg er litt ekstra hårsår på dette temaet fordi jeg selv har vært dum nok til å bry meg om andres "råd" slik som venninnen i historien; det resulterte i at min egen far klagde og bar seg over hvor forferdelig det var å få barn... så det måtte jeg for all del ikke finne på å gjøre!:lei_seg:
Så jeg er ikke så omsorgsfull jeg da som Mødrene, jeg er ikke like glad i min mann som Mødrene er i sine, jeg evner ikke å engasjere meg så sterkt i faren for atomkrig som Mødre??....jeg er ikke villig til å gi mitt liv for noen sånn som Mødrene er, og til syvende og sist...jeg har ikke den "ekte" meningen med livet sånn som mine venninner Mødrene har...
Jeg blir faktisk rasende!!!!! Så hvis jeg nå ender opp med å aldri lykkes i jakten på barn, så vil jeg for alltid være en egoistisk, litt snever dame, som ikke har et alt for bra forhold til min mann, som driter i hele resten av verden for "det er jo ikke mine unger..."
:vibber:
Personlig tror jeg du er minst like omsorgsfull, like glad i din mann, like engasjert og like vellykket som de som har barn!!! Jeg har flere venninner som har valgt å være barnløse og de er slettes ikke mindre verdt/engasert/ omsorgsfulle. Jeg tror ikke historien mener det slik heller, jeg tror bare at i tillegg til alt det vi har fra før; en flott mann, god karriere, gode venner, spennende aktiviteter etc. så får livet enda en dimmensjon; omsorgen for et eget barn... og det rører meg...
Jeg fikk verken triste eller glade tårer i øyenkroken... jeg fikk lyst å spy!
*ond latter* Da er vi to! :spy:
Er helt enig med deg jeg Elinblu! :nikker:
Men det er lett å bli litt sånn "ovenfra-og-ned" ovenfor folk som ikke har barn, når man har barn selv, som man ikke har hatt spesielle problemer for å få.
Hadde nok sånne tendenser tidligere jeg også :sparke:
Men etter å ha slitt i tre og ett halvt år for å bli gravid og få graviditeten til å sitte over alle de kritiske fasene, så har jeg forandret synet på det å ha barn og det å ikke ha barn.
Det er en forskjell på det å ikke ha barn og det å være ufrivillig barnløs også. Man ser ting annerledes, det er ikke til å komme bort fra.
Jeg tror at mange prøvere som "bare" har prøvd en måned eller fem sikkert kan føle at de som har prøvd å få barn i flere år er like "ovenfra-og-ned" som, "sliterne" synes enkelte mødre/fedre er.
Er det ikke litt sånn med alt? At de som ikke har den erfaringen som du selv sitter med, umulig kan vite helt hvordan situasjonen egentlig er? Det tror jeg, men det betyr ikke at noen har rett til å se ned på andre av den grunn....Det betyr heller ikke at folk uten den samme erfaring ikke har lov til å komme med synspunkter! Noen ganger kan jo synspunkter fra "utenforstående" være det beste!
Hmmmm ble visst litt rotete dette her :sparke:
Er det ikke litt sånn med alt? At de som ikke har den erfaringen som du selv sitter med, umulig kan vite helt hvordan situasjonen egentlig er? Det tror jeg, men det betyr ikke at noen har rett til å se ned på andre av den grunn....Det betyr heller ikke at folk uten den samme erfaring ikke har lov til å komme med synspunkter!
Signerer den jeg, kunne ikke sagt det bedre selv!!!
Synes det er flott at det rører deg jeg Irene.:nikker: Skulle ønske det rørte meg og, for jeg begynner jo å lure på om jeg er helt død innvendig eller noe.... Historien mener det sikkert ikke slik som jeg tolker den, for all del... men jeg har ikke bare prøver-briller på, de er nok ikke lite bittre heller desverre... Og noen ødelegger for alle, sånn har det jo alltid vært, med sine utbroderinger om hvor lite vi vet, føler og skjønner vi barnløse. Derfor finner jeg denne historien bare provoserende og en smule patetisk, med etter min mening overdrivelser ,klisjeer, smør på flesk osv... Men igjen, kjekt at den gleder noen da ihvertfall!! Så er den ikke skrevet forgjeves:vibber:
Lillehammer
26-05-2004, 15:30
Er det ikke litt sånn med alt? At de som ikke har den erfaringen som du selv sitter med, umulig kan vite helt hvordan situasjonen egentlig er? Det tror jeg, men det betyr ikke at noen har rett til å se ned på andre av den grunn....Det betyr heller ikke at folk uten den samme erfaring ikke har lov til å komme med synspunkter! Noen ganger kan jo synspunkter fra "utenforstående" være det beste!
:tilber:
Dagens beste innlegg i denne saken Babe!!!
:tilber:
Dagens beste innlegg i denne saken Babe!!!
:rødme: takk :sparke:
sommerfugl2
26-05-2004, 15:49
Er helt enig med deg jeg Elinblu! :nikker:
Men det er lett å bli litt sånn "ovenfra-og-ned" ovenfor folk som ikke har barn, når man har barn selv, som man ikke har hatt spesielle problemer for å få.
Hadde nok sånne tendenser tidligere jeg også :sparke:
Men etter å ha slitt i tre og ett halvt år for å bli gravid og få graviditeten til å sitte over alle de kritiske fasene, så har jeg forandret synet på det å ha barn og det å ikke ha barn.
Det er en forskjell på det å ikke ha barn og det å være ufrivillig barnløs også. Man ser ting annerledes, det er ikke til å komme bort fra.
Jeg tror at mange prøvere som "bare" har prøvd en måned eller fem sikkert kan føle at de som har prøvd å få barn i flere år er like "ovenfra-og-ned" som, "sliterne" synes enkelte mødre/fedre er.
Er det ikke litt sånn med alt? At de som ikke har den erfaringen som du selv sitter med, umulig kan vite helt hvordan situasjonen egentlig er? Det tror jeg, men det betyr ikke at noen har rett til å se ned på andre av den grunn....Det betyr heller ikke at folk uten den samme erfaring ikke har lov til å komme med synspunkter! Noen ganger kan jo synspunkter fra "utenforstående" være det beste!
Hmmmm ble visst litt rotete dette her :sparke:
Bra innlegg!!!!
Her kan det gå i begge retninger...:nikker:
Det eneste jeg tror uansett er ganske sikkert for oss prøvere uten barn,er at når man holder sitt etterlengtete barn i armene for første gang,tror jeg ikke et øyne er tørt hos hver og en av oss!
Og DA tror jeg disse ordene som Maternal fremla...vil røre oss!!
Men nå er det lett at det kan stikke fordi ting tar tid!!
Og det er så utrolig urettferdig for de som sliter!!!
Da kan ordene stikke mer enn røre!!
Prøvekanin
26-05-2004, 15:54
når man holder sitt etterlengtete barn i armene for første gang,tror jeg ikke et øyne er tørt hos hver og en av oss!
Akkurat DET tror jeg det er ingen som betviler!!!!
Tidl. bruker
26-05-2004, 15:56
..... ;)
Derfor finner jeg denne historien bare provoserende og en smule patetisk, med etter min mening overdrivelser ,klisjeer, smør på flesk osv...
:nikker: Deler denne oppfatningen! Er også enig i at det er fint om andre blir rørt av den, men den falt absolutt ikke i smak hos meg. Det ville den heller ikke ha gjort da jeg var fersk prøver - på samme måte som den bankreklamen alltid har irritert vettet av meg. Og jeg håper at jeg heller ikke hadde likt denne historien om jeg hadde barn - med mindre jeg nettopp var kommet overstadig og forvirra hjem fra klinikken og ikke hadde sovet på flere døgn, kanskje. Historien er altfor klissen for meg, og jeg tror jeg ville reagert negativt på den uansett hva den handlet om. Kanskje smaken er noe av det som forandres minst når man får barn? :blunke:
Det har vært svært mange gode og tankevekkende innlegg her, og jeg er veldig glad for at vi fikk en slik diskusjon. Dana har selvfølgelig helt rett: Jeg ønsket meg i utgangspunktet en bekreftelse på at det er noe som forblir det samme selv om man får barn. Følelsen av ensomhet vokser hver bidige gang noen av mine venner blir gravide og får barn, særlig ettersom så å si alle har fått klaff i første eller andre prøveperiode. (Statistikken tilsier jo noe annet, men jeg lover dere: Det er slik!) Instinktet mitt sier "løp!", men det er godt mulig jeg overreagerer (som vanlig). Jeg er jo glad i vennene mine og ønsker ikke å miste dem, men det blir bare for trist noen ganger. Og noe av det verste er den overflatiske medfølelsen, den misforståtte trøsten: De aner ikke hva jeg snakker om og hvordan det er å være ufrivillig barnløs - på samme måte som jeg ikke aner hvordan det er å ha barn.
Fortsett gjerne diskusjonen - det er flott med flere innspill! Takk til alle som har bidratt så langt.
Må si meg kjempeenig med Babe her.
Jeg har visse opplevelser selv som har fått meg til å tenke endel over dette her.
Jeg føler mange ganger at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt ang. barneoppdagelse fordi jeg ikke har barn selv, men jeg synes mange ganger at de med barn kanskje skulle være mer åpne for synspunkter fra andre.
Kom senest i en aldri så liten disputt med min egen søster her forleden fordi jeg kom med noe jeg mente var velmenende råd, men som hun tok som ren skjær kritikk. Mulig jeg kunne ordlagt meg bedre i den saken, men alikevel... Veldig trist å få høre at "mulig jeg ville hørt på det hvis det hadde kommet fra .... eller ....., men ikke fra deg!"
Jeg har jobbet i barnehage, og der opplevde jeg også en forelder som først spurte meg om råd ang. påkledning hvorpå jeg ga et råd som hun tydeligvis var uenig i og da sa hun : "ja ja, dette vet vel egentlig ikke du noe om du som ikke har barn selv."
Jeg måtte virkelig ta meg sammen for ikke å klikke på'a.
Men det finnes også de som er veldig hensynsfulle og takk og lov for det. Har en venninne med 2 små som stadig spør meg om råd, særlig etter at hennes begynte i barnehage. Og det er så utrolig godt at noen vil høre på hva jeg sier og mener selv om jeg ikke har barn. Får meg til å føle at det jeg sier er viktig, og det sier meg også at min venninne mener jeg har reflekterte meninger som kan være verdt å høre på. En deilig følelse!
Jeg vet i alle fall at om jeg skulle oppleve å bli mor, og om jeg forandrer meg aldri så mye, så skal jeg ta i mot og høre på alle de råd jeg kan, så får det bli opp til meg om jeg vil følge de eller ikke, samme hvem som kommer med rådene.
Historien er altfor klissen for meg, og jeg tror jeg ville reagert negativt på den uansett hva den handlet om. Kanskje smaken er noe av det som forandres minst når man får barn? :blunke:
Enig, synes historien var klissen, jeg også.......så for meg en kvinne som satt med en selvlaget gloria over hodet og klappet sin barnløse venninne på hånden mens hun holdt hodet på skakke og hadde det medlidende uttrykket i øynene :uff:
:nikker: Dana har selvfølgelig helt rett: Jeg ønsket meg i utgangspunktet en bekreftelse på at det er noe som forblir det samme selv om man får barn.Da kan jeg med glede bekrefte det, Elinblu! :nikker: Mange ting som ikke har forandret seg for meg hvertfall, smaken og syn på ting og tang er det samme....føler jo også at jeg som bor inne i denne kroppen er den samme som før, på mange områder selv om jeg har barn. Selvsagt vil noe forandre seg, men ikke alt!
Lykkeliten
26-05-2004, 16:29
I mine øyne er imidlertid problemet at man iblant ikke får "lov" til å uttale seg om noe som helst fordi man ikke har barn. Et eksempel: For en stund siden snakket mannen min og jeg med noen venner som er nybakte foreldre om hvor vi ønsket å bo i framtiden. Da fikk vi høre at vi kunne bare glemme å gjøre oss opp en mening, og man så heeelt annerledes på alt når man fikk barn. Slike ting gjør meg litt trist og motløs, for dette er et vennepar som vi tidligere har vært veldig på bølgelengde med - men nå sender vi tydeligvis ikke lenger på samme frekvens.
Jeg får for så vidt også lyst til å gråte når jeg leser den, men det er snarere sinte tårer fordi det er noe av det mest klisne og uspiselige jeg har sett på år og dag.
Som om jeg selv skulle sagt det!! :spy:
Prøvekanin
26-05-2004, 16:32
Det jeg vet, er hvordan jeg ikke skal bli. Setningen "Du skjønner ingenting, du som ikke har barn! skal aldri komme over mine lepper! Jeg skal ikke bruke barnet som en "unnskyldning" overfor barnløse bekjente (av typen "ja, dere kan jo gjøre sånne ting, dere, som ikke har barn"). Jeg skal ikke forklare hele min tilværelse og meningen med livet, med at jeg har barn (selv om det kanskje vil føles sånn for meg også).:yiiha: :yiiha: :yiiha:
Nå har jeg lest historien fra NM en gang til, og funnet ut hva som gjorde at jeg reagerte såpass sterkt. Ordet "advare"! Når man advarer noen, ligger det implisitt at den man advarer skal ha muligheten til å ombestemme seg, eller at man ikke burde gjøre noe... men det betyr jo selvsagt også at man gjør noen forberedt, så det var nok her mine bitter-prøver-briller og dypt-såret-av-far-briller slo inn! He he!
Hei!
Jeg har ikke fått lest alle innleggene så vet ikke helt om jeg hopper inn i ferdigsnakket tema men vil allikvel skrive et innlegg.
De fleste av mine venner har barn - men de er blitt noen år nå slik at jeg tror de har funnet mer "tilbake" til seg selv enn den første tiden. Er tante til et par skjønne unger og foreldrene der har virkelig snudd om synes jeg.
Alt, absolutt alt - dreier seg om de små. Og det er jo greit - men allikvel så synes jeg det kan bli litt for drøyt enkelte ganger. De er jo verdens skjønneste snilleste og alt dette men har i flere år nå levd i sin egen lille verden. Og der har jeg rett og slett sluttet å prøve å komme med mine meninger/forlag for der blir absolutt alt avfeid med - du har jo ikke barn. Forteller vi om noe vi gjør eller har tenkt å gjøre - så er det med samme kommentarene. Dette fører til at det holder i små doser med besøk - blir det over litt lengre tid så blir det rett og slett nok. (og de vet vi prøver- derfor sårer det faktiskt med kommentarer akkurat fra dem).
Ellers føler jeg også avogtil at man ikke direkte blir sett ned på men allikvel litt kanskje i noen sammenhenger - for meg da så blir det å trekke seg litt unna. Gidder ikke, orker ikke - spesielt nå i prøverørs tiden er jeg utrolig mer følsom, lett for å bli såret og veldig mye mer oppmerksom på dette enn jeg generelt har vært.
Og på jobben blir jeg superirritert når kollega bruker barn som unnskyldning for å ta de beste ferieukene, måtte ha fri da og da og da. Har man ikke barnehagebarn er det 2 mnd sommerferie å velge mellom - ikke spesielt bare i ferieukene som vi andre må vike gang på gang - blir ufattelig provosert av dette. (dette var vel litt utenfor tema men men).
Lurer jo litt på hvordan jeg selv vil forandre meg eventuelt - Men uansett trekker vi med oss de erfaringene vi har - alle disse tankene, hendelsene, kommentarene, slitet, skuffelsen og håpet - og dette tror jeg vil føre til at vi ALDRI uttrykker oss på samme måte som vi selv kanskje har opplevd fra andre som rett og slett ikke har peiling på hva vi går gjennom for dette.
Ikke for å uttrykke meg bittert men er møkk lei besservissere med kommentarer som ta det med ro, ja tiden går jo.. , ser på magen min hver gang vi ses osv..osv...
PS - jeg går på synarela for tiden :furie: :flau:
Skriver en liten kommentar nå et par timer etter jeg skrev innlegget - da var jeg nemlig lei og sliten og sånn føler en seg jo avogtil. Jeg tror vi er veldig flink, prøver å være veldig flink til å takle de rundt oss Å komme med råd/kommentarer er jo helt vanlig i de fleste sammenhenger - og på alle andre områder i livet (uten at jeg nødvendigvis har erfaringer å dra på) så pleier folk flest å lytte - og det gjør jo jeg også når jeg får råd. Derfor er det noe spesielt ute her - kanskje råd blir oppfattet som kritikk? Uansett så uttaler en seg på bakgrunn av de erfaringer en har. Når jeg leser Solstrålen sitt innlegget så blir jeg glad - endelig å ha lykkes, oppelve forventningen- se fram til dette store - og ha de erfaringer hun nå har til å gjøre dette på sin måte ovenfor andre. Og vi skal nok komme der vi andre og:)
Hm, jeg har lest historien før, men da var det mor og datter det gjaldt, ikke to venninner. Historien er skrevet av en amerikaner, om jeg ikke husker feil, og det synes jeg virkelig har satt sitt preg på innholdet. Jeg likte ikke historien, hverken i ny eller orginal utgave. Ingen mennesker reagerer helt likt, derfor er det generelt sett vanskelig å si at den ene forstår mer enn den andre, barnløs eller ei.
Lykke til alle sammen!:kryss:
Mange fiiine innlegg her.. Spesielt av DANA, PRØVEKANIN, BABE OG IKKE MINST DEN O'STORE ELINBLU :klemme:
Støtter dere alle sammen :klemme:
Solstrålen
26-05-2004, 19:29
Jeg har ikke lest alle innleggene, men vil bare komme med noen tanker.
Jeg har endelig blitt gravid (etter nesten 5 år med prøving). Nå som jeg er det, føler jeg meg allerede anderledes. All smerten og fortvilelsen over å ikke få det til i alle de årene, er nesten forsvunnet. Egenlig inntil noen spurte meg nå nylig om hvordan det hadde føltes å være barnløs og gå rundt og håpe hele tiden. Jeg klarte ikke å forklare det i det hele tatt. (Klart, det er jo umulig for andre å forstå!) Jeg ville så gjerne fortelle, men jeg ord ble fattige. Det føles også som om jeg har kommet "et stort steg videre i livet". Jeg vet ikke hvordan jeg forandrer meg når barna endelig kommer, men nå føles det helt rart. Likevel vil jeg alltid tenke på meg selv som en som er "ufrivillig barnløs"
Da jeg ble alene igjen etter dette spørsmålet, måtte jeg gråte en skvett. Jeg tror vi som er/har vært slitere har opplevd noe som har forandret oss. Jeg vil for all del ikke glemme alle de harde og tunge årene. Jeg har lagt merke til at jeg i det siste har bablet i vei om det som opptar meg mest for tiden, nemlig graviditeten. Jeg tror graviditeter og småbarnstid er altoppslukende. Folk som ser ned på andre fordi de ikke har barn (ja, de finnes) og bare snakker om sine egne, provoserer meg fortsatt. Derfor skal jeg prøve å være veldig bevisst på at sånn skal jeg aldri bli. Før jeg begynte å prøve selv, streifet ikke tanken meg at det var noe som het sliting og barnløshet. Tror nok folk som aldri har slitt, og som har barn, tenker liknende. Vi slitere sitter med verdifull kunnskap og medlidenhet overfor andre.
Forandrer jeg meg når jeg får barn? Jeg må nok komme tilbake til det spørsmålet om noen måneder.
Dette var bare noen usammenhengende tanker. Jeg har sikkert ikke svart på noen av spørsmålene som var utg.pkt for diskusjonen.
Mange fiiine innlegg her.. Spesielt av DANA, PRØVEKANIN, BABE OG IKKE MINST DEN O'STORE ELINBLU :klemme:
Tusen takk, kjære navnesøster! Det varmer ekstra godt nå, for jeg ble litt :lei_seg: på grunn av en annen diskusjon nå i kveld.
Jeg må bare slenge meg med på hylekoret over den derre historien.....:spy:
Hvis jeg noen gang i framtiden skulle komme til å argumentere eller si noe ut fra det at jeg har barn i forhold til at noen ikke har det: Vennligst finn fram den største klubba du har og slå meg grundig ned på bakken!! :bonk:
Mamma-vil-bli...
26-05-2004, 21:09
Tusen takk, kjære navnesøster! Det varmer ekstra godt nå, for jeg ble litt :lei_seg: på grunn av en annen diskusjon nå i kveld. Hei,hei. Fikk bare lyst til å gi deg en :klemme: og si at man er da likeverdige enten man har barn eller ikke. :nikker:
Jeg har ikke lest andre enn Elinblus åpningsinnlegg i denne diskusjonen.
Selv fikk jeg beskjed av leger om at jeg neppe ville kunne få barn etter en operasjon på eggstokkene (cyster). Dette viste seg jo i ettertid å være feil, men jeg fikk kjenne på hvordan det føltes å tro jeg ikke kunne få barn i mange år.
Jeg tror overgangen fra å være til prøver til å være forelder vil bli ulik for oss alle. For egen del må jeg si at det å bli mor forandret meg på et par punkter. Jeg ble mykere, mindre egoistisk og mer tolerant.
Jeg følte en så sterk kjærlighet til og fra barnet mitt at jeg ble mykere og varmere som menneske.
Det å få barn gjorde meg mindre egoistisk. Egne behov er langt mindre viktige nå enn før. Nå koser jeg meg hvis barnet koser seg - hun blir alltid prioritert høyest - det er det jeg ønsker.
I tillegg oppdaget jeg at barneoppdragelse er langt mer komplisert enn jeg hadde trodd. Erkjennelsen av at jeg hadde tatt såpass feil i en så viktig sak, åpnet øynene mine for at jeg trolig tar feil også i andre saker jeg ikke har fullt innsyn i og gjorde meg mer tolerant.
Egentlig tror jeg ikke jeg har fornadret meg som menneske. Jeg har jo den samme personligheten som før - og de samme interessene, de samme tingene jeg liker/ikke liker etc. Jeg har bare blitt bedre kjent med meg selv. Nå kjenner jeg meg selv også i rollen som mor.
Naturligvis kan de som ikke selv ha barn uttale seg i spørsmål som omhandler barn. Enkelte ting kan likevel kanskje være vanskelige å sette seg inn i før man har egne. F eks hører jeg mange venninner uttale seg om hvordan man får småbarna til å sove. Mange av de som ikke selv har barn, har enkle og greie løsninger ("La barnet ligge og skrike noen kvelder, så skjønner h*n at det ikke nytter og sovner", f eks). De som har barn, vet at det ikke alltid er så greit. Det å høre barnet gråte, vekker sterke følelser. Sterkere enn det jeg hvertfall kunne tenke meg før jeg ble mor.
Det eksempelet du nevnte, Elinblu - det om at dere ikke kan gjøre ere opp en mening om hvor dere vil bo med barn - det syns jeg ble tåpelig. Naturligvis kan dere ha meninger om det nå - som sannsynligvis IKKE endrer seg når dere får barn.
PS: Naturligvis er ikke foreldre mer verdt enn barnløse. Hvis man syns man er mer verdt enn andre fordi man har barn - ja det hele faller på egen urimelighet i mine ører. Jeg forstår ikke resonnementet bak en slik holdning.
- Og en annen ting: Elinblu - du har en sterk personlighet. Den kommer ikke til å endres når du får barn. (Jada - jeg skriver NÅR). Kanskje blir noen fasetter av personligheten din noe annerledes. Ikke essensen. For øvrig er jeg hellig overbevist om at du blir en svært god mor for den lille :baby: som er så heldig å skulle bli din.
Hei!!
Jeg MÅ som mamma og prøver få lov til å uttale meg i denne saken, ALDRI har jeg noen gang blitt så sint og ikke minst såret over noen av innleggene her!! Synes det DERE skriver her om deres følelser drar litt for mange ned i GØRRA!!
Jeg føler ofte at de som har barn, befinner seg i en annen sfære enn oss som ikke har vært like heldige. Det er sikkert ikke bevisst fra deres side, men jeg føler ofte at jeg blir sett ned på, at de ikke synes vi er meningsberettiget uansett hva vi ellers har gått gjennom i livet. "Bare vent til du selv får barn," er gjennomgangstonen.
Sånn som dette sitatet her: (ikke personlig til deg Elinblu, men det er komentaren du har fått med) Jeg personlig har brukt den mange ganger. Det at vi har fått barn og VIL for dem være ansvarsfulle, så får vi fra venner og omgangskrets, "dere er så kjedelige, bare sitte hjemme om kveldene og i helgene....." JA VI VIL DET, FOR VI HAR ET BARN OG TA OSS AV!!! Da har jeg ikke brukt det negativt for at de ikke har barn selv, men for at de skal skjønne at vi har VALGT og ta det ansvaret!!
Nei du er kanskje aldri mer deg selv, som du var. Men den nye deg er (kanskje) enda bedre! :nikker:
Dere må skjønne at vi som har fått barn synes det er artig, det har blitt en NY oss. Ja kanskje vi føler oss bedre og alt det dere påstår, men det er ikke dermed sagt at dere er DÅRLIGERE personer. Det er bare at vi føler der og da at vi har vært så heldig og beæred og komme på ett level høyere i vårt liv!!
Jeg har en søster som er 3 år eldre en meg, hun og samboer'n planla barn, hun kasta p-pilla, så kommer jeg 3 mnd etter og forteller at jeg er gravid. Det var ikke planlagt. Men pia mi vaks og ble stor, ennå hadde ikke søstra mi blitt gravid. Følte aldri at hun var dårligere enn meg for det, istede var det henne jeg tyde til når jeg ville ha hjelp. Min lille jente måtte vente gjennom tantes to operasjoner og ett prøverørsforsøk, hele 4 år for og får holde sine søskenbarn, som ble tvillinger (en gutt og en jente). Aldri har det slått meg at jeg var bedre enn noen.
MEN jeg synes dere REGELRETT nesten påstår at vi er det, så hvis dere vil. KAN JEG GODT VÆRE BEDRE ENN DERE JEG, FOR JEG HAR JO EN DATTER PÅ SNART 8 ÅR, SOM MER ENN ALT I HELE VERDEN VIL BLI STORESØSTER, OG DET VET JEG IKKE OM VI FÅR TIL. For jeg og har hatt operasjon på livmor, så det er ikke sikkert jeg kan få flere barn jeg heller!!
Ha en ellers så fin kveld, dette ble kanskje litt rotete, men det er masse tanker etter og ha lest nettopp deres innlegg!!
Må nesten bare føre til at de var ikke meningen og såre noen, men føler at mitt svar var på lik linje med deres. FØLELSER SOM MÅTTE UT!!
Tidl. bruker
26-05-2004, 22:46
Men jeg vet kanskje mer enn de som ikke har barn om hvordan det er å ha barn, slik det jo forøvrig er på alle områder i verden. Eller korreksjon: Jeg vet mer om akkurat mitt barn, enn andre vet om mitt barn. For ingen barn er jo like. ;)
Så kommer folk med råd om mitt barn, så er det ikke sikkert jeg hører på dem... om det er folk med barn, uten barn, besteforeldre eller andre.
Siwa: Du sier mye av det jeg har tenkt på, og jeg støtter deg fullt. :nikker:
Har heller aldri selv trodd at jeg var noe bedre enn andre fordi jeg har barn. Jeg føler meg heldig. Priviligert. At vi i alle fall har en. Vi har i alle fall henne tenker jeg. Så får tiden vise om det blir flere.
Men jeg vet kanskje mer enn de som ikke har barn om hvordan det er å ha barn, slik det jo forøvrig er på alle områder i verden. Eller korreksjon: Jeg vet mer om akkurat mitt barn, enn andre vet om mitt barn. For ingen barn er jo like. ;)
Så kommer folk med råd om mitt barn, så er det ikke sikkert jeg hører på dem... om det er folk med barn, uten barn, besteforeldre eller andre.
Men får vi kommentarer på ting vi gjør eller ikke gjør, så må man jo forklare hvorfor man kanskje ikke kan være med på noe, eller prioriterer andre ting.
Det er SELVSAGT også stor forskjell på ufrivillig barnløse, og de som selv har valgt det, eller enda ikke har startet prøvinga. Det er vel mest i forhold til de som enda ikke "er der", at man må forklare mest.
Takk skal du ha Maternal, godt og høre at jeg ikke er bare en sur gammel jomfru med barn :klemme:
Takker og bukker for nok et vektig innlegg i debatten.
Det er bare at vi føler der og da at vi har vært så heldig og beæred og komme på ett level høyere i vårt liv!!
Ja, bevares, jeg har da ikke nektet dere gleden over det. Og jeg kjenner da ingen av dere - forstår du ikke at jeg setter ting på spissen, at dette er tanker som utvikler seg langsomt og i hemmelighet i det forvirrede hodet til en ufrivillig barnløs? Må du ta hver eneste setning bokstavelig? Det er ikke slik at vi går rundt og skuler på våre venner som er nybakte foreldre og sender dem rasende, misunnelige blikk. Selv om jeg ønsker å ta opp et slikt vanskelig spørsmål her inne, betyr vel ikke det automatisk at jeg går rundt som en sur og hatefull bitch hele tiden, med alle piggene ute? Jeg prøvde å formulere meg forsiktig og diskret, og det virker som om de aller, aller fleste mødrene som har svart, har forstått hva jeg mente. Er takknemlig for det, men du er selvfølgelig i din fulle rett til å bli forbanna.
Ha en ellers så fin kveld, dette ble kanskje litt rotete, men det er masse tanker etter og ha lest nettopp deres innlegg!!
Og du vet hvor vi bor? :angst: ( :knegg: Sorry, men jeg ser for meg en truende pekefinger, jeg...)
Elinblu
Tidl. bruker
26-05-2004, 22:53
..... :)
...eller bare de som ikke har barn fra før? :flau:
De også, ja, men her siktet jeg til de som har barn fra før - f.eks. Babe, Elinsen, Lillian og Elise (i min verden betyr mødre kvinner som har barn). Jeg tror det i stor grad dreier seg om forskjeller i personlighet også. Noen av jentene her inne som allerede er mødre, kunne sikkert blitt nære venninner av meg, mens andre mødre ville jeg antakelig ikke kommet så godt overens med før de fikk barn heller.
Hms...nå må jeg altså bare kaste ut en liten fakkel. Er man ikke rimelig kjedelig hvis man sitter hjemme bestandig? Man kan vel være ansvarsfull forelder selvom man sitter hjemme bestandig.... Sorry, men det er ikke festelig å ha venner som aldri kan lee seg utenfor sofakroken fordi de har fått barn.....og ikke kom å si at jeg vil se anderledes på det når jeg blir voksen og får barn, for jeg har flere ansvarlige venner med barn som ikke er sånn....(og noen som er sånn....men for all del, det er deres valg og de er ikke slik jeg ser det hverken noe bedre eller dårligere enn andre - kanskje bare en liten dose kjedeligere i mine øyne....)
Tidl. bruker
26-05-2004, 23:03
..... ;)
Takker og bukker for nok et vektig innlegg i debatten.
Og du vet hvor vi bor? :angst: ( :knegg: Sorry, men jeg ser for meg en truende pekefinger, jeg...)
Elinblu
Ikke en truende pekefinger, bare for å fortelle deg at jeg har satt meg i bilen og er på tur for og finne deg :skratte:
Neida, ble egentlig bare lei meg, for det virker som vi som har fått barn ikke skal glede oss over det. For at verden er full av ufrivillige barnløse, som prøver og prøver og prøver. Og at de skal bli lei seg og såret for at vi ikke tar hensyn. Men jeg har faktisk hatt ufrivillig barnløse i familien, og så hvor frustrerende og ikke minst SNARSINT OG FRUSTRERT dere kan bli av det. Ikke noe ønske situasjon, men heldigvis hadde hun evnen til og glede seg over mitt barn på lik linje med meg selv..
Tidl. bruker
26-05-2004, 23:06
..... :flau:
Neida, ble egentlig bare lei meg, for det virker som vi som har fått barn ikke skal glede oss over det.
Dere kan selvfølgelig glede dere så mye dere bare orker, så lenge dere holder dere langt unna meg! :lol: :klemme:
Men jaggu tror jeg ikke man kan være snarsint som mor også, jeg... :blunke:
Jeg gjentar: Jeg kjenner ingen av dere! Er takknemlig for folk som tar hensyn, men som dere skjønner, vet jeg også å skygge banen når det blir for mye for meg. Vær gjerne glade, men det er edelt av dere om dere toner det litt ned eller er ekstra inkluderende når dere snakker med folk som dere vet har problemer. Jeg ber ikke om at folk skal ta ekstra hensyn til meg, men jeg forbeholder meg også retten til å trekke meg unna i det stille. Og ja - jeg er klar over at denne "overlegenheten" til foreldrene i 99 % av tilfellene kun eksisterer i mitt eget hode.
Solstrålen
26-05-2004, 23:11
[FONT=Comic Sans MS]Hei!!
MEN jeg synes dere REGELRETT nesten påstår at vi er det, så hvis dere vil. KAN JEG GODT VÆRE BEDRE ENN DERE JEG, FOR JEG HAR JO EN DATTER PÅ SNART 8 ÅR, SOM MER ENN ALT I HELE VERDEN VIL BLI STORESØSTER, OG DET VET JEG IKKE OM VI FÅR TIL. For jeg og har hatt operasjon på livmor, så det er ikke sikkert jeg kan få flere barn jeg heller!!
FONT]
Ingen påstår at de er bedre enn andre her. Folk er forskjellige, barn eller ikke barn. Men mange barnløse opplever likevel en litt ovenfra-og-ned holdning fra folk som har barn. "Dette vet du ingenting om du som ikke har barn." Har hørt den ofte selv. Selv om man ikke har barn, har man meninger om ting. Det virker ikke som om alle skjønner det. Klart man blir mye klokere etter å ha fått barn (tror jeg for mange). Det betyr ikke at man ikke var klok før man fikk barn, og hadde fornuftige holdninger og synspunkter om saker og ting.
Jeg tror at i mange av innleggene er mye satt litt på spissen. Ikke ta alt så bokstavelig.
Hms...nå må jeg altså bare kaste ut en liten fakkel. Er man ikke rimelig kjedelig hvis man sitter hjemme bestandig? Man kan vel være ansvarsfull forelder selvom man sitter hjemme bestandig.... Sorry, men det er ikke festelig å ha venner som aldri kan lee seg utenfor sofakroken fordi de har fått barn.....og ikke kom å si at jeg vil se anderledes på det når jeg blir voksen og får barn, for jeg har flere ansvarlige venner med barn som ikke er sånn....(og noen som er sånn....men for all del, det er deres valg og de er ikke slik jeg ser det hverken noe bedre eller dårligere enn andre - kanskje bare en liten dose kjedeligere i mine øyne....)
Jo helt klart, man kan være ansvarsbevist samtidlig som man har ett liv utenom de små. MEN det er ikke det først man tenker på. Jeg var så uheldig at jeg ble alene med pia mens hun var 4mnd, ingen ønskesituasjon, men jeg bodde hjem til min mor i 6 mnd før jeg fikk leiligheten jeg hadde kjøpt meg. Og da forventet alle, siden mormor altid var hjemme, at da trengte ikke jeg være hjemme om kveldene og i helgene lenger, for mormor var jo barnevakt. Men jeg var vel ute med venner 2 eller 3 kvelder mens jeg bodde der! For det første ammet jeg, noe de fleste gjør det første året, og da vil man gjerne være hjemme med de små..
Tidl. bruker
26-05-2004, 23:19
..... :koke:
Men mange barnløse opplever likevel en litt ovenfra-og-ned holdning fra folk som har barn. "Dette vet du ingenting om du som ikke har barn." Har hørt den ofte selv. Selv om man ikke har barn, har man meninger om ting.
Jeg tror at i mange av innleggene er mye satt litt på spissen. Ikke ta alt så bokstavelig.
Jeg tar ikke alt så bokstavelig. Men det kan jo hende at dere som ikke har barn fra før (ufrivelig eller frivelig) BARE føler den ovenfra-og-ned holdningen som du nevner. Fordi at dere føler dere mindre verd ovenfor deres venner med barn. Fordi at vi prioriterer anderledes enn det dere gjør, eller at vi oppdrar våre barn på en annen måte enn det dere vill gjøre med deres. Og da sier vi kanskje i fra om "dette før du kjenne når du får barn selv," det er ikke dermed sagt at vi ser på dere med det synet som blir nevnt her.
Ja jeg tar til og med noe av det bokstavelig, men det er MINE følelser og tanker som kommer opp!!
Tror det er rimelig grunnleggende for folk å bli irritert når folk tar på seg besserwisser rollen uansett. Sammenlign.
*"Det kan du ikke vite noe om -du har jo ikke barn." "Evt. bare vent til du får barn, da ser du nok anderledes på tingene."
*"Bare vent til du blir gammel, da skal du nok forstå."
*Hos legen: "Det er jeg som er lege her, og det er ingenting i veien med deg."
*Elise matematiker: "Tror du virkelig at den summen du har kommet frem til stemmer - det er jeg som er regnegeniet her." (seffen håpløs i hueregning)
Jeg blir ihvertfall rimelig irritert når folk bruker bakgrunnen sin til å si at de har mer peiling enn meg, når jeg selv føler at de ikke har det.
Angående forrige innlegg så er det selvfølgelig mange grunner til at man må bli hjemme med de små. Sånn er det bare, og det er vel noe man kan forstå uavhengig om man er foreldre eller ikke.
Jeg får for så vidt også lyst til å gråte når jeg leser den, men det er snarere sinte tårer fordi det er noe av det mest klisne og uspiselige jeg har sett på år og dag. Men det er meg, da - det bitre, barnløse, uromantiske gamle skinnet :knegg:.
Elinblu, kan jeg være bitter og uromantisk sammen med deg?? Pliis??
Jeg syns også dette var klissete søl (selv om det minnet om en del foreldre jeg kjenner)
Elinblu, kan jeg være bitter og uromantisk sammen med deg?? Pliis??
Jeg syns også dette var klissete søl (selv om det minnet om en del foreldre jeg kjenner)
Selvsagt! :skål:
Tror det er rimelig grunnleggende for folk å bli irritert når folk tar på seg besserwisser rollen uansett. Sammenlign.
*"Det kan du ikke vite noe om -du har jo ikke barn." "Evt. bare vent til du får barn, da ser du nok anderledes på tingene."
Jeg blir ihvertfall rimelig irritert når folk bruker bakgrunnen sin til å si at de har mer peiling enn meg, når jeg selv føler at de ikke har det.
Ja det der har du veldig rett i. :nikker:
Men det kan jo hende at dere som ikke har barn fra før (ufrivelig eller frivelig) BARE føler den ovenfra-og-ned holdningen som du nevner. Fordi at dere føler dere mindre verd ovenfor deres venner med barn.
Bare den kommentaren der viser, i mine øyne, akkurat en slik holdning som det her snakkes om! :uff:
Det er sikkert ikke lett å se det selv, men jeg synes det skinner gjennom.
Jeg har selv to barn og innrømmer mer enn gjerne at det nok blir litt sånn når man får barn..... som jeg skrev tidligere her;
Er det ikke litt sånn med alt? At de som ikke har den erfaringen som du selv sitter med, umulig kan vite helt hvordan situasjonen egentlig er? Det tror jeg, men det betyr ikke at noen har rett til å se ned på andre av den grunn....Det betyr heller ikke at folk uten den samme erfaring ikke har lov til å komme med synspunkter! Noen ganger kan jo synspunkter fra "utenforstående" være det beste!
Men det kan jo hende at dere som ikke har barn fra før (ufrivelig eller frivelig) BARE føler den ovenfra-og-ned holdningen som du nevner. Fordi at dere føler dere mindre verd ovenfor deres venner med barn.
Bare den kommentaren der viser, i mine øyne, akkurat en slik holdning som det her snakkes om! :uff:
Det er sikkert ikke lett å se det selv, men jeg synes det skinner gjennom.
Jeg skjønner akkurat hva du mener!! Jeg har ikke en slik holdning ovenfor mine barnløs venner, det er faktisk en av de som er barnløs jeg har hatt mest kontakt med. Jeg antyder til at det er derfor DE BANLØSE SELV føler den ovenfra -og- ned holdningen er der, for at DE føler seg mindre verd jeg..
. Jeg antyder til at det er derfor DE BANLØSE SELV føler den ovenfra -og- ned holdningen er der, for at DE føler seg mindre verd jeg..
Og jeg mener at du ser ovenfra-og-ned på de som er barnløse ved å påstå at de føler seg mindre verd....... Hvorfor skulle de føle seg mindre verd? De har da fullverdige liv uten barn, selv om de ønsker seg barn.
De har meninger og syn på ting på lik linje med barne-foreldre.
Når (dersom/hvis) jeg får barn skal jeg :
1. Aldri spørre barnløse venner/bekjente om når de skal ha barn. (Dette gjelder også som prøver)
2 . Aldri begynne en setning, med "bare vent til du får barn" (såfremt ikke det er en høygravid god venninne)
3. Aldri svare ; "Du har jo ikke barn, så dette vet du ingenting om" (Jada har hørt'n jeg også)
4.Aldri starte diskusjoner på lunsjbordet på jobben om bæsjebleier og barnehagepriser.
5. Aldri bruke barnevognen som en tanks til å brøyte vei i folkemengder.
For å svare på hvordan jeg tror jeg vil forandre meg ...
Jeg vil bli mer redd og engstelig.
- Redd for at noe skal skje barna mine
- Redd for at jeg skal dø (tenk å ikke få se barna bokse opp
hva var da vitsen?)
Generelt mer redd, tror jeg ...
Lillehammer
27-05-2004, 07:45
Er det ikke litt sånn med alt? At de som ikke har den erfaringen som du selv sitter med, umulig kan vite helt hvordan situasjonen egentlig er? Det tror jeg, men det betyr ikke at noen har rett til å se ned på andre av den grunn....Det betyr heller ikke at folk uten den samme erfaring ikke har lov til å komme med synspunkter! Noen ganger kan jo synspunkter fra "utenforstående" være det beste!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: jeg synes det Babe sier her egentlig oppsummerer alt i denne diskusjonen.
La meg eksemplifisere:
Jeg har ei venninne med tre barn. Alle tre er blitt unnfanget fordi hun og mannen har vasket trusene sammen (omtrent i hvertfall...) Hun har aldri prøvd å lage barn for å si det på den måten. Nå har det seg sånn at disse tre barna har vært mye syke. Min venninne har knapt sovet en hel natt på seks år og hun er fryktelig sliten. Hun forteller meg jo hvor jævlig det er, men jeg kan likevel aldri helt forstå det for jeg har ikke vært gjennom det samme selv!
På samme måte kan hun aldri helt forstå hvor jævlig det er å ønske seg et barn sterkt, slite med å bli gravid, se at alle rundt deg er gravide, endelig bli gravid for så å miste barnet i uke 17 - som altså jeg har vært gjennom.
Likevel snakker jo venninnnen min og jeg masse om det vi har vært/er i gjennom og har forståelse for at den andre har sterke følelser på dette området. Og sånn er det i denne diskusjonen også: vi er forskjellige mennesker med forskjellige bakgrunner og erfaringer. Vi kan derfor aldri helt forstå hvordan de andre har det inni seg, men vi kan vel likevel få si hva vi tenker og føler uten å mene å såre andre?
Det var alt fra meg i dene diskusjonen... :hadet:
Jeg antyder til at det er derfor DE BARNLØSE SELV føler den ovenfra -og- ned holdningen er der, for at DE føler seg mindre verd jeg..
Og jeg mener at du ser ovenfra-og-ned på de som er barnløse ved å påstå at de føler seg mindre verd....... Hvorfor skulle de føle seg mindre verd? De har da fullverdige liv uten barn, selv om de ønsker seg barn.
De har meninger og syn på ting på lik linje med barne-foreldre.
Ja der er mulig du ser det sånn. Men hvis du har lest alle mine innlegg vil du se at jeg har faktisk en søster som har vært gjennom ufrivillig barnløshet, og hun var under den tiden den beste vennina mi. Faktisk for første gang i livet ble vi virkelige venner. Og jeg har aldri sett på hun som mindre verd enn meg selv om hun ikke har barn, nå som hun har barn, legger jeg meg heller ikke i hvordan hun oppdrar sine barn. Selv om det er helt motsatt av hva jeg gjør med min datter. Og det gjelder alle mine venner, og dere inn her, faktisk så føler jeg med dere. For det å være ufrivillig barnløs vet jeg er tungt. Har ikke følt det på kroppen min selv, men på sjela til gangs. Jeg var faktisk den som var med på det meste under IVF forsøket til min søster.
Jeg påstår ikke , som du antyder til at de føler seg mindre verd, det var ett spørsmål, om det var det de følte selv..
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: jeg synes det Babe sier her egentlig oppsummerer alt i denne diskusjonen.
La meg eksemplifisere:
Jeg har ei venninne med tre barn. Alle tre er blitt unnfanget fordi hun og mannen har vasket trusene sammen (omtrent i hvertfall...) Hun har aldri prøvd å lage barn for å si det på den måten. Nå har det seg sånn at disse tre barna har vært mye syke. Min venninne har knapt sovet en hel natt på seks år og hun er fryktelig sliten. Hun forteller meg jo hvor jævlig det er, men jeg kan likevel aldri helt forstå det for jeg har ikke vært gjennom det samme selv!
På samme måte kan hun aldri helt forstå hvor jævlig det er å ønske seg et barn sterkt, slite med å bli gravid, se at alle rundt deg er gravide, endelig bli gravid for så å miste barnet i uke 17 - som altså jeg har vært gjennom.
Likevel snakker jo venninnnen min og jeg masse om det vi har vært/er i gjennom og har forståelse for at den andre har sterke følelser på dette området. Og sånn er det i denne diskusjonen også: vi er forskjellige mennesker med forskjellige bakgrunner og erfaringer. Vi kan derfor aldri helt forstå hvordan de andre har det inni seg, men vi kan vel likevel få si hva vi tenker og føler uten å mene å såre andre?
Det var alt fra meg i dene diskusjonen... :hadet:
Enig.
Prøvekanin
27-05-2004, 08:34
Det ser ut til at det har dukket opp litt forskjellige tolkninger av hva foreldre vet gjennom å ha sett lyset; 1. det å se verden gjennom et nytt perspektiv, og være opptatt av de store spørsmålene; 2. praktisk viten om barneoppdragelse og hverdagen som forelder. Jeg tror sistnevnte er noe jeg ikke kan lese meg til eller "forstå" før jeg selv er der, men førstnevnte har jeg allerede tatt innover meg (jeg begynte med dette et år før vi begynte prøvinga... nettopp fordi dette er så stort, og så ansvarstyngende og vanskelig og sikkert dødsslitsomt, ville jeg være heeeelt sikker på at jeg valgte riktig, og hvis barnet en dag kommer til oss så vet vi at det var riktig beslutning uansett!).
Jeg vil bare gjenta akkurat dette, siden det ser ut som om diskusjonen sporer litt av på et par punkter!
Flere av dere sier at dere har forandret dere til bedre mennesker, blitt mer ansvarsbevisste og mindre egoistiske... (det kan jo med bitre prøver-briller tolkes som at barnløse er egoistiske og ansvarløse... he he). Men jeg tror nok at jeg også blir et bedre menneske (håper da det) hvis jeg får barn. Men det er viktig å understreke at denne forandringen bare utgjør en sammenligning med seg selv, ikke med andre mennesker!! Så når dere sier at dere er blitt mindre egoistiske, så betyr det IKKE at dere nå er mindre egoistiske enn folk flest, bare mindre egoistiske enn dere selv var (og det trenger jo ikke si så mye om oss andre, he he...). Denne livserfaringen som gjør at man som forelder har "sett lyset" og fått et nytt perspektiv på ting... det er ikke sikkert denne opplevelsen er lik for alle, og i.o.m. at vi UMULIG kan forstå hvordan det er, er det ikke noe poeng i å komme med "advarsler" om hvor forferdelig det kommer til å bli (slik som i NM-historien), for vi må finne det ut selv på vår måte. Og vi vet at det innebærer et enormt ansvar og slit, men det betyr ikke at vi ikke skal få lov til å glede oss til de gode stundene som jo kommer.
Siwa. jeg skjønner at du blir litt såret av dette, det er som når man får beskjed om å spise opp alt på tallerkenen fordi man må tenke på de fattige barna i Afrika. Men det er ikke det dette handler om! Mine innlegg har vært kritikk mot den holdningen som kommer tilsyne gjennom NM-fortellingen, ikke mot foreldre som sådan.
Jeg vil bare gjenta akkurat dette, siden det ser ut som om diskusjonen sporer litt av på et par punkter!
Flere av dere sier at dere har forandret dere til bedre mennesker, blitt mer ansvarsbevisste og mindre egoistiske... (det kan jo med bitre prøver-briller tolkes som at barnløse er egoistiske og ansvarløse... he he). Men jeg tror nok at jeg også blir et bedre menneske (håper da det) hvis jeg får barn. Men det er viktig å understreke at denne forandringen bare utgjør en sammenligning med seg selv, ikke med andre mennesker!! Så når dere sier at dere er blitt mindre egoistiske, så betyr det IKKE at dere nå er mindre egoistiske enn folk flest, bare mindre egoistiske enn dere selv var (og det trenger jo ikke si så mye om oss andre, he he...). Denne livserfaringen som gjør at man som forelder har "sett lyset" og fått et nytt perspektiv på ting... det er ikke sikkert denne opplevelsen er lik for alle, og i.o.m. at vi UMULIG kan forstå hvordan det er, er det ikke noe poeng i å komme med "advarsler" om hvor forferdelig det kommer til å bli (slik som i NM-historien), for vi må finne det ut selv på vår måte. Og vi vet at det innebærer et enormt ansvar og slit, men det betyr ikke at vi ikke skal få lov til å glede oss til de gode stundene som jo kommer.
Siwa. jeg skjønner at du blir litt såret av dette, det er som når man får beskjed om å spise opp alt på tallerkenen fordi man må tenke på de fattige barna i Afrika. Men det er ikke det dette handler om! Mine innlegg har vært kritikk mot den holdningen som kommer tilsyne gjennom NM-fortellingen, ikke mot foreldre som sådan.
Prøvekanin: Jeg synes dine innlegg har vært saklige og sett ting på ett rent perspektiv. Skjønner godt at folk reagerer på NM-historien jeg, den får fram et syn som er helt på jordet. Kunne ALDRI tenke meg og si noe sånn til mine venner i allefall. Det å kunne få barn er en prestasjon i seg selv. Jeg føler meg beæret over å ha fått ett barn så lett som jeg gjorde. Det er synn ikke alle er like heldige. Mange flere som fortjener det synes jeg.
Min kjære sambo har jo heller ingen barn, ser jo ikke ned på ham for det. Jeg elsker han jo masse og ser masse opp til ham..
Det er klart man forandrer seg til en viss grad når man får barn. Det å oppleve en stor forandring i livet som f eks å møte den store kjærligheten, å miste en man er glad i eller å få barn påvirker oss. Det er vel nærliggende å tenke seg at det å oppleve at en som står en nær blir alvorlig syk og dør, kan gjøre en person mer reflektert, mindre egoistisk og overflatisk. Det er altså mye annet enn det å få barn som kan føre til en viss forandring. Den som har opplevd dødsfallet er ikke bedre enn den som har opplevd å få barn eller andre - men kanskje bedre enn han var før.
Alle vet også at det å få barn oppleves fantastisk for de fleste - ellers hadde vi ikke vært prøvere? Likevel kan man la være å tute ørene til slitere fulle om hvor fantastisk det er. En sliter vil trolig plage seg med spørsmålet om de i det hele tatt kan få barn. Man behøver ikke å snakke i vilden sky om noe den andre kanskje ikke får oppleve.
Det er vanskelig å sette seg inn i noe man ikke har opplevd selv. For en som har blitt gravid på 1. pp er det vanskelig å fullt ut forstå hvordan det oppleves å være en sliter. For sliteren er det ikke lett å forstå alle aspekter ved det å få/ha barn. Såklart har en barnløs likevel meninger og kunnskap om barn. Det er jo ikke slik at en som ikke har barn selv aldri har hatt med barn å gjøre.
Og en annen ting: Dette er ømtålige emner for de fleste. Man kan lett bli såret. Det må vi ta høyde for i en slik debatt. Jeg håper jeg ikke har trådt på noen tær her, det var ikke meningen.
[QUOTE=Elise]Det er vanskelig å sette seg inn i noe man ikke har opplevd selv. For en som har blitt gravid på 1. pp er det vanskelig å fullt ut forstå hvordan det oppleves å være en sliter. For sliteren er det ikke lett å forstå alle aspekter ved det å få/ha barn. Såklart har en barnløs likevel meninger og kunnskap om barn. Det er jo ikke slik at en som ikke har barn selv aldri har hatt med barn å gjøre.
QUOTE]
Gode poeng, som stadig illustreres på SG: i en krise søker vi etter mennesker med lik erfaring, for å bli forstått bedre. Men vi bruker også mye tid på å sette oss inn i hverandres problemer, både for å lære mer og for å hjelpe hverandre med nye perspektiv på ting.
Jeg har altså aldri sagt at folk med barn per definisjon er kjedelige.... Jeg har helt motsatt sagt at jeg har mange venner som både er ansvarsfulle foreldre og ikke kjedelige. Det jeg sier er at foreldre som velger å være hjemme hele tiden og ikke gidder å være med på noe av det de var med på før, ja de blir desverre kjedelige i mine øyne. Jeg stereotypiserer altså ikke!
Angelica
27-05-2004, 20:36
Slenger meg på diskusjonen jeg. Har lest nesten alle innleggene i denne tråden og har skjønt såpass at temaet ufrivillig barnløshet naturlig nok er et sårt emne for mange (inkludert meg selv). Skal derfor prøve å "tråkke forsiktig" :liste: .
Hvordan tror dere at dere kommer til å forandre dere når det etterlengtede barnet kommer?
Hvis jeg er så heldig å få oppleve gleden av å bli mor, tror jeg iallefall at jeg kommer til å finne "roen" mer, hvis dere skjønner? Men det gjelder sikkert alle oss "slitere" og er kanskje litt selvsagt... Nå er jeg en rastløs, utålmodig, sårbar prøver, hvor alt dreier seg om eggløsning, temping, hormoner, forhåpninger om at mensen ikke dukker opp, prøving, prøving og atter prøving, stadige depresjoner hver gang forhåpningene om IKM feiler, osv. osv....
Jeg forandrer meg sikkert på mange andre måter også, men det er nok ikke så lett å svare på enda. Som "sliter" har jeg jo forberedt meg mentalt på å bli mor i over to år nå, og vil heller tro at jeg kanskje har forandret meg mer fra å være ikke-prøvertil å bli "sliter" enn jeg kommer til å forandre meg fra å være "sliter" til å bli mor...
Sitat Maternal: "Så strekker jeg meg over bordet, klemmer min venninnes hånd, og ber en stille bønn for henne, og for meg, og for alle oss vanlige, dødelige kvinner som snubler oss inn I det mest fantastiske kall som finnes; den velsignede gaven det er å bli mor."
Vil bare si at jeg synes historien var fin :nikker: , men at den som så mye annet fikk meg til å enda mer føle savnet etter et barn. Når man er barnløs blir slike "emosjonelle" historier såre å lese - å høre om hvor fantastisk det er å oppleve det å få barn når man ikke får det til selv er ganske trist.
Er fullstendig klar over at jeg som barnløs ikke kan ane noe om hvordan det er å være mor, men jeg drømmer om det hver eneste dag, og kan som så mange andre her inne levende forestille meg hvor fantastisk det er!
Synes selv jeg er ganske flink til å glede meg på venninners vegne når de lykkelige forteller at de er gravide eller når de stolt viser frem sine nyfødte. Føler også at jeg er flink til å involvere meg og være oppriktig interessert i hvordan det går med barna deres. Tror vi som sliter med savnet etter et barn fort kan bli bitre. "Ufine" kommentarer som: "det vet jo ikke du noe om, du som ikke har barn" prøver jeg å heve meg over og sier til meg selv at: "det er jo ikke deres feil at jeg er barnløs - og når de ikke har opplevd det selv, så vet de ikke bedre". Ikke alltid det funker men... :flau: Hender jeg har gått hjem og grått mine bitre tårer ja...
Ellers håper jeg det er mange ting som IKKE forandrer seg selv om man blir mamma også! Skal iallefall prøve det jeg kan å holde kontakt med vennene mine, beholde romantikken i forholdet, og ikke alltid bare snakke om ungene mine (sikker ikke lett å la være men..tjihi)!
Uansett; om jeg forandrer meg eller ikke forandrer meg - GUD SOM JEG GLEDER MEG TIL DET ER MIN TUR! (For det skal det bli en eller annen gang! Det har jeg bestemt - så det så:nikker: !)
Jeg har barn allerede. Og... la meg ta punktene dine ett for ett:
1. Enig - men dette gjelder uansett. Ikke spør de som har 1 når nr 2 kommer, ikke spør om noe som helst som angår om folk skal ha barn og i såfall når, for det er privatsak. Jeg synder i blant, men ikke så ofte.
2. Enig igjen - det er ingen selvfølge at alle verken kan eller vil få barn.
3. Veeeeel... kommer litt an på! Jeg lar meg faktisk provosere litt av barnløse som har SÅ fryktelig enkle løsninger på "hvordan takle trass" eller "hvordan få barnet til å sitte pent ved matbordet". Da er det DE som har ovenfra og ned-holdning, de som himler med øynene over min viltre 2-åring - og da har jeg faktisk rett til å svare på tiltale!
4. Veeeel... igjen - på en arbeidsplass kan barnehage f.eks. ofte være tema, fordi det er mange som har barn og søker om plass, osv. Men akkurat bleier og amming verken bør eller skal være tema.
5. Ehem... OK, nå sier jeg det: vent til du får barn selv så skal du se! Folk flytter seg faktisk ikke! Man kommer der med en diger vogn og folk står der. Det er ikke sjans å komme frem mange ganger. Man kan prøve å spørre pent, men folk hører ikke. De står for langt unna til at man kan prikke dem på skulderen. Så litt brøyting med barnevogn kan du fort oppdage at er nødvendig. :nikker:
TAKK!!! JEG SIGNERER DENNE!! MASSE MASSE MASSE!!!
Vel - kan vel nesten ikke helt holde meg unna denne tråden likevel.....
(Med forbehold - jeg har faktisk ikke lest hele tråden - om jeg gjentar ting - tilgi meg....)
I utgangspunktet - så må jeg si meg ganske så enig med deg, Elinblu.
Men jeg må jo snakke ut i fra meg selv. Dette er et vanskelig tema, og det blir vel nesten sånn at uansett hvordan en legger lista på ens egne meninger, så er det alltid noen som vil føle seg støtt.
Jeg har en sønn som har kommet til verden - ikke planlagt - for 17 år siden. Ganske bekymringsløst det hele, kan jeg skrive under på. Det å gå gravid - uten tanke på å kunne miste det - var en selvfølge.
Nå derimot har jeg også erfaringen med å være en som sliter for å få det til å klaffe - ihvertfall slik at det faktisk blir barn av det...... Jeg har vel erfaring fra begge leirene - føler jeg da.
Jeg har brukt 14!! år på å komme dit igjen at jeg ønsker flere barn. Jeg har vært livredd for å bli gravid igjen tidligere, pga hva det har innbært for oss.
Det jeg savner i denne historien - er jo da klart de helt ekstreme situasjonene det å være forelder kan by på - som er langt i fra romantiske. Barna er langt i fra bare noen rosa eller lyseblå bylter som bare ligger der og pludrer.
Kolikkskrikende djevelfrø gang på gang gir deg 5-6 døgn uten søvn, djevelfrø som kjenner alle dine svakeste punkter - og bruker det for akkurat hva det er verdt - og får noen "synske" evner som sender deg ut i sumper du aldri hadde trodd kom til å eksitere i ditt liv.
Jeg har hatt magne tanker om hvordan det skulle bli når jeg fikk barn - ingen har slått til......
Jeg er også enig i hva Dana skriver - at det er enormt mange andre områder i livet som bringer mange nye dimensjoner inn i livet.
Å leve et fullverdig liv uten barn kan ikke jeg se som annet enn at dette er noe en må hente frem fra seg selv. Omgivelsene vil alltid ha en egen oppfatning av hva en foretar seg, om en er ufrivillig barnløs, eller forelder. Når en har blitt forelder, så er ikke det godt nok heller. Omgivlesene legger seg ut med de utroligste ting likevel.
JEg vil aldri kunne forestille meg hva det vil si å være ufrivillig barnløs- jeg har et barn. Men jeg vet nå etter 2 1/2 år med prøving hva det vil si å måtte slite for å få det til - og jeg har en samboer som er barnløs, og opplever hva det kan by på for oss sammen. Konkret hvordan han har det inni seg, det vil jeg aldri kunne sette meg inn i.
Men det er en ting som jeg faktisk underer meg litt over - med tanke på at enkelte blir sinte eller vil spy av denne historien. Hva er det som er så provoserende med vakre tanker rundt det å ha barn - når en da også lengter intenst etter å få det selv?
Da tenker jeg ikke på hvorvidt en er et bedre menneske, eller mer fullverdig som menneske som forelder - det har jeg ingen tro på.
Men om en ikke klarer å akseptere det faktum at livet faktisk vil innebære en helt ny - ikke diVIsjon - men diMENsjon - ved det å få et forsvarsløst barn inn i livet, - ja, da detter jeg litt av underveis....
Jeg har endret meg mye etter å ha fått barn. Men hvordan er neimen ikke lett å sette ord på. Det er faktisk litt sånn som en ny tidsregning - før og etter barnet kom. Å sette fingeren på konkrete aspekter blir umulig for meg. Det er alt for komplekst til det.
Sånn er nå hvordan det har fortont seg for meg - men hadde jeg ikke hatt barn selv, og ved å tenke tilbake på "steinhjertet kyniske meg" tidligere - ja da hadde jeg nok garantert lagt det døve øret til innspill som dette....
snusmumrik
28-05-2004, 16:21
Hei alle
Sitter her og blir helt opphisset over enkelte holdninger som jeg dessverre gjenkjenner fra venninner med barn og over en usannsynlig vammel og nedlatende historie (som også irriterte meg som en veps, da jeg leste originalen - dengang om en mor som snakker til sin voksne datter).
Men jeg blir heldigvis mest glad over de fantastisk kloke innleggene fra DANA, ELINSEN, PRØVEKANIN, BABE og ikke minst ELINBLU (m.fl.). Jeg sitter og nikker og smiler til mye av det dere skriver. Og nå vil jeg også gi mitt besyv med:
Det som plager meg ALLER mest i samtaler med enkelte venninner som er mødre er et moment som er nevnt her flere ganger - nemlig at man blir mye lettere rørt og reagerer sterkere på andres lidelse.
Det er sikkert riktig, at mange mødre opplever dette.
MEEEEN jeg får det dårlig av å høre om denne nytilegnede - og det sier seg selv: NOBLE(!) egenskap, fordi de så ofte fremstiller denne omtanken/omsorgen som noe nærmest synonymt med å være mor - altså noe som nesten per definisjon må være forbeholdt dem som mødre.
Jeg mener selv, at jeg er et RELATIVT empatisk menneske - jeg reagerer ihvertfall såpass kraftig på lidelse, at jeg har meldt meg inn i Amnesty og arbeider temmelig mange timer hver uke som frivillig, for å gjøre det lille jeg kan for å minske andre mennesker lidelse. INGEN av mine mødre-venninner som snakker MYE om hvor lett de tar til tårene, når de ser grusomheter på fjernsynet, har tatt skrittet inn i en humanitær organisasjon.
Når jeg har oppfordret dem til det, så er argumentet til flere, at de ser det å gi egne barn en trygg og god oppvekst som et så vesentlig bidrag til "verdens forbedrelse", at det må holde i denne omgang. Det nærmeste humanitært arbeid de er kommet, er at en av mine venninner vurderer å bli ammehjelper for andre mødre, som sliter med ammingen.
De er gode mødre - ingen tvil om det - og deres økte empati er sikkert utmerket i forhold til at de blir ENDA bedre mødre for sine barn. Men der de bruker denne kvalitet for - ja faktisk- å heve seg litt over folk som evt. ikke gråter like lett over det de ser på tv (underforstått: folk uten barn) så FRYKTER jeg for å tilegne meg denne form for empati, som når alt kommer til alt ikke rekker ut over egne barns nesetipper.
Jeg har selv en katt, som jeg føler grenseløs kjærlighet for og som jeg forteller opp og ned av vegger om til mine barnevognsvelsignede venninner - så jeg TROR jeg forstår litt om det å elske så mye, at det nesten gjør litt vondt, og VET at jeg har det i meg, å bli en sånn mor, som ikke tenker på annet enn sitt eget barn. Men hvis mitt øvrige sosiale engasjement blir stående i stampe på grunn av foreldrerollen, så er jeg ikke sikker på, at morsrollen er den rolle som vil gjøre MEG til et bedre menneske.
Skulle jeg være så heldig å bli morg engang, så vil jeg forhåpentligvis betakke meg for denne type sensibilitet og vil gjøre mitt beste for å fortsette åvære ET RELATIVT EMPATISK MENNESKE.
Prøvekanin
28-05-2004, 16:42
Det jeg savner i denne historien - er jo da klart de helt ekstreme situasjonene det å være forelder kan by på - som er langt i fra romantiske. Barna er langt i fra bare noen rosa eller lyseblå bylter som bare ligger der og pludrer.
Kolikkskrikende djevelfrø gang på gang gir deg 5-6 døgn uten søvn, djevelfrø som kjenner alle dine svakeste punkter - og bruker det for akkurat hva det er verdt - og får noen "synske" evner som sender deg ut i sumper du aldri hadde trodd kom til å eksitere i ditt liv. Det er akkurat dette jeg opplever som svært sårende, faktisk! Selvfølgelig tror ingen av oss som virkelig vil ha barn over alt på jord at det bare vil bli en dans på roser?! Nei, vi vet ikke alt hva det innebærer... når de som har barn kommer med slike "råd" eller "advarsler" føles det som de sier "vil du nå egentlig dette, da!" Men jeg vil faktisk utsette meg for det lotteriet det er å sette barn til verden, jeg vil ta på meg utfordringen!! Det er dette som provoserer meg med den NM-historien... Men jeg tror nok ikke dere mener det sånn, altså! Det har nok mye å gjøre med hva vi leser mellom linjene.
Dette ble jammen en heftig debatt!
Forresten: kanskje vi skulle utnevne noen som kan kontrollere oss når vi har fått barn, for å se om vi har blitt sånn som i NM-historien?:skratte:
Vil bare svare på ett par ting.
3. Veeeeel... kommer litt an på! Jeg lar meg faktisk provosere litt av barnløse som har SÅ fryktelig enkle løsninger på "hvordan takle trass" eller "hvordan få barnet til å sitte pent ved matbordet". Da er det DE som har ovenfra og ned-holdning, de som himler med øynene over min viltre 2-åring - og da har jeg faktisk rett til å svare på tiltale!
Det må da finnes mange andre mulige bedre ting å si. Som feks
"Du er velkommen til å prøve. Hent han klokka 6.00 i morgen."
Ellers er jeg fullstendig enig i at det generelt er tåpelig å gi råd til folk som ikke har bedt om det (så lenge ikke deres oppførsel går direkte utover meg, da....;) )
Cicero: Det er vel ingen som forestiller seg kun en dans på roser når de skal ha barn. Men jeg mener jeg selv er fullstendig kapabel til å vurdere om jeg vil ta den sjansen selv. Jeg trenger ingen til å advare meg.
Prøvekanin: Jeg stiller som testkanin. Skal vi si du tester meg om et år sånn sirkus.....:skratte: Så tester jeg deg....skal vi si om sånn ett og ett halvt år eller noe. Avtale?
Det må da finnes mange andre mulige bedre ting å si. Som feks
"Du er velkommen til å prøve. Hent han klokka 6.00 i morgen."
Det som er så greit med den muligheten der er at. STORT SETT ALLE BARN OPPFØRER SEG HELT ANDERLEDES NÅR DE ER MED ANDRE ENN SINE FORELDRE. Så det ville ikke bli det samme om jeg sa til en vennine at hun måtte gjerne komme å hente vesla i morgen kl 6. Fordi hun har da ett helt annet overskudd en du som går hjemme med trassen 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Også ville vesla synes det var spennede og bli med noen andre en dag, og i de fleste tilfeller ville ikke min vennine tørre og sette de grensene jeg har hjemme...
Så jeg synes ikke det var noe godt argument å komme med i hele tatt.
Det som er så greit med den muligheten der er at. STORT SETT ALLE BARN OPPFØRER SEG HELT ANDERLEDES NÅR DE ER MED ANDRE ENN SINE FORELDRE. Så det ville ikke bli det samme om jeg sa til en vennine at hun måtte gjerne komme å hente vesla i morgen kl 6. Fordi hun har da ett helt annet overskudd en du som går hjemme med trassen 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Også ville vesla synes det var spennede og bli med noen andre en dag, og i de fleste tilfeller ville ikke min vennine tørre og sette de grensene jeg har hjemme...
Så jeg synes ikke det var noe godt argument å komme med i hele tatt.
Må bare tilføye en ting.
Min søster har tvillinger på 3,5 år, den ene av dem er HYPERAKTIV, når han er hjemme er han helt vill, hører ikke etter, er slem med tvillingsøstra. Skikkelig bad ifølge foreldrene. Jeg passet han og søstra annenhver helg fra fredag til lørdagkveld fordi foreldrene jobbet. Hadde aldri noe problem jeg, de lekte sammen og var bestiser, så snille rolige og greie. Men så fort foreldrene kom inn, slo han til søstra, og ble helt rabiat.
Så det er som regel ikke noe problem og sette bort trassige barn, for de er helt andreledes når de ikke er hjemme!!
Hms.....det var altså ikke ment bokstavelig... Det var bare en annen måte å si "jeg gjør så godt jeg kan" på....
Siden du er så godt i gang med å fortelle meg hvordan det er å ha barn, så kan jeg kanskje opplyse deg om at jeg utmerket godt vet at barn oppfører seg anderledes når de er hos meg enn hjemme hos foreldrene.
Kan du se at det er nettopp denne belærende rollen vi som ikke har barn ikke liker?
Hms.....det var altså ikke ment bokstavelig... Det var bare en annen måte å si "jeg gjør så godt jeg kan" på....
Siden du er så godt i gang med å fortelle meg hvordan det er å ha barn, så kan jeg kanskje opplyse deg om at jeg utmerket godt vet at barn oppfører seg anderledes når de er hos meg enn hjemme hos foreldrene.
Kan du se at det er nettopp denne belærende rollen vi som ikke har barn ikke liker?
Jeg ser det hvertfall helt tydelig.........som jeg prøvde å si lenger opp her. Men, men; det er sikkert ikke så lett å se det selv.......:undrer:
Hms.....det var altså ikke ment bokstavelig... Det var bare en annen måte å si "jeg gjør så godt jeg kan" på....
Siden du er så godt i gang med å fortelle meg hvordan det er å ha barn, så kan jeg kanskje opplyse deg om at jeg utmerket godt vet at barn oppfører seg anderledes når de er hos meg enn hjemme hos foreldrene.
Kan du se at det er nettopp denne belærende rollen vi som ikke har barn ikke liker?
Du fikk det bare til å høres så frykelig enkelt ut, og ta den tonen istede, men det er ikke bestandig det. Ville aldri advart noen mot å få unger jeg, selv om jeg opplevde det som ille at min lille jente ikke sov en eneste natt sammenhengende før hun var nesten 4 år, for hun er å blir min øyesten.
Jeg ønsker deg lykke til som mor, for jeg er sikker på at du klarer det like godt som alle andre vil klare det. No hard feelings!!
Jeg ser det hvertfall helt tydelig.........som jeg prøvde å si lenger opp her. Men, men; det er sikkert ikke så lett å se det selv.......:undrer:
Føler mer det er dere som er blærete som det så fint blir kalt, og retter alt som blir sagt som negativt til dere. Det er det overhode ikke ment, vil bare rope ut mine tanker i saken jeg som resten har gjort her. Mener overhode ikke at dere er dårlige menesker eller vil bli dårlige mødre, for det er jeg helt sikker på at dere blir. Og jeg mener ikke og beskylde noen på noen måte, men det dere som får det til å høres så enkelt ut. Har overhodet ikke advart noen om å bli foreldre fordi at jeg selv har hatt det mye trassig som mor. Har vært alene om omsorgen for min datter siden hun var 4 mnd. MEN jeg har altid tatt imot råd og veiledning fra andre, enten de har hatt barn eller ikke.
Føler mer det er dere som er blærete som det så fint blir kalt, og retter alt som blir sagt som negativt til dere.
Nesten litt morsomt at du automatisk "skjærer" meg unner denne kammen....:fnis:
Jeg har 2 barn, ei på 10 år og ei på 7 1/2 år og venter nå nummer tre........så erfaring med barn, det har jeg :nikker: (har passet min søsters barn siden jeg var 11 også....er nå 36 år) Har allikevel ingen som helst problem med å se det ovenfornevnte!
Nesten litt morsomt at du automatisk "skjærer" meg unner denne kammen....:fnis:
Jeg har 2 barn, ei på 10 år og ei på 7 1/2 år og venter nå nummer tre........så erfaring med barn, det har jeg :nikker: (har passet min søsters barn siden jeg var 11 også....er nå 36 år) Har allikevel ingen som helst problem med å se det ovenfornevnte!
Neivel, men da er no vi også to forskjellige pesoner og da. For jeg er ikke det du gir utrykk for at du mener jeg heller.
Lykke til med tredjemann i rekka, jeg er som sagt overbevist i at dere gjør/kommer til å gjøre en god jobb!!
Føler mer det er dere som er blærete som det så fint blir kalt, og retter alt som blir sagt som negativt til dere. Det er det overhode ikke ment, vil bare rope ut mine tanker i saken jeg som resten har gjort her. Mener overhode ikke at dere er dårlige menesker eller vil bli dårlige mødre, for det er jeg helt sikker på at dere blir. Og jeg mener ikke og beskylde noen på noen måte, men det dere som får det til å høres så enkelt ut. Har overhodet ikke advart noen om å bli foreldre fordi at jeg selv har hatt det mye trassig som mor. Har vært alene om omsorgen for min datter siden hun var 4 mnd. MEN jeg har altid tatt imot råd og veiledning fra andre, enten de har hatt barn eller ikke.
Har aldri hørt at det er spesielt fint å bli kaldt blærete....eh....
Kan du fortelle meg på hvilken bakgrunn jeg er blærete?
Fordi jeg ikke gidder å bli sett på som en idiot i barnespørsmål fordi jeg tilfeldigvis ikke har noen selv?
Fordi jeg ikke gidder å være pessimistisk og tenke på alle sorgene før mitt lille vidunder er født en gang?
Fordi jeg tror at jeg nok skal klare overgangen til å bli mor uten at den personen jeg var før skal forsvinne helt?
Fordi jeg tror at det å få barn er noe fantastisk og at alle problemer nok skal bli overskygget av dette og løses hen ad veien?
Fordi jeg ikke gidder å høre på folk som vil at jeg skal ta sorger på forskudd?
Ja, hvis dette er grunnlag for å bli kaldt blærete, så har du rett. Jeg er dønn blærete!
Oj her har det jammen utartet seg:uff:
Ja ja det er jo bra temaet blir diskutert synes jeg, for der er nemlig ikke morro med ovenifra og ned holdning...
Det jeg egentlig hadde lyst å fortelle det er et råd jeg fikk av en som jeg lå sammen med på barsel, synes det var viktig og bra
Hun sa: Lillian ikke glem deg selv, ikke glem din personlighet som jeg gjorde da jeg fikk min 1.
Det er viktig å være seg selv, selv om morrollen er altoppslukende, ellers mister du selvfølelsen og identiteten din.....
Det synes jeg var et godt råd, og har valgt å følge dette, derfor har jeg ikke hatt følelsen av at ALT FORANDRER SEG....
Det må være lov å ha en mening om barneoppdragelse selv om en er ufb, jeg f.eks. er sikkert av en helt annen oppfattning om barneoppdragelse enn andre mødre er igjen...
Et eks. jeg kan ikke fordra unger som hyler og skriker i butikken....
Hvis mitt barn gjør det, så går jeg fra butikken uten varer, andre igjen ignorerer at barnet trasser...
Denne holdning har jeg hatt også i de årene som ufb, har jeg ikke lov å mene det før jeg ble mor da, det er litt for søk for meg:nikker:
Kan du se at det er nettopp denne belærende rollen vi som ikke har barn ikke liker?
Har aldri hørt at det er spesielt fint å bli kaldt blærete....eh....
Kan du fortelle meg på hvilken bakgrunn jeg er blærete?
Ja, hvis dette er grunnlag for å bli kaldt blærete, så har du rett. Jeg er dønn blærete!
Jeg beklager ordet, jeg er ordblind skjønner du, så jeg leste litt feil, beklager det på det sterkeste!! Jeg leste feil, du hadde skrevet BELÆRENDE, JEG LESTE BLÆRETE, BEKLAGER!! Jeg innrømmer når jeg gjør feil og beklage dem.
Underlig... og ganske fantastisk, hvordan denne tråden tar helt av.....
Fra det å oppleve å få et oppriktig spørsmål fra Elinblu, hvor jeg både som prøver og som forelder prøver å svare henne på hvordan endringene faktisk har vært for meg.....
Så får jeg svar tilbake at andre her ikke trenger advarsler mot det å få barn, og fint er kapabel til å ta egne avgjørelser på dette området.
Hallllooooooen....?!
Helt utrolig hvordan dere snur dere rundt og hakker på hverandre...... En angriper og en annen forsvarer og angriper tilbake......
Var ikke spørsmålet en åpen invitt til å gi uttrykk for faktisk hvordan enkelte har opplevd akkurat disse situasjonene?
Jeg føler det nesten sånn at uansett hva enn jeg skriver her om hvordan jeg har opplevd endringer og det å få barn, (dere får jo heller tilgi meg for å ha opplevd det da...) - som et svar til Elinblu på hennes spørsmål, så vil enkelte ta det inn over seg selv, som om jeg er en bedreviter av den grunn....
Jeg kan dessverre heller ikke for så mye av de situajonene som jeg har blitt sendt ut i som forelder, og å stå skolerett overfor andre og bli bedt om å la være å ytre meg pga det, ja det blir bare for dumt.
Det blir jo nesten sånn at hva enn vi som har barn har opplved av eventuelle endringer etter å ha fått barn, blir omgjort til et hån mot de som ikke har vært "like heldige" som det er skrevet tidligere her.
Jeg trekker meg ut herfra denne tråden. Dette blir rett og slett for dumt!
Ja!! - jeg har opplevd å endre meg etter å ha fått barn, men akkurat hvordan er vanskelig å sette fingeren på. Jeg har ganske sikkert endret meg av andre grunner enn bare den å ha barn også......
Ja!! - jeg opplever det utrolig sårt, slitsomt, grenseløst irriterende, og fortvilende å møte omgivelsenes stadige forventninger til meg fordi vi enda ikke har fått barn, og er drittlei av å svare på alle spørsmål, av å se alle de andre som får barn rundt meg - den ene etter den andre - og det bare er vi som stadig henger etter!! Jeg er lei av å bli bedt om å stresse ned, bedt om å ligge med beina oppetter veggen, bedt om det ene og det andre!
Og akkurat nå er jeg ganske så irritert over å nærmest måtte stå til rette for å faktisk å ha opplevd å endre meg etter å ha fått barn - og nesten helt stum over at andre kan føle seg støtt over at jeg svarer med enkelte erfaringer som jeg har gjort meg - og at det da blir valgt å tolke dette som advarsler eller "besserwisser"-uttalelser, eller at jeg med dette da faktisk ender opp med å håne andre som da ikke har barn... :undrer:
:furie:
Dette er jo et gigantisk bananskall, uansett hvordan en prøver å vekte det en sier overfor enkelte barnløse, man glir på trynet - garantert!
Het og svettende Pergohilsen
Jeg beklager ordet, jeg er ordblind skjønner du, så jeg leste litt feil, beklager det på det sterkeste!! Jeg leste feil, du hadde skrevet BELÆRENDE, JEG LESTE BLÆRETE, BEKLAGER!! Jeg innrømmer når jeg gjør feil og beklage dem.
Kan være skikkelig blærete innimellom også jeg asså...:blunke:
Sa jeg at Pappan min har mye finere traktor enn din? :erte:
Pepperkake
28-05-2004, 23:39
Hehe.. Dette var virkelig topp underholdning en fredagskveld!
Nå har ikke jeg opplevd å bli mor selv da, men opplever det forhåpentligvis mot slutten av året! Kommer sikkert til å forandre meg da også, og lære mye!
Men det er jo så utrolig mye annet her i livet som har forandret meg også, og vært med på å forme meg til den jeg er i dag!
Og jeg har hvertfall lært mange ting i tiden som prøver, og det viktigste er; Jeg skal ALDRI se ned på noen som ikke har barn!
Nå merker jeg at jeg har glemt litt hva denne tråden egentlig handler om.. :flau: Den har sklidd ut litt har jeg en følelse av..
Men til ELISEK, di blære; Pappa'n min har ikke traktor, men han er myye sterkere enn pappa'n din!
Sorry, Cicero: Jeg opplevde ditt innlegg som en lang tirade om hvordan det ikke er rosenrødt å få barn (med uttrykk som djevelunge) som nok en utgave av skremselspropagandaen fra folk med unger. Nå skal vi jo ikke begynne å tolke hva slags svar Elinblu vil ha og ikke. Når jeg svarer på en diskusjon, svarer jeg utifra hvilken retning diskusjonen har tatt og hva jeg reagerer på. Hva som er dumt og ikke, skal ikke være opp til meg og bedømme. Når du skriver noe, må du da forvente at andre reagerer på det i både positiv eller negativ retning. Jeg reagerte negativt på det, derav min kommentar. Jeg opplevde for eksempel utsagnet om at folk som ikke likte den amerikanske historien bare måtte se og ta seg sammen (eller hva du sa) som svært negativt. Her er det nok flere som har følt at de må stå skolerett!
Men til ELISEK, di blære; Pappa'n min har ikke traktor, men han er myye sterkere enn pappa'n din!
Pøøøøøøhhh.......aldri i verden!!!:lol:
Jeg opplevde for eksempel utsagnet om at folk som ikke likte den amerikanske historien bare måtte se og ta seg sammen (eller hva du sa) som svært negativt. Her er det nok flere som har følt at de må stå skolerett!
Kanskje du skal lese innlegget mitt èn gang til? :blunke:
Kanskje du skal lese innlegget mitt èn gang til? :blunke:
Jepp....etterpå, men akkurat nå er jeg i tillegg til å være blærete fryktelig lat....hehe.... Sa jeg at Pappan min har større traktor enn Pappan din også? :tøff:
Kanskje du skal lese innlegget mitt èn gang til? :blunke:
Okidoki da har jeg skumma det en gang til.....og jeg kommer nok i sjangeren "legger det døve øret til"..... Jepp vel. Du ække så værst allikavæl...:blunke:
Pepperkake
29-05-2004, 00:06
Hmm.. Synes faktisk innlegget til Cicero var bra jeg! :nikker:
Tror nok ganske mange (meg selv inkl.. :flau: ) har en litt for rosenrød innstilling til det å bli foreldre! Vi kan nok gå oss på noen smeller der ja gitt, når vi finner ut at det egentlig er ganske slitsomt til tider å være mamma til vårt etterlengtede lille nurk! Livet er ikke som på reklame-filmene!
Nå blir vel jeg også pepret litt, men det tåler jeg, er ikke Pepperkake for ingenting!
Elisek; Pappa'n min har hvertfall større mage enn pappa'n din!
Hmm.. Synes faktisk innlegget til Cicero var bra jeg! :nikker:
Tror nok ganske mange (meg selv inkl.. :flau: ) har en litt for rosenrød innstilling til det å bli foreldre! Vi kan nok gå oss på noen smeller der ja gitt, når vi finner ut at det egentlig er ganske slitsomt til tider å være mamma til vårt etterlengtede lille nurk! Livet er ikke som på reklame-filmene!
Nå blir vel jeg også pepret litt, men det tåler jeg, er ikke Pepperkake for ingenting!
Elisek; Pappa'n min har hvertfall større mage enn pappa'n din!
Ja, ja, men la meg nå leve på min rosa sky i fred!:blunke:
:tarfremhaglaogskyterpeppis:
:reparererpeppisogsetterhennetilbakepåenrosasky:
...hehe...og den derre siste Pappa-rekorden kan du få beholde....:lol:
....oopps....kanskje jeg skal forlate åstedet før jeg anklages for å være useriøs.... :morna:
Pepperkake
29-05-2004, 00:20
Fyyy, har ikke den sterke, tøffe pappa'n din lært deg at det er stygt å skyte Peppiser?
Elisek; Du er useriøs! :dulte: Vil ikke være på en rosa sky, liker ikke rosa!!
Takk for pappa-rekorden forresten!
Tror jeg blir med på å forlate åstedet jeg også.. Har bidratt nok til at diskusjonen har havnet enda mer utpå viddene nå. :borte:
Vi kan nok gå oss på noen smeller der ja gitt, når vi finner ut at det egentlig er ganske slitsomt til tider å være mamma til vårt etterlengtede lille nurk! Livet er ikke som på reklame-filmene!
Jeg har ikke tenkt å peppre deg, regner med at du som pepperkake ikke trenger mer pepper :fnis:
Vil bare si at ; ja, det er sikkert mange som har ett litt "rosa" syn på det å få barn, og selvsagt kan man ikke vite akkurat hvordan det er uten å selv ha prøvd det. MEN man kan jo likevel få ha meninger om det å ha barn, meninger om barneoppdragelse osv uten å bli sett ovenfraogned på av de (inkludert meg selv) som har barn.
Synes det er urimelig at mødre med feks "problem-barn" skal svartmale det å ha barn ovenfor barnløse....alle skjønner jo, hvis man tenker seg om at det er slitsomt med syke barn, urolige barn....i det hele tatt barn innimellom, men jeg skulle da likt å se den mamma'n som hvis hun fikk velge hadde valgt bort barnet sitt likevel.
Jeg har opplevd to vidt forskjellige barn, først en engel av ett barn som sov hele natten fra hun var 6 uker og alltid var snill og blid