Hvordan opplever dere lang prøvetid?

[Lykkeliten]

Jeg lurer på hvordan dere som har vært prøvere en stund opplever prøvetiden.

Vi har hatt bølgedaler.
Tider hvor jeg føler jeg er helt alene om sorgen over å måtte innse hver måned at det ikke har gått.
Tider hvor jeg føler at Sambo har et visst savn etter barn.
Og tider (som nå) hvor han nesten har det verre enn meg.

For en ukes tid siden sa han plutselig at 2 kamerater skulle bli pappa.
"Hm..merker du det du også altså?" sa jeg. "Å ja! Det er ikke bare deg det popper rundt om! Nesten alle på fotballaget er nettopp blitt pappa eller skal bli pappa..."

Jeg fikk så vondt av ham. :leiseg:
Men han har vel ikke helt skjønt tidligere hvordan dette har vært for meg heller. Har kontinuerlig hatt venninnen/familemedlemmer som er blitt gravid, og savnet/ sorgen blir større for hver gang.

Hvordan har dere det og hvordan takler dere det?

[Pulsatilla]

Vi prater greit om det, egentlig. Det går nok mer inn på meg enn det gjør ham, men sånn er det med det meste. - han er den evige optimist og jeg er nok litt mer pessimist av natur, slik utfyller vi hverandre bra :)

Og så får jeg jo utløp for det behovet jeg har for å prate her på SG ;)

[FightPia]

Vi har god kommunikasjon. Vi vil ha barn sammen - og er ergo barnløse sammen, så dette er vi to om hele veien. Men at prøvetiden takles bra??? Ufrivillig barnløshet er en sorg, en tung sorg for begge. Vi takler det selvfølgelig på best mulig måte, men det "å takle det bra" virker på meg som å være likegyldig, så nei... Jeg stemte på "annet".

FightPia

[Mistral]

Jeg stemte "Vi snakker lite om det". Men det betyr ikke at vi ikke er sammen om det eller at han ikke er opptatt av det!

Det går nok mer inn på meg enn på ham hos oss også. Det er noe med å oppleve det på kroppen hver måned. Men når vi ikke snakker så mye om det, er det et bevisst valg fra begges side. Det hjelper så lite å fokusere på det negative. Og når det tar overhånd (hos meg) har jeg jo dere! :hjerter:

I går spurte han om jeg ville at vi skulle begynne utredning. Noe sterkere "bevis" på at han også er opptatt av dette kunne jeg neppe fått. Han HATER leger nemlig... så jeg svarte (takknemlig) at jeg syns vi skulle gjøre det hvis ingen ting har skjedd innen utgangen av året. Da har vi prøvd et år. Lite i forhold til mange andre her, ja, men vi er ikke blottende unge lenger og blir ikke yngre med årene heller.

Mistral

[Leonie]

Men egentlig føler jeg at jeg har behov for å snakke om det! Det er bare det at han har 3! (1 felles) barn. For å få nr. 1 prøvde vi i 17 mnd, nå har vi bare prøvd i 10.....:(
Men han mener at det kommer til å skje når det skal skje, og jo mindre man stresser jo bedre er det.
Jeg får utløp for mine følelser ved å snakke med familie som har hatt samme problemer. Og selvfølgelig SG:)

Klem Leonie

[Indra]

Vi snakker faktisk veldig bra om problemet- Jeg ble frustrert litt tidligere enn han, men merker nå at han også er veldig opptatt av hvor jeg er i syklusen og om jeg kan kjenne om det er noe på gang.
Blir irritert på veninner som har "fått det til" raskt når de sier at vi må prøve å tenke på noe annet, men hur i hæ.... skal det gå an da? Bedre å ha Indramannen å snakke med ja.......
Etter at vi har blitt mer åpne med at vi prøver er det "heldigvis" flere som har strevd som det er godt å prate med...
:fert: skjer vel snart??

[Dana]

Hei :mervink:

Jeg stemte at jeg vil snakke mer enn ham – men det gjelder generelt for de to årene vi har holdt på. Skulle jeg stemt hvordan vi har det i dag, ville det bli at vi snakker godt om det :)

Høres ut som om flere har det slik – mannfolka trenger lenger tid for å modne, men når de først er med, så er det like mye alvor for dem. De gidder ikke bekymre seg eller involvere seg før de selv kommer til at det virkelig er grunn til det :)

Mens jeg ble stadig mer utålmodig og behovet for å prate vokste sakte og sikkert, var Fox tilsynelatende helt ubekymret og synes ikke det var noe å prate om eller mase med. Helt til han plutselig en dag kom på banen - nok var nok for ham også – siden det har vi pratet om alt og kjørt i gang med utredning :)

[Miamo-Tutti]

Tjo, vi snakker greit om det, men det er vel helst jeg som tar initiativet. Her er det også slik at jeg er pessimisten og han optimisten! :uff:

Det har etterhvert blitt slik at i det daglige så får jeg utløp for tanker, håp og frustrasjoner på SG, og så gir jeg heller min kjære ukentlige oppdateringer :). Av og til må han sitte pent og kikke på FF-charten min en stund mens jeg tegner og forklarer. Fungerer fint selv om jeg kanskje kunne ha tenkt meg litt mer uoppfordret entusiasme fra hans side. :p

Miamo-Tutti.

(Dana: jeg ler meg skakk av signaturen din - den er bare så artig! :D )

[henni]

Hei jenter:mervink:

Det virker som om de fleste av mennene her inne kommer mer på banen etter hvert. Etter som tiden har gått, har det også gått opp for min kjære at man ikke bare kan knipse med fingrene for å få en liten en. Tror nok savnet mitt er enda litt sterkere enn hans, men jeg har jo heldigvis dere her inne :nuss: Vi har jo kommet dit at vi sansynligvis skal søke om ICSI nå, og jeg ga informasjonsmateriellet til min kjære for gjennomlesning. Først da tror jeg det egentlig gikk opp for ham at det ikke er noen selvfølgelighet at vi skal få det til... På en måte er det deilig med en evig optimist til mann også. :p Vi jenter kjenner nok sorgen og savnet på kroppen på en litt annen måte og det påvirker nok oss mer enn vi tror.

Lykke til alle sammen:kidoki: