Vis full versjon : Viktig med faste rutiner hos små barn?
Tidl. bruker
09-06-2004, 12:39
Dette er en slags forlengelse av diskusjonen om hvordan man forandrer seg når man får barn!
Enkelte er så opptatt av at man trenger ikke endre på noe; verken sitt sosiale liv eller sine interesser når man får barn!
Samtidig er det mange som sliter med unger som ikke vil sove på natta!
Er det ikke viktig å innarbeide gode soverutiner fra barnet er lite, eller bør man kunne legge en f.eks. 9 mnd baby å sove hvor som helst fordi man ønsker å være på besøk sent, og ikke vil endre noe pga barnet?
Selv har vi jobbet med å få vår baby inn i gode soverutiner, noe som innebærer at vi må være hjemme med henne når det er leggetid.
Da bader vi henne og gir henne kveldsmat og legger henne i sin egen seng for natten.
10 minutter senere sover hun søtt, og hun sover hele natten.
Dette synes vi er så deilig både for oss og barnet, at det ikke er noe vi er villige til å gi avkall på, selv om det kan være koselig å være på besøk lengre enn kl 20...
Passerer vi leggetiden blir barnet sutrete og trøtt, og det er ikke mye koselig!
Men så får vi reaksjoner fra familie og venner på at vi er blitt kjedelige og sære og lever i vår egen babyverden!
Babyer er da ikke noen problemer å ha med seg hvor som helst og når som helst!
Tenker at det er jo en annen sak når babyen er nyfødt og ammes og enda ikke har noen rutiner på noe!
Men hva med når man får en større baby/ barn som har faste måltider og rutiner?
Er det vi som er sære?
Hva mener dere andre?
-Manoka-
Dette er en slags forlengelse av diskusjonen om hvordan man forandrer seg når man får barn!
Enkelte er så opptatt av at man trenger ikke endre på noe; verken sitt sosiale liv eller sine interesser når man får barn!
Samtidig er det mange som sliter med unger som ikke vil sove på natta!
Er det ikke viktig å innarbeide gode soverutiner fra barnet er lite, eller bør man kunne legge en f.eks. 9 mnd baby å sove hvor som helst fordi man ønsker å være på besøk sent, og ikke vil endre noe pga barnet?
Selv har vi jobbet med å få vår baby inn i gode soverutiner, noe som innebærer at vi må være hjemme med henne når det er leggetid.
Da bader vi henne og gir henne kveldsmat og legger henne i sin egen seng for natten.
10 minutter senere sover hun søtt, og hun sover hele natten.
Dette synes vi er så deilig både for oss og barnet, at det ikke er noe vi er villige til å gi avkall på, selv om det kan være koselig å være på besøk lengre enn kl 20...
Passerer vi leggetiden blir barnet sutrete og trøtt, og det er ikke mye koselig!
Men så får vi reaksjoner fra familie og venner på at vi er blitt kjedelige og sære og lever i vår egen babyverden!
Babyer er da ikke noen problemer å ha med seg hvor som helst og når som helst!
Tenker at det er jo en annen sak når babyen er nyfødt og ammes og enda ikke har noen rutiner på noe!
Men hva med når man får en større baby/ barn som har faste måltider og rutiner?
Er det vi som er sære?
Hva mener dere andre?
-Manoka-
Jeg skjønner at dere vil innarbeide gode rutiner for barnet deres, men dere bør også ta hint fra familie og venner som synes dere er sære... Det er nemlig slik at barn kan sove hvor som helst og når som helst bare dere følger klokkeslettene og later som om dere er hjemme. Legg henne på en seng hos de dere er på besøk hos, og ta henne på armen sovende når dere skal hjem.
Man bør ikke leve helt etter klokken bestandig heller, for på den måten opparbeider man en viss selvstendighet hos barnet og det er også viktig. Man ser jo ofte at barn som er blitt overbeskyttet bli noen sære og spesielt trasse unger når de blir større nettopp fordi foreldrene alltid tidligere har gjort som barnet vil, og da den tid kommer at man må forandre litt på det, så trasser barnet pga. denne forvirringen.
Et barn har ikke vondt av å bryte rutiner innimellom, og ikke alltid få det som det vil. Slik skaper man trygge barn tror jeg!
Jeg er helt enig i at det er viktig med faste rutiner for barna, og faktisk begynner prosesssen med å danne barnets døgnrytme allerede i siste trimester av svangerskapet.
Som pedagog ser jeg ofte hvor stor nytte barna har av slike rutiner. Ikke bare fordi de sover godt om natta, men også fordi det påvirker konsentrasjo og læreevner. Du sier dessuten at dere alle tre liker rutinen dere har lagt dere opp, så jeg håper virkelig ikke dere lar dere mobbes til å endre den.
Men når det er sagt, er det også et poeng at faste rutiner kan være så mangt. For noen barn defineres det faste sovestedet som vogna, noen klarer seg fint hjemme med en barnevakt. Noen foreldre bytter på å være ute om kvelden, noen prioriterer samværet med hverandre.
Jeg misunner dere virkelig denne kveldsstunden sammen!
Her kommer det an på flere ting, både barnets alder og hvordan barnet generelt er.
Jeg har to barn. Eldstemann var med overalt, han sovnet helt greit i vogna (eller et annet sted).
Minstemann var ikke så "enkel". Han har ikke sovet like greit, og vi måtte mye tidligere begynne å være hjemme til nattesøvnen. Vi har til og med problemer med å få til luren midt på dagen om vi ikke er hjemme. Var hos min søster og prøvde å legge han i vogna, men det er nyttesløst. Hjemme legger han seg til å sove uten et kvekk.
Vi har i utgangspunktet ikke gjort noe annerledes, de er bare forskjellige med forskjellige behov.
Syns det er det aller viktigste å huske på. Når vi får en liten baby er det ingen standard A4 type som kommer ut. De har egne personligheter fra de er født, og det finnes ingen fasitsvar på løsninger. Man må finne ut hva som passer til sitt barn og gjøre det beste ut av det.
Enkelte kan man dra med seg over alt uten problemer, andre går ikke det med.
Tidl. bruker
09-06-2004, 13:39
Som enkelte andre her har vært innom, så tror jeg også på at faste rutiner gir barnet forutsigbarhet som igjen gjør barnet trygt og harmonisk!
Vet at med vår datter er det veldig vanskelig både og forsyve stell og legging, og umulig å bare legge henne på et fremmed sted, for så å ta henne sovende med hjem utpå natta engang!
Datteren vår sover lett, og hadde garantert våknet under den flyttingen, og da hadde det ikke vært så enkelt og bare legge henne igjen når vi kommer hjem!
Har hatt henne med på overnattingsbesøk hos besteforeldre, og det har gått helt fint!
Men det er stor forskjell på å følge rutiner og legge henne for kvelden, selv om det er et fremmed sted, og på å være på sent kveldsbesøk, vekke henne opp og dra hjem!
Hvordan hadde dere selv taklet å bli vekt, helt uforberedt, midt på natta for å bytte hus og seng?
Hadde dere bare lagt dere rett ned og sovet videre, eller er det en mulighet for at dere hadde våknet til og blitt oppkavet og dermed ikke fått sove mere?
Babyer er vel ikke så ulike oss voksne når det gjelder sine behov!
Og som foreldre er det vel vårt ansvar å dekke de behovene barnet har for søvn, trygghet og stabilitet?
-Manoka-
Jeg for min del må si at når vi fikk nr 1 så var hun med over allt, hadde ikke noen spesielle rutiner og fikk ligge å sove med puppen. Men da jeg ble gravid men nr 2(datteren min var bare 4 mnd da) trappet jeg ned ammingen og prøvde å¨få henne i rutiner, men så var dette ikke så lett som jeg trodde. tok ikke flaske heller, så det ble my joibbing frem til min neste fødsel. Ja vi klarte å få henne til å sovne i egen seng til kl 20-00 om kvelden men med litt skriking uten at vi tok henne opp, og gikk aldri på besøk til filk etter kl 19.00 forda sovnet hun i bilen og da var det et h.. å få henne til å sovne etterpå.
Med nr 2, så lagde jeg rutiner med legge han allerede på klinikken, og etter besøkstiden var over så tok jeg kveldstellet ammet og la han. han sov hele natten, og har ALDRI hatt en våken natt med han og det var helt skjønnt, når man har ett barn til på 13 mnd.
Da jeg fikk nr 3, ja da kom problemene, jeg fikk et barn med kolikk som varte i 10 mnd, han måtte bæres på hele døgnet og dag og natt,prøvde med rutiner med uten noen som helst effekt, men etter 1 år så snudde allt seg, og kunne legge han i sengen kl 20.00 uten skriking og tull.
Men jeg vil råde en hver å lage rutiner mens barna er babyer, man har mye igjen for det.
Etter at minste man var ett år har vi aldri hatt våken netter(utenom sykdom da) eller problemer med å legge de. Så noe har det jo å si med å ha rutiner ja.
Har en veninne med et barn på 2 år som kùn sovner når moren ligger ved siden av og stryker han på hode til han sovner, det kan ta opptil 2 timer, jeg må si at jeg gidder ikke gå på besøk der etter mine barn har lagt seg kl 21.00 for så høre på en 2 åring skrike i 2 timer. Og dette er rein brel!!!! Og hun innrømmer at det er hennes egen feil og at hun aldri får et minutt for seg selv.
Å? Er det slik? Hvorfor visste ikke datteren min det da hun var baby, tro? Ikke for å være slem, men det der er en ganske så typisk kommentar fra folk som ikke selv har prøvd å ha små barn!
Ikke få det som man vil? Ehh??? Leggetider for barnet er ikke noe barnet vil eller ikke vil. Det er bra for både barnet og foreldrene å ha noen lunde struktur på soving. Det handler ikke om å overbeskytte eller gi ungene viljen sin!
Noen barn er sånn at de kan sove overalt - andre ikke. Og de aller færreste er det når de kommer i 5-6 måneders alderen og en stund framover. Du får ikke uten videre en 1-åring til å sovne på sofaen når du er på besøk hos noen.
Trygge barn? I mine øyne er trygge barn de som vet at verden er forutsigbar. Og til en viss grad innebærer det vissheten om faste rutiner. Barn fra 5-6 mnd alder er ofte VELDIG sårbar for endringer, selv en halvtimes forskyving av soving kan medføre overtrøtt, urolig, rastløs og utrøstelig unge.
Så jeg er enig med Manoka - faste rutiner gir forutsigbar hverdag for både foreldre og barn, og hvis man ønsker å ha et barn som er rolig og trygt, legger seg om kvelden og sover hele natta - så bør man faktisk legge opp til det helt fra starten. Man kan selvsagt prøve å være LITT fleksibel, men det er dumt å planlegge det i detalj før man ser hvordan barnet takler forandringer.
Jeg syns det er fryktelig trist at mange foreldre gir f*** i rutiner til de skal begynne å jobbe, omtrent, og så er det å kjøre i gang med Ferber og andre "metoder" for å rette opp det man ikke gadd ta tak i fra starten. Det syns jeg er brutalt.
Signerer denne!
Prøvekanin
09-06-2004, 17:34
Ikke for å legge meg opp i en diskusjon om barneoppdragelse... men angående det å forandre seg når man får barn, har jeg følgende å si:
For det første handlet vel den diskusjonen du refererer til om personlighetsmessige forandringer. Ingen er vel i tvil om at hverdagen blir snudd på hodet når man får barn.
Men det går vel an å gi barnet faste søvnrutiner og likevel ha et sosialt liv? Man trenger vel ikke å enten gå ut sammen eller ikke i det hele tatt? Jeg håper i hvert fall at hvis vi blir flinke til å bytte på stellerutinene oss i mellom fra begynnelsen av, så skulle det vel gå an å bytte på å være hjemme en fredags kveld nå og da?
Men husk på at dette er normale forventninger man har når man ikke har noen praktisk erfaring på området.. alle barn er forskjellige, og man må jo tilpasse seg situasjonen! Man bør kanskje ta høyde for at barnet har kolikk i månedsvis, blir hyperaktiv eller har andre problemer som avviker fra normen, men man kan vel likevel gjøre seg opp noen forventninger om hvordan man vil legge opp livet med barn?
Jeg er ikke mor, og kvalifiserer på den måten ikke til å mene noe som helst om hverdagen som småbarnsforeldre.
Men jeg har fått med meg et par små ting: Alle barn er forskjellige. De fleste foreldre finner en måte å samspille med barna sine, slik at det fungerer best mulig for akkurat den familien. (Noen få gjør det desverre ikke.) Barn har en medfødt personlighet, men også tillærte vaner. Rutiner kan være så mangt.
Og på bakgrunn av det ser jeg ingen grunn til å lage noen generell norm for leggetider, jeg, eller andre rutiner. Husk, om en unge er vant til å sove der de for øyeblikket er når de skal sove, er også det en vane, en rutine. Det ene fungerer for noen, det andre for noen andre. Hvorfor trenger vi å generalisere og normere alt, den ene eller andre veien? De fleste foreldre ynder jo å fortelle meg at det ikke finnes en fasit for barneoppdragelse og livet med barn, så hvorfor i all verden prøver de stadig å lage en når de enten møter kritikk, eller ser hva de mener er kritikkverdige forhold hos andre foreldre?
Jeg har bare lest hovedinnlegget, så sorry om jeg gjentar det andre har sagt etc.
Nå høres det jo ut som om dere har fått veldig gode leggerutiner og at dere ikke har store søvnproblemer (ingen, heldiggriser!!) med barnet deres. Da kan dere kanskje prøve å legge borte og se hvordan det går? Kanskje går det over all forventning.
Unger er forskjellige - også når det gjelder bnehov for rutiner. Noen kan sove hvorsomhelst og nårsomhelst, mange vil sove hjemme og til fast tid. Du må selv se an ditt barn, syns jeg. Gjøre det som føles best for barnet og for dere. Gi blaffen i om andre syns dere er sære fordi dere tar større hensyn til barnet enn til dem ;)
Så lenge mor, barn og far har det bra så kan jeg ikke skjønne at andre skal bry seg. Orker ikke bedrevitere (særlig de som ikke har barn) som altid skal komme med gode råd og hentydninger til hva man burde gjøre.
Gjør det du synes passer for deg og din familie, sikkert mange før meg her som har sagt det samme men tror ikke det kan gjentas for mange ganger.
Jeg har heller ikke barn, men mange venner med barn, og må slutte meg til det mange har sagt, barn er forskjellige... Noen fikser soving hvorsomhelst, og noen ikke. Men jeg vil oppfordre alle til å prøve ut forskjellige ting. De eneste vennene vi har kritisert for å være sære og ha for raste rutiner er et par som overhodet ikke vil forsøke seg på forandringer. Aldri! Og da finner man jo heller ikke ut om det kunne fugert, og lærer mindre om barnets tilpasningsevne i ulike situasjoner.
Må også si meg enig med Leophee, man trenger vel ikke å generalisere alt, hverken den ene eller andre veien.
Og så må jeg kommentere:
Jeg syns ikke det er riktig mot barnet å forstyrre dem og vekke dem midt på natta - så lenge motivet er at mor og far skal opprettholde sitt sosiale liv.
Jeg reagerer faktisk litt på dette utsagnet. Jeg tror at foreldrene opprettholder det sosiale livet de ønsker er utrolig viktig, jeg. Uansett. Det er positivt for foreldrene, og da blir det positivt for barnet. Det er fint å være barn av fornøyde foreldre, tror jeg...
Jeg håper at mine potensielle barn arver sine foreldres sans for ett fleksibelt liv og gode sovehjerte, slik at man ikke må ha så stramme rutiner som beskrives i hovedinnlegg.
Det høres litt stusselig ut dersom man blir bundet til å være hjemme tidlig hver kveld og aldri kunne finne på noe på kvelden fordi ungen ikke kan sove andre steder enn i sin egen seng.
Turbomamma
10-06-2004, 07:42
Hei!
Ville bare si at jeg synes ikke du har stramme rutiner, Manoka :) Jeg synes det høre ut som dere har gode rutiner. Og stusslig er det vel ikke? Jeg synes i alle fall ikke det er stusslig å være hjemme om kvelden fordi min 3-åring skal sove fra 19.15 og utover - det er en selvfølge! En ting er babyer som kan tas med (eller ikke) overalt og sover hvor som helst (eller ikke), men babyen blir jo også større etter hvert....og da er det ikke sikkert det blir lettere å ha barnet med på sene kveldsbesøk. Om ikke man ønsker å ha det litt "strevsomt" på besøk da... ;) med en trøtt og sur, og kanskje oppspilt unge....
Selvfølgelig er det forskjell på unger! :) Det er forskjell på voksne også. Jeg kan feks. legge meg til å sove hvor som helst, mens mannen min ikke har det like lett... Knerten vår sovnet veldig lett på armen i lang lang tid, før han ble mer oppmerksom på sine omgivelser, og da gikk ikke det lengre... Vi har hatt rutiner på legging helt siden han var nyfødt - det kombinert med personligheten han har har gjort sitt til at vi ikke har møtt på store vanskelighetene mtp søvn., tror jeg.
Hei!!
Du må legge opp ritiner som passer DITT barn, ikke rutiner som passer andre.
Min datter på 7 år har bestandig sovet over alt, fra hun var 2-3 mnd har jeg dratt rundt med bærebegen hennes. Uansett hvor vi var, sovnet hun der. Hadde bare en flaske med varm melk eller pupen klar når vi kom hjem, i tilfelle hun våknet til, noe hun sjelden gjore. Har hatt henne med over alt helt til hun ble så tung at jeg ikke klarte og bære henne lenger.
I fjorsommer var vi i Tyrkia, vi bodde ca 6-7 hundre meter unna sentrum, hun sovnet på restaurantene om kvelden etter middag ca 20-21. Da var det bare og ta en taxi til hotellet og legge henne. Og hun sov gjennom hele prossesen med stell og dogåing. Så det har jeg igjen for at vi har vært så fleksible selv.
Men min vennine ville også at hennes sønn skulle bli sånn, at de kunne ta han med i bagen og dra på besøk. Men det gikk ikke, han ble bare sur og vanskelig for han sov alt for lett til at det gikk.
Derfor er det viktig at man prøver seg fram fra barna er små for å se hva som passer dere.
Nå vet jeg jo ikke hva andre mener med sosialt liv, men jeg tenker da på at foreldrene skal på besøk til venner, ut å spise, på kino, osv - og ærlig talt - hvorfor må barnet / babyen være med? Dette er noe de voksne gjør for sin egen del, barnet har ikke verken interesse for eller utbytte av det. Hvorfor kan ikke barnet være hjemme med barnevakt? Eller sove hos bestemor? Man BLIR bundet av babyer - og enda mer av små barn.
Jeg syns du er veldig svart/hvitt i meningene om dette. Jeg syns absolutt man bør ha rutiner og slikt, misforstå meg rett, men jeg syns at det er viktig å opprettholde det sosiale livet også, med barn og uten barn, en og en, og begge sammen. Og mine venners barn syns det er topp å bli med på besøk til oss. Vi har barnevennlige konsepter på slike dager det er vanskelig å få barnevakt, og det er sosialt for både voksne og barn. Og vi leker med barna når de er her, og hadde syns det vært veldi leit hvis de aldri ble med. Man blir bundet av småbarn, så klart, men jeg mener helt bestemt (og deler mening med de aller fleste småbarnsforeldre i vennegjengen min) at barna skal være en enormt stor del av- , men ikke være det hele og absolutte livet til foreldrene. Man må ha andre ting i livet også!
Hei!!
Du må legge opp ritiner som passer DITT barn, ikke rutiner som passer andre.
Min datter på 7 år har bestandig sovet over alt, fra hun var 2-3 mnd har jeg dratt rundt med bærebegen hennes. Uansett hvor vi var, sovnet hun der. Hadde bare en flaske med varm melk eller pupen klar når vi kom hjem, i tilfelle hun våknet til, noe hun sjelden gjore. Har hatt henne med over alt helt til hun ble så tung at jeg ikke klarte og bære henne lenger.
I fjorsommer var vi i Tyrkia, vi bodde ca 6-7 hundre meter unna sentrum, hun sovnet på restaurantene om kvelden etter middag ca 20-21. Da var det bare og ta en taxi til hotellet og legge henne. Og hun sov gjennom hele prossesen med stell og dogåing. Så det har jeg igjen for at vi har vært så fleksible selv.
Men min vennine ville også at hennes sønn skulle bli sånn, at de kunne ta han med i bagen og dra på besøk. Men det gikk ikke, han ble bare sur og vanskelig for han sov alt for lett til at det gikk.
Derfor er det viktig at man prøver seg fram fra barna er små for å se hva som passer dere.
Enig!
Tidl. bruker
10-06-2004, 11:26
Vår datter er 17 mnd. Vi forsøker nok også å være hjemme i rimelig tid, - spesielt til hverdags, da det er greit å få mat, bading og ro i rimelig tid, når man skal opp og i barnehagen neste dag. Da legger vi heller besøk litt før, slik at det faller naturlig å dra i rimelig tid. Er egentlig ikke noe problem. Ting er selvsagt litt løsere i helger og ferier, og hun forskyver døgnrytmen litt, men til hverdags er det ganske likt.
Men vi kan jo ha besøk som er her lengre. For hun kan jo sovne, selv om det er besøk og sånt. Så andre veien er det enklere.
Å ikke spise middag på restaurant, eller gå på kino, eller feste er egentlig ikke det store offeret for oss. Vi visste hva vi begikk oss ut på da jeg ble gravid, og hun var planlagt. Vi har ingen familie eller noen som kan være barnevakt her vi bor, og vi har kun 1 vennepar her i byen som vi kjenner godt. De har fått baby nå, så festebehovet der i gården er også redusert. Så som regel gjør vi ting sammen vi familien da, eller vi kan gå ut hver for oss. Sånn er vår situasjon. Så benytter vi heller anledningen når en bestemor er på besøk, eller vi er på besøk hos familien, til at jeg og mannen gjør noe sammen. Og koser oss ekstra da.
(forøvrig har vi f.eks. ikke såååå "gode soverutiner" da - om man ser på "idealet"... hun sovner som regel på fanget vårt... ;), og sover på mammas arm hele natten...og ammes fortsatt litt på kvelden og mårrakvisten..... men men)
PeneLene
10-06-2004, 12:26
Mange er inne på de viktige tingene: Barn er forskjellige og har forskjellige preferanser i forhold til rutiner og soving.
Vi har vært ganske bevisste på å få inn gode soverutiner fra ganske tidlig, og jeg er glad for det nå. Vi har også kveldsrutiner - men vi er ikke noen facsister ift. dette. Sannheten er vel at både jeg og pappa'n elsker disse kveldsrutinene og leggingen, så hvis vi er på middag hos venner, er det nesten kamp om hvem som skal dra hjem med minsten hvis vi ikke drar begge to.
Det jeg reagerer litt på er at problemstillingen rundt at man ikke skal gi slipp på det sosiale livet selv om man har fått barn - og som da inkluderer barnet i dette sosiale livet. Jeg har aldri gitt slitt på mitt sosiale liv, men hvis jeg treffer mine venner på kvelden, så drar jeg alene og lar lille gull og pappa'n være hjemme. Samme med pappa'n. Også har vi barnevakt en sjelden gang når vi drar på kino etc. Selvfølgelig tar vi med oss lille gull på diverse arrangementer - men en av oss drar som regel hjem med henne ved leggetid. Store begivenheter, som f.eks. nyttårsaften eller familiefester, så har vi med reiseseng og lar henne sove der til vi drar hjem. Det har aldri vært noe problem å holde henne sovende mens vi legger henne i vognen og deretter i seng. Ble litt rotete dette - hovedpoenget mitt var at jeg ikke insisterer på at lille gull skal delta i mitt sosiale liv. Vi har nemlig ikke alltid samme oppfatning av hva som er sosial morro.
Forutsigbare rutiner og forutsigbare foreldre er nok en veldig viktig del av småbarns liv. Leggetider er også utrolig viktig å nesten være noe rigid på, mener nå jeg. Men videre ut over det, så finner en jo etterhvert ut hvor greit ens eget barn vil komme til å takle søvnforstyrrelser. Som det allerede er sagt, noen barn takler greit å sovne nærmest hvor som helst, og ville ikke våknet om så huset raste ned rundt dem. Andre igjen, våkner bare telefonen ringer, og kan holde det gående hele natta.
Når sønnen min var liten, så var jeg alene med ham. Det var en litt anderledes situasjon enn hva det vil bli nå om jeg får barn. For det jeg den gangen inderlig savnet var å ha et mer fleksibelt sosialliv. Familienettverket var særdeles lite, og jeg satt til tider nærmest og følte at veggene kom krypende innover meg, uten å ha familie å kunne ty til, og en økonomi som innsnevret mulighetene til barnevakt.
Om vi nå lykkes i å få et barn sammen, så er en viktig lærdom jeg har fått med meg fra første gangen snart 18 år siden, det at; for meg vil det bli særdeles viktig og også kunne pleie meg selv, å bevare mine mange forskjellige roller som "Cicero", - ikke bare å ha mammarollen. Det vil jo være lettere for meg å få gjennomført nå som vi er to - vi kan bytte på å gi hverandre "frikvelder" - og samtidig også be venner til oss, selv om barnet ligger og sover. Innimellom er det jo også selvsagt å benytte barnevakt, for å kunne få pleie forholdet vårt også. Men det er hvordan vi og våre behov er. Der er man jo forskjellige. Noen stortrives jo med det å være hjemme, og har også trivdes med det før man har fått barn. Andre får faktisk stort behov for å være hjemme etter at barnet har kommet. Det blir kanskje litt egoistisk fra omgivelsenes side, å forvente at nybakte foreldre skal la være å pleie nye, endrede behov, om det faktisk er slik det er for de "nybakte".
Den andre siden av mynten er jo da at verden og omgivelsene beveger seg videre i sin egen hastighet. Om en kanskje som nybakt forelder lever i sin egen lille kokong... - trekker seg helt ut, så kan det kanskje være at det blir litt problematisk "å hoppe på toget igjen..."
Det hører likevel mer til historien rundt det å få barn; Det første året er en ofte ganske sliten til tider, uten hele netter med søvn, amming m.m., At andre da kanskje kan komme til å oppleve de nybakte foreldrene som kjedelige stuegriser, kan det være store utsikter for.
Likevel, så langt det lar seg gjøre, og situasjonen tilsier det, så tror jeg det er særdeles viktig å hjelpe hverandre som par, til å gi hverandre dyrekjøpt egentid. Det er fort gjort å bli totalt oppslukt i "verdens vakreste vidunder", det kan skje den mest garvede sjel tror jeg. En balansegang her tror jeg er nyttig.
Men, forutsigbarhet og faste rutiner, - jeg tror nok det er et uomtvistelig faktum at dette er viktige faktorer i småbarns liv. Hvordan å løse den kabalen, tror jeg likevel det finnes mange kreative løsninger til.
Både barna og foreldrene er så individuelle, og behovene må jo vektes deretter - med barnets behov (ikke nødvendigvis vilje) i høysetet. Den som finner noe fasitsvar på hvordan å løse denne biten, vil nok komme til å skrive tidenes bestselger!
Tidl. bruker
10-06-2004, 14:10
Men det er hvordan vi og våre behov er. Der er man jo forskjellige. Noen stortrives jo med det å være hjemme, og har også trivdes med det før man har fått barn. Andre får faktisk stort behov for å være hjemme etter at barnet har kommet. Det blir kanskje litt egoistisk fra omgivelsenes side, å forvente at nybakte foreldre skal la være å pleie nye, endrede behov, om det faktisk er slik det er for de "nybakte".
Både barna og foreldrene er så individuelle, og behovene må jo vektes deretter - med barnets behov (ikke nødvendigvis vilje) i høysetet. Den som finner noe fasitsvar på hvordan å løse denne biten, vil nok komme til å skrive tidenes bestselger!
Du er bare så suverent flink til å skrive, og viser både et reflektert og nyansert syn på verden. :nikker:
Calendar
10-06-2004, 14:37
For oss har det vært viktig å gi vårt barn faste rutiner i det daglige. Dvs. faste måltider, faste leggetider osv. På den andre side har vi vært bevisst på at dette ikke skal følges helt slavisk. Hvis hele familien blir invitert hjem til noen klokka 6 en lørdagskveld, er vi ikke slik at vi MÅ hjem til klokka 8 fordi det er leggetid.
Jeg har venner som velger å følge en helt konsekvent linje på det mer leggetider og faste rutiner. Det er deres valg. Jeg ser at det ikke passer for oss, og jeg tror ikke det skader barnet vårt heller om det en gang i blant blir litt andre tider.
Det er veldig populært å si at enhver vet best for sitt barn og barna har individuelle behov. Det er jeg i og for seg enig i, men det betyr ikke at alt er like bra.
Jeg tror at å ikke ha noen rutiner og la alt bare være styrt av tilfeldigheter , er noe som ikke er bra for barn.
Jeg tror på den andre siden at det heller ikke er bra for barn å bli kjørt inn i et alt for detaljistisk mønster som aldri kan brytes.
Hilsen Calendar
Jeg har ingen barn selv ennå, men flere venner som hører til i begge leire. Noen er blitt skikkelig stue-griser etter at de fikk barn, mens andre kommer på besøk, blir med på turer og restaurant med barna sine. Selv synes jeg at det bare er hyggelig at barna blir med og jeg bryr meg ikke om litt barnegråt eller -bråk. Men jeg har forståelse for at foreldrene ikke synes det er særlig gøy å være på restaurant og bli 'uglesett' hvis/når barnet gråter/bråker.
Noe helt annet er det om de er på besøk hos venner. Der kan barnet få eget rom (eller settes i en rolig del av gangen) og har de med vogn eller reiseseng med noen kjente bamser i så går det stort sett kjempebra. MEN det går ikke bra for alle og det er ikke noen sammenheng mellom viljen til å prøve og lykkes med å ha med barn på besøk. Enkelte barn får bare ikke sove på nye steder med nye lukter og lyder og da må man, både som venn og forelder, selvsagt respektere det! Skulle bare mangle!
Med hensyn til om barna har godt av å delta i sosiale sammenhenger vil jeg si at barna i min vennegjeng ser også ut til å trives veldig godt med det! De elsker oppmerksomheten og stemningen og sist men ikke minst blir de sosialisert. De fleste i gjengen er tilflyttere og har derfor ikke hyppig besøk av familie, å sosialisere barna med andre voksne og barn blir derfor svært viktig.
Selv håper jeg at jeg både kan ta med mine fremtidige barn til venner, på overnattingsturer og på restaurant og at de vil sove der de er, men jeg vil ikke gjøre det for en hver pris. Barnet må selvsagt trives med å 'bli dratt med', ellers må vi finne andre løsninger. Vi går jo ut hver for oss i dag også, det er jo viktig å bevare seg som individ også i parforholdet, så sånn sett tror ikke jeg det blir så stor forskjell for oss. Vi går ut eller på besøk ca halvparten sammen og halvparten hver for oss, noe vi trives veldig godt med. Frekvensen vil nok bli noe lavere fremover, men splitten mellom å gå ut alene og sammen vil nok være den samme.
TåkeJenta
11-06-2004, 00:05
Jeg har selv ikke barn ennå (:kryss: for at det kommer en :baby: snart!), men har studert både psykologi og spes.ped. Jeg har bl.a hatt en av landets fremste barne-psykologer som foreleser, og har derfor litt teoretisk kunnskap om temaet (Jada, jeg vet at praksis og teori ikke alltid går helt over ens, så ikke halshugg meg her).
Spedbarn deles gjerne opp i 3 grupper, "lette", "variable" og "vansklige". Enkelt kan man si at barna i den siste gruppen er mye mer avhengig av faste rutiner enn spesielt den første gruppa.
Det viktigste er samme hva samspillet mellom foreldretype og barntype. Der hvor større problemer oppstår er det som regel pga at samspillet mellom personlighetstypen til mor/far og barn krasjer litt. Fungerer deres måte å gjøre ting på for mor/far og barnet, så gjør det sånn. Selv om naboen sin unge klarer fint å sove borte, takler nye omgivelser og opplevelser bra osv, betyr ikke det nødvendigvis at din gjør det og motsatt.
TåkeJenta.
Ville bare si at jeg synes ikke du har stramme rutiner, Manoka :) Jeg synes det høre ut som dere har gode rutiner. Og stusslig er det vel ikke? Jeg synes i alle fall ikke det er stusslig å være hjemme om kvelden fordi min 3-åring skal sove fra 19.15 og utover - det er en selvfølge! En ting er babyer som kan tas med (eller ikke) overalt og sover hvor som helst (eller ikke), men babyen blir jo også større etter hvert....og da er det ikke sikkert det blir lettere å ha barnet med på sene kveldsbesøk. Om ikke man ønsker å ha det litt "strevsomt" på besøk da... ;) med en trøtt og sur, og kanskje oppspilt unge....
Signerer denne, jeg :nikker: For oss er det også en selvfølge
(og en koselig selvfølge!) at lillegutt på 2 skal legge seg i 19-tida, og at vi dermed må være hjemme! Nå bør det nevnes at han er et slikt barn som kan sovne hvor som helst - vi har tatt ham med rundt på det meste siden han var bitte liten. Men likevel; vi prøver å begrense denne fartingen på kveldstid, det blir mest i helgene - når vi kan sove lenge om morgenen alle mann. Når vi har sene kvelder sammen med venner, pleier vi ofte å overnatte der - så slipper vi å vekke lillegutt midt på natta.
Det fungerer iallefall fint for oss tre - og det er det som er viktig :nikker:
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.