Vis full versjon : Hvorfor vil du ha baby?
TøydokkeAnna
12-07-2004, 15:18
Denne diskusjonen har sikkert vært oppe før, men jeg undrer meg litt over hvorfor vi har et så sterkt ønske om barn.
Derfor spør jeg:
*hvorfor vil du så gjerne ha barn?
*hva er det et barn kan gi deg, som du lengter sånn etter?
Jeg tror nok jeg ikke hadde hatt et så sterkt ønske om barn akkurat nå om jeg hadde hatt drømmejobben. Og jeg har jo en hund, så kjærlighet får jeg gitt og fått i store doser. Helt ærlig så ønsker jeg barn for å "være med" i samfunnet. For å bli godtatt og for å glede familien. For å skape min egen verden. Og ha et lite livstidsprosjekt gående. Eller først kanskje krabbende :skratte:
Lillehammer
12-07-2004, 15:33
Et godt spørsmål... :hm:
Jeg har vel egentlig alltid vært glad i barn. Jeg er veldig leken av meg og kan ikke tenke meg noe som gjør meg lykkeligere enn glade barn. Man oppdager verden på nytt gjennom barns tindrende øyne. Bare det å oppleve gleden over å sitte i en blåbærtue og spise blåbær, undringen over fuglene som kan fly, eller frydefull lek med vann... Jeg tror ingenting annet i verden kan gi meg den gleden og spontaniteten som et barn kan gi meg. Det er en svensk visesang som heter "Det gåtefulla folket" som sier så uendelig mye...
Jeg tror rett og slett jeg er barnslig og derfor føler meg så vel sammen med barn! :yiiha:
Thyresse
12-07-2004, 15:36
Jeg nærmer meg 30 år og tenker at jeg må starte maskineriet. Har ikke lyst til å sitte som 40 åring og angre på at jeg ikke startet før. Har snakket med flere mødre og fedre som sier at de angrer de ikke startet litt før.
Samtidig så har jeg en mann som har mast etter barn nesten fra første dag...Ja, ikke mast da, men ymtet frempå at han har veldig lyst på barn!
Tror det ligger grunnleggende i meg og da mener jeg ikke bare biologisk. Det å kunne ta vare på et annet menneske, dele kunnskap, trøste, ha det gøy sammen med, glede og elske, finnes det noe bedre? :rørt:
En får en kjærlighet til barn som ikke kan sammenlignes med noe annet i hele verden....tror jeg i alle fall (er jo ikke mamma ennå).
Er jo fullt klar over at det å være forelder ikke bare er en dans på roser, men når de fleste mener at all sorg, sinne og frustrasjon er verdt det, da må det jo være en sannhet i det.
Et godt spørsmål... :hm:
Jeg har vel egentlig alltid vært glad i barn. Jeg er veldig leken av meg og kan ikke tenke meg noe som gjør meg lykkeligere enn glade barn. Man oppdager verden på nytt gjennom barns tindrende øyne. Bare det å oppleve gleden over å sitte i en blåbærtue og spise blåbær, undringen over fuglene som kan fly, eller frydefull lek med vann... Jeg tror ingenting annet i verden kan gi meg den gleden og spontaniteten som et barn kan gi meg. Det er en svensk visesang som heter "Det gåtefulla folket" som sier så uendelig mye...
Jeg tror rett og slett jeg er barnslig og derfor føler meg så vel sammen med barn! :yiiha:
Som om jeg skulle sagt det selv ! :klemme:
Ser hvor mye mine tantebarn gir meg av glede, og kan bare tenke meg til hvor stort det må være å få et eget lite nurk ! Når min lille tante jente på snart to år kommer springende mot meg med stjerner i øynene og hiver seg rundt halsen på meg i glede, da er livet rett og slett verdt å leve :) !
Katharina
12-07-2004, 16:09
Dette spørsmålet stilte jeg mes selv mens jeg støvsugde i stat. Hvorfor vil vi egentlig dette? Vi har en kamerat sm er gift og har en sønn. Men han sier stadig til meg; ikke få barn. Jeg har lurt mang en gang på hvorfor, men får ikke noe svar. Vil han ikke at vi skal bli opptatt så vi ikke har tid lenger til alt det morsomme vi har sammen, eller ligger det noe dypere i det? Selv skal de ikke ha flere barn selv om hun gjerne vil...
På den andre siden sier han: det er den største gleden han har i livet og ville ikke vært for uten.
Jeg tror alle som sier at barn er den største gleden man kan ha i livet. Men de av mine venner som har barn klager generelt mer enn de som ikke har. Og på alt!
Vil jeg virkelig utsette meg for dette? Når min verden i dag er bra hvorfor skal jeg slite meg ut både fysisk og psykisk på å få/ha barn?
Men nyskjerrigheten på hvorfor disse sytende menneskene som skryter hemningsløst av hvor fint det er å ha barn klager pirrer meg. Hvis en bare evner å planlegge hverdagen sin så har jeg tro på at barn er det fineste i verden.
Det å stolt ringe til besteforeldre å si: vi har fått et barn, h*n har snudd seg osv for første gang. Det handler vel som det ble sagt om aksept fra familie og omverdenen.
Et barn kan gi meg det som får meg til å føle at vi er en del av samfunnet. For det er liten aksept i samfunnet å være "gammel" uten barn.
Dessuten kan et barn bringe frem følelser hos meg. Det å ha noen å oppleve gleder og sorger med tror jeg at jeg savner selv om jeg har mann, venner og familie...
Tror det ligger grunnleggende i meg og da mener jeg ikke bare biologisk. Det å kunne ta vare på et annet menneske, dele kunnskap, trøste, ha det gøy sammen med, glede og elske, finnes det noe bedre? :rørt:
En får en kjærlighet til barn som ikke kan sammenlignes med noe annet i hele verden....tror jeg i alle fall (er jo ikke mamma ennå).
Er jo fullt klar over at det å være forelder ikke bare er en dans på roser, men når de fleste mener at all sorg, sinne og frustrasjon er verdt det, da må det jo være en sannhet i det.
Bra skrevet, Sparky! Signerer innlegget ditt jeg.:nikker:
Signerer innleggene til Lillehammer, Sparky og Salt jeg! Kunne ikke sagt det bedre selv!
Hilsen
Med barnet mitt opplever jeg en helt spesiell kjærlighet, en fullstendig betingelsesløs. Det spiller ingen rolle om andre barn skulle være penere, flinkere, snillere, bedre til et eller annet. Jeg ville uansett ikke byttet bort for alt i verden.
Det er også utrolig mye moro med barn. Jeg ler mye mer enn før.
Klart jeg gjerne vil oppleve dette igjen! Men det som motiverer meg mest av alt til å prøve å få nr to, er et sterkt ønske om å gi barnet mitt søsken. Jeg syns det er trist om vi ikke får til det.
Er enig i alt som har blitt sagt i denne diskusjonen jeg, så jeg burde kanskje nøye meg med å si bare det, hehe. Vil allikevel skrive selv hva jeg tenkte da jeg leste hovedinnlegget, og før jeg leste svarene!
Jeg begynte å ønske meg barn da jeg var 19 år (snart 9 år siden) Og jeg husker akkurat i hvilken forbindelse det var, nemlig at en av studievenninnene mine ble gravid. Først tenkte jeg nok "huff, det passet jo dårlig nå etter 6 måneders studier", men det tok ikke lang tid før jeg ønsket meg i hennes plass, når bare alt passet! Jeg har helt siden da gledet meg til å bli gravid, men forsøkene har blitt utsatt til nå. Nå er vi begge i faste jobber vi trives med, har hus, bil, hytte, båt osv., så alt ligger virkelig til rette for at drømmen skal bli fullbyrdet med et lite barn. Allikevel er det litt tilfeldig at vi har ventet så lenge, det har ikke vært bevisst fra vår side at vi skulle vente til nå, men slik ble det hvertfall :nikker:
Jeg tror vi begge har mye å gi av kjærlighet, tilstedeværelse, innlevelse osv, og for min del har jeg begynt å kjede meg litt med deg livet jeg har nå. Det er forutsigbart og lite utfordrene rett og slett, og jeg er litt lei av selv å finne på ting som skal krydre det...
Ikke å forglemme: Stadige hint, spørsmål, "mas" fra mamma :nemlig: i tillegg til at jeg føler at hele samfunnet "forventer" noe snart...:undrer:
Tidl. bruker
12-07-2004, 18:29
Akkurat nå er jeg nok klar for å få barn av tre grunner:
1) Jeg tror jeg kommer til å trives som familiemenneske. Jeg ser for meg pepperkakehusbygging før jul (og jeg som hater å bake!) og jeg ser for meg hytteturer i påsken med kliss våte sokker og snørrete skjerf (og jeg som ikke er noe særlig til å gå på ski!). Jeg tror jeg kommer til å like det! Jeg er 30 år, har vært gift i mange år og hatt grei økonomi, så for å bruke en klisje så har vi liksom "reaslisert" oss selv med jobber, hus, reiser osv. Det er jo veldig behagelig og problemfritt å leve sånn, men nå er jeg klar for å ta vare på noen andre enn meg selv. Jeg tror det er deilig å flytte fokuset.
2) Jeg synes det må være fantastisk spennende å oppdra noen til å bli hele, forhåpentligvis trygge og glade mennesker. Vanskelig, men spennende.
3)Jeg ser vanskelig for meg å bli eldre, middelaldrende og gammel uten familie.
Nova
Bøtteknotten
12-07-2004, 18:55
Mye bra er allerede sagt, og jeg signerer mesteparten.
For meg handler det også om et stort ønske om å være en familie.
En indre sirkel der jeg , min mann, og mine barn er der for hverandre uansett.
Og da mener jeg ikke bare lykke dagene, men også stress og mas og gørr og snørr. Jeg vil ha alt det der.
Kjente akkurat i dag da jeg var i butikken at det går en merkelig følelse gjennom kroppen når jeg hører barn som roper pappa eller mamma.
Den merkelige følelsen er vel kansje den biologiske klokken, for dette har jeg ikke følt så sterkt før....
Gleden med å ha barn er uendelig. Det fyller hverdagen med en dypere kjærlighet en en kan forestille seg.
Jeg har to svigerinner som etter mange års barnløshet adopterte barn, så halvparten av barna i vår familie er adopterte.
Det er ingen forskjell på følelsene rundt å adoptere barn eller å få egne - skjønt jeg er fristet til å si at følelsene undt adopsjonen kanskje blir enda sterkere....
Det har vært masse positive følelser i forkant og etterkant av adopsjonene.
Så å få barn - egne eller adopterte- er en opplevelse som gir uendelig glede og mening.
Folk som sutrer og klager over alt stresset og styrer med barn forundrer og provoserer meg.
Jeg tenker at disse menneskene ikke har tatt seg tid til å virkelig tenke over hvilke verdier som gir livet mening.
Fordi vi er så utrolig glad i barn, og vil så gjerne ha en baby til å vise vår betingelsesløse kjærlighet....
Fordi barn er noen herlig, ærlige og nydelige skapninger!
Fordi alle de små herlige øyeblikkene!
Fordi at selv om det til tider er slitsomt, som virker det så utrolig forlokkende
Og jeg må skrive under på nesten alt dere andre har skrevet!!!
Masse lykke til alle sammen!
Folk som sutrer og klager over alt stresset og styrer med barn forundrer og provoserer meg.
Jeg tenker at disse menneskene ikke har tatt seg tid til å virkelig tenke over hvilke verdier som gir livet mening.Enig!
Et godt spørsmål... :hm:
Jeg har vel egentlig alltid vært glad i barn. Jeg er veldig leken av meg og kan ikke tenke meg noe som gjør meg lykkeligere enn glade barn. Man oppdager verden på nytt gjennom barns tindrende øyne. Bare det å oppleve gleden over å sitte i en blåbærtue og spise blåbær, undringen over fuglene som kan fly, eller frydefull lek med vann... Jeg tror ingenting annet i verden kan gi meg den gleden og spontaniteten som et barn kan gi meg. Det er en svensk visesang som heter "Det gåtefulla folket" som sier så uendelig mye...
Jeg tror rett og slett jeg er barnslig og derfor føler meg så vel sammen med barn! :yiiha:
signerer denne jeg :nikker:
:klemmer: Missi
Håpefull73
12-07-2004, 22:30
Tja, hvorfor ønsker man seg egentlig barn? Jeg ønsker meg barn fordi livet simpelthen ikke er fullt og helt uten! Jeg har en sønn på 10 år og kan nesten ikke huske livet før han. Han er alt for meg, og jeg ville sette han foran mitt eget liv. Det finnes ingen i verden som betyr så mye for meg som han! Men, nå er tiden inne for å prøve på nytt. Sønnen min og jeg har gått gjennom en del vanskelige tider med en mann/far som er psykopat, og har endelig funnet mannen i våre liv. Håpefullmannen er snill og god, og behandler gutten min som sin egen. For første gang på 10 år føler vi oss trygge på at livet tross alt er godt! Mitt, og mannen min sitt største ønske kan oppfylles. Å få et kjærlighetsbarn sammen! Den ultimate gaven for oss ville være et barn, et søsken å være ubetinget glad i. Derfor ønsker vi oss barn sammen...
Så mange fine svar! Tror jeg har lest alle nå, og ble litt "overrasket/glad og rørt" for at ingen kommenterte det litt "klysete" innlegget mitt... Det var ærlig, men jeg hadde forventet reaksjoner :nikker: Uansett må dere bare svare, jeg ser at det kan se rosenrødt ut, men det har det på ingen måte vært...
Hei!
Nå har jeg lest innlegget ditt en gang til - hva var det du ventet reaksjoner på?
Synes det så helt greit ut jeg!
Det var engang en jente med sterke meninger om livet og alt som skjedde rundt det. En mening hun hadde, som ikke var til å rokke i ca 23 år, var at hun skulle i alle fall ikke ha egne barn. Det var ikke i hennes planer om hvordan livet skulle se ut.
Men så møtte hun drømme mannen i alder av 23 år, og plutselig en kveld i mai (2001) fikk hun sitt livs største sjokk....Hun hadde virkelig lyst på barn. Hun tenkte: Tenk, om jeg og min kjære kunne få oss et lite ban. Et barn som gjorde hverdagen herlig. Tenk, å kunne ha et lite barn å skjemme bort...Tenk...å ha et lite barn med begges gener og egenskaper...Tenk...å kunne få et barn som har arvet alle de gode egenskapene faren har. Tenk...å kunne få et barn som et levende bevis på vår kjærlighet til hverandre og som et bevis på at vi har mye kjærlighet å gi et annet menneske......Nå sitter hun her og skriver disse ordene, 3 år senere. Ingen barn har kommet enda, men troen er virkelig der for at om ikke alt for lenge skal hun og hennes kjære kunne få et menneske å øse all sin kjærlighet over.
Klemmer fra
Tussi jenta
13-07-2004, 00:08
Grunnen til at jeg ville ha barn kom for 6 år siden da jeg egentlig var fast bestemt på at jeg aldri skulle ha barn. Var hysterisk nøye med p-pillen, men jeg ble gravid fordet. Jeg valgte og ta abort, noe som var utrolig vanskelig for den lille tiden jeg rakk og gå gravid, innså jeg at jeg virkelig ønsket meg den lille babyen jeg gikk og bar på. Men hadde ikke så mye valg siden barnefaren som ikke var helt god, sværget att hvis jeg valgte og beholde, kom det barnet aldri til og få se dagens lys. Var i tillegg ung.
Det fikk meg til og få morsinnstinkt og ett virkelig sterkt savn etter ett barn. 3 år senere fikk jeg datteren min, og den kjærligheten man føler for barnet sitt kan ikke sammenlignes med noe annet. Og det og ha barn er sefølgelig slitsomt til tider, men gud så mye gleder det gir. Tro meg det gir mye, mye mer gleder enn sorger.
Grunnen til att jeg vil ha ett barn til er fordi jeg har så utrolig mye kjærlighet og gi, og fordi jeg ønsker at datteren min skal få en bror eller søster. Kan selv ikke forestille meg et liv uten søsteren min, siden hun betyr all verden for meg. Ønsker og håper og gi det samme til datteren min.
Jeg ble gravid med datteren min før jeg hadde gjort meg opp noen mening om dette, men nå må jeg bare si at det er det beste som har hendt meg. Og på grunn av erfaringene som jeg har gjort meg med henne, lengter jeg sinnsykt på en til. Det å holde en baby som kikker opp på deg og synes du er den aller beste personen i hele verden, en slik uforbeholden kjærlighet, for ikke å snakke om den første øyenkontakten... Dere har noe å glede dere til, og det har jeg også!!! Det er så lenge siden nå, at det blir vel som å oppleve det på nytt!!!
Jeg tror alle som sier at barn er den største gleden man kan ha i livet. Men de av mine venner som har barn klager generelt mer enn de som ikke har. Og på alt!
Vil jeg virkelig utsette meg for dette? Når min verden i dag er bra hvorfor skal jeg slite meg ut både fysisk og psykisk på å få/ha barn?
Men nyskjerrigheten på hvorfor disse sytende menneskene som skryter hemningsløst av hvor fint det er å ha barn klager pirrer meg.
Skjønner hva du mener. Jeg er også en av disse sytende menneskene fra tid til annen. Spesielt når datteren min har raserianfall eller når alt jeg gjør er feil. Når datteren min ser stygt på meg og forteller at jeg er den dummeste i hele verden, eller når hun kaster seg ned på gulvet i butikken og hyler så taket løftes og varene i hyllene klirrer. Når alle i hele butikken stirrer på meg, og jeg ser tankene deres limt utenpå dem. Da syter jeg til andre. Men ikke fordi det er sånt et ork å ha barn. Jeg syter fordi det er så godt å få det ut... Da blir det liksom litt lettere å takle neste gang!!!
Nå snakker jeg for meg selv, altså... Men slik har jeg det iallefall!!!
Folk som sutrer og klager over alt stresset og styrer med barn forundrer og provoserer meg.
Jeg er også en av disse sytende menneskene fra tid til annen. Spesielt når datteren min har raserianfall eller når alt jeg gjør er feil. Når datteren min ser stygt på meg og forteller at jeg er den dummeste i hele verden, eller når hun kaster seg ned på gulvet i butikken og hyler så taket løftes og varene i hyllene klirrer. Når alle i hele butikken stirrer på meg, og jeg ser tankene deres limt utenpå dem. Da syter jeg til andre. Men ikke fordi det er sånt et ork å ha barn. Jeg syter fordi det er så godt å få det ut... Da blir det liksom litt lettere å takle neste gang!!!
Nå snakker jeg for meg selv, altså... Men slik har jeg det iallefall!!!
Du er ikke alene om å tenke slik Gabi. Jeg for min del syter nok også over mangelen på søvn når Rødtoppen sliter med pusten (astma), den tidvise frustrasjonen som oppstår når nok et nypusset vindu blir innsmurt med leverpostei osv. Klagingen og sytingen er både reel og overfladisk på samme tid. Det er slitsomt å gå natt etter natt med for lite søvn, det er slitsomt å bekymre seg for et sykt barn, det er et ork med en toåring som sier nei til alt osv. Likevel vil jeg ikke være årsaken til søvnmangelen, bekymringene, slitet og orket foruten. Det å få klage litt er en ventil.
Så over til hovedspørsmålet; Vi ønsket oss barn fordi vi så (og ser) på barn som en naturlig fortsettese av vårt forhold. Barn er på en måte meningen med livet for oss - noe du elsker betingelsesløst og setter høyere enn alt annet. Dette gjelder for vår det fremdeles, men nå er ønsket om søsken til Rødoppen tilføyd på listen.
Tidl. bruker
13-07-2004, 01:50
Et stort og vanskelig spørsmål ...
*hvorfor vil du så gjerne ha barn?
*hva er det et barn kan gi deg, som du lengter sånn etter?
Jeg har alltid sett for meg meg selv som mor. Det var sånn det skulle være. Passet barn da jeg var yngre, og fant ut at jeg trivdes i en slik rolle. Det å bry seg om, følge opp, det å ha sin egen familie - var et ønske. I tillegg, da jeg ble sammen med min mann, var også det å videreføre egne gener, på en måte et ønske. Se likheter fra familien. Jeg har søsken, og opplevde gleder og fordeler med det. Så jeg ville ha flere barn - ikke bare ett.
Så fikk vi vår datter, og hele vår verden ble snudd om. Ja i de mest klisjefylte, rosarøde termer... et.c... ;)
Å se et lite menneske, skapt av en selv og den man elsker, vokse opp. Nå de ulike steg, utvikle sin egen identitet, møte verden, opplevde de faser en selv en gang har vært i, opplevde språkutviklingen, den første sangen, den store gleden over verden og alt som befinner seg i den...
Å få barn har gjort meg mest glad, mest redd, mest stolt og mest bevisst hvem jeg er og vil være.
Tidl. bruker
13-07-2004, 01:55
Er jo fullt klar over at det å være forelder ikke bare er en dans på roser, men når de fleste mener at all sorg, sinne og frustrasjon er verdt det, da må det jo være en sannhet i det.
Jepp, og er det ikke sånn med alt da. Parforhold, dyrehold, familieforhold,
- relasjoner generelt. Samvær med andre gir utfordringer. Utfordringer og glede. Sånn er livet. :nikker:
Å få barn har gjort meg mest glad, mest redd, mest stolt og mest bevisst hvem jeg er og vil være.
:nikker: Det er så sant som det er sagt... :nikker:
Av de svarene som har kommet til nå, er det nok Novas jeg kjenner meg mest igjen i. Kan signere alt, bortsett fra at jeg faktisk liker både baking og skigåing:
Akkurat nå er jeg nok klar for å få barn av tre grunner:
1) Jeg tror jeg kommer til å trives som familiemenneske. Jeg ser for meg pepperkakehusbygging før jul (og jeg som hater å bake!) og jeg ser for meg hytteturer i påsken med kliss våte sokker og snørrete skjerf (og jeg som ikke er noe særlig til å gå på ski!). Jeg tror jeg kommer til å like det! Jeg er 30 år, har vært gift i mange år og hatt grei økonomi, så for å bruke en klisje så har vi liksom "reaslisert" oss selv med jobber, hus, reiser osv. Det er jo veldig behagelig og problemfritt å leve sånn, men nå er jeg klar for å ta vare på noen andre enn meg selv. Jeg tror det er deilig å flytte fokuset.
2) Jeg synes det må være fantastisk spennende å oppdra noen til å bli hele, forhåpentligvis trygge og glade mennesker. Vanskelig, men spennende.
3)Jeg ser vanskelig for meg å bli eldre, middelaldrende og gammel uten familie.
Nova
Når jeg først har gjort meg upopulær i dag, kan jeg jo slå til med å svare ærlig på dette spørsmålet også og blottlegge enda mer av min brutale natur. Jeg er ikke særlig leken eller barnslig av meg, og babysyk i ordets rette forstand har jeg aldri vært. Det har ikke bestandig vært opplagt for meg at jeg skulle bli mor, selv om ønsket har vært sterkt i to år nå. Jeg har ikke noe kjærlighetsforhold til småbarn per se, og eggstokkene mine danser ikke tango når jeg får plassert en liten ”bebis” i fanget. Tvert imot sender jeg den gjerne videre så fort jeg kan, og slik har jeg alltid vært. Nå har jeg blitt en del flinkere med barn de siste åra, men jeg har fortsatt mye igjen å lære. Jeg ønsker meg et menneske, et nytt familiemedlem, ikke en hvilken som helst baby. Det er nok særlig punkt 2) hos Nova som er viktig for meg, ved siden av det urgamle forplantningsinstinktet.
Elinblu
Når jeg først har gjort meg upopulær i dag, kan jeg jo slå til med å svare ærlig på dette spørsmålet også og blottlegge enda mer av min brutale natur. Jeg er ikke særlig leken eller barnslig av meg, og babysyk i ordets rette forstand har jeg aldri vært. Det har ikke bestandig vært opplagt for meg at jeg skulle bli mor, selv om ønsket har vært sterkt i to år nå. Jeg har ikke noe kjærlighetsforhold til småbarn per se, og eggstokkene mine danser ikke tango når jeg får plassert en liten ”bebis” i fanget. Tvert imot sender jeg den gjerne videre så fort jeg kan, og slik har jeg alltid vært. Nå har jeg blitt en del flinkere med barn de siste åra, men jeg har fortsatt mye igjen å lære. Jeg ønsker meg et menneske, et nytt familiemedlem, ikke en hvilken som helst baby. Det er nok særlig punkt 2) hos Nova som er viktig for meg, ved siden av det urgamle forplantningsinstinktet.
Og denne kan jeg signere:nikker: Alt sammen faktisk, så her er vi hjertens enig Elinblu
Må ha det, bare må ha det :nikker:
Prøvende
14-07-2004, 15:13
Helt ærlig så ønsker jeg barn for å "være med" i samfunnet. For å bli godtatt og for å glede familien. HÆÆÆ unskyld meg- hva er det for et argument for å sette barn til verden!!! Du vil ha barn FORDI "alle" andre har det?? Håper indelig jeg misforsto noe her, for nå fortjener du nesten en RØD prikk!
Barn kan settes til verden om man har funnet en man elsker og vil dele livet med, har et stabilt og godt forhold og et hjem som kan gi en trygg ramme rundt det nye barnet. Dessuten må man ØNSKE det- og ikke bare tenke at det er forventet siden du er kvinne:for noe tull!!!:sinna: :sinna: :sinna:
Synes også det er ganske utrolig at ingen andre har reagert før meg, men håper som sagt jeg har misforstått noe......
Synes også det er ganske utrolig at ingen andre har reagert før meg, men håper som sagt jeg har misforstått noe......
Nemlig, jeg håper og tror egentlig at hun ikke mente det så bokstavelig :nikker:
TøydokkeAnna
14-07-2004, 15:20
HÆÆÆ unskyld meg- hva er det for et argument for å sette barn til verden!!! Du vil ha barn FORDI "alle" andre har det?? Håper indelig jeg misforsto noe her, for nå fortjener du nesten en RØD prikk!
Barn kan settes til verden om man har funnet en man elsker og vil dele livet med, har et stabilt og godt forhold og et hjem som kan gi en trygg ramme rundt det nye barnet. Dessuten må man ØNSKE det- og ikke bare tenke at det er forventet siden du er kvinne:for noe tull!!!:sinna: :sinna: :sinna:
..eh..okej..enten forstår du det eller så misforstår du det..så da misforsto du det fordi du ikke forsto det..her må en tenke i mer filosofiske baner enn det overflatiske pratet vi ellers bruker som argument..
kunne sikkert skrevet en hel del som kunne være informativt for deg ang min mld-ytring, men dette får holde i denne omgang..du får bruke 5 minutter å tenke på det; hvorfor få barn m den man elsker, hvorfor få barn, hvorfor så savn/lengsel etter barn, hva gir status; barn/ikke barn? (osv) Så skjønner du sikkert hva jeg mener..
Skrollan
14-07-2004, 15:28
Med barnet mitt opplever jeg en helt spesiell kjærlighet, en fullstendig betingelsesløs. Det spiller ingen rolle om andre barn skulle være penere, flinkere, snillere, bedre til et eller annet. Jeg ville uansett ikke byttet bort for alt i verden.
Det er også utrolig mye moro med barn. Jeg ler mye mer enn før.
Klart jeg gjerne vil oppleve dette igjen! Men det som motiverer meg mest av alt til å prøve å få nr to, er et sterkt ønske om å gi barnet mitt søsken. Jeg syns det er trist om vi ikke får til det.
Jeg signerer denne, jeg - og må også si at det tok tid før jeg fikk lyst på barn - men da fikk jeg VIRKELIG lyst også :nikker:
Skrollan
14-07-2004, 15:34
Av de svarene som har kommet til nå, er det nok Novas jeg kjenner meg mest igjen i. Kan signere alt, bortsett fra at jeg faktisk liker både baking og skigåing:
Når jeg først har gjort meg upopulær i dag, kan jeg jo slå til med å svare ærlig på dette spørsmålet også og blottlegge enda mer av min brutale natur. Jeg er ikke særlig leken eller barnslig av meg, og babysyk i ordets rette forstand har jeg aldri vært. Det har ikke bestandig vært opplagt for meg at jeg skulle bli mor, selv om ønsket har vært sterkt i to år nå. Jeg har ikke noe kjærlighetsforhold til småbarn per se, og eggstokkene mine danser ikke tango når jeg får plassert en liten ”bebis” i fanget. Tvert imot sender jeg den gjerne videre så fort jeg kan, og slik har jeg alltid vært. Nå har jeg blitt en del flinkere med barn de siste åra, men jeg har fortsatt mye igjen å lære. Jeg ønsker meg et menneske, et nytt familiemedlem, ikke en hvilken som helst baby. Det er nok særlig punkt 2) hos Nova som er viktig for meg, ved siden av det urgamle forplantningsinstinktet.
Elinblu
Ååå, denne MÅ jeg bare kommentere - akkurat sånn følte jeg det før jeg selv ble gravid- fikk nesten litt panikk med små babyer, absolutt ikke babysyk - men nå (etter fødselen) er livet klisjefylt på hodet og jeg diller duller med alle babyer og ønsker meg VELDIG en til :)
:klemme:
Når jeg først har gjort meg upopulær i dag, kan jeg jo slå til med å svare ærlig på dette spørsmålet også og blottlegge enda mer av min brutale natur. Jeg er ikke særlig leken eller barnslig av meg, og babysyk i ordets rette forstand har jeg aldri vært. Det har ikke bestandig vært opplagt for meg at jeg skulle bli mor, selv om ønsket har vært sterkt i to år nå. Jeg har ikke noe kjærlighetsforhold til småbarn per se, og eggstokkene mine danser ikke tango når jeg får plassert en liten ”bebis” i fanget. Tvert imot sender jeg den gjerne videre så fort jeg kan, og slik har jeg alltid vært. Nå har jeg blitt en del flinkere med barn de siste åra, men jeg har fortsatt mye igjen å lære. Jeg ønsker meg et menneske, et nytt familiemedlem, ikke en hvilken som helst baby. Det er nok særlig punkt 2) hos Nova som er viktig for meg, ved siden av det urgamle forplantningsinstinktet.
Elinblu
Oioioi...dett er som å se meg selv i speilet! Du er så døktig Elinblu! Der satt du fingeren på alt det jeg hittil har stått for! Ja! Jeg ønsker meg et menneske til! Er produkt av kjærligheten mellom min kjære og meg. Jeg vil føre videre de gode genene vi har ( sååå innbilsk da :skratte: )
Jeg vil ta vare på det og se det vokse opp, gi livet en ny mening!
Hm....høres dette ego ut mon tro? :hm:
Jeg føler meg klar for den type ansvar og det gjør min kjære også. Vi trives med oss selv og er sikre på at vi kommer til å gjøre alt for at det nye mennesket skal få det bra. Det er noe spesielt med denne tanken....ikke dilldall eller behov for å bli elsket bla bla bla....noe større enn det tror jeg: elske et menneske til for jeg har så mye å gi. Det gir meg mye å gi tilbake og glede. En så herlig følelse!
Pøh.....passe poetisk :dikter:
..eh..okej..enten forstår du det eller så misforstår du det..så da misforsto du det fordi du ikke forsto det..her må en tenke i mer filosofiske baner enn det overflatiske pratet vi ellers bruker som argument..
kunne sikkert skrevet en hel del som kunne være informativt for deg ang min mld-ytring, men dette får holde i denne omgang..du får bruke 5 minutter å tenke på det; hvorfor få barn m den man elsker, hvorfor få barn, hvorfor så savn/lengsel etter barn, hva gir status; barn/ikke barn? (osv) Så skjønner du sikkert hva jeg mener..
....eh....hva?
Nå ble jeg skikkelig nysgjerrig her!
Skal gladelig innrømme at jeg ikke skjønte noenting av forklaringen din!
Mener du at andre har overflatiske forklaringer på hvorfor de vil ha barn.... og at din forklaring ligger på et dypere, mer filosofisk plan....?
Det er mulig du prøver å si at folk flest egentlig har som motiv i bakhodet at de vil ha barn for å "være som alle andre" - men da vil jeg si at jeg er overbevist om at du tar feil.
Jeg tror behovet for å få barn sitter dypt inne i kjernen av oss, og at meningsfullhet, glede og kjærlighet er grunnen.
Om noe skulle være en overflatisk grunn, så måtte det vel være "for å passe inn", "for familiens skyld" og "for at alle andre har det"....
Det spiller kanskje en rolle det også - men det kommer temmelig langt ned på listen for min del ihvertfall!
TøydokkeAnna
14-07-2004, 22:20
....eh....hva?
Nå ble jeg skikkelig nysgjerrig her!
Skal gladelig innrømme at jeg ikke skjønte noenting av forklaringen din!
Mener du at andre har overflatiske forklaringer på hvorfor de vil ha barn.... og at din forklaring ligger på et dypere, mer filosofisk plan....?
Det er mulig du prøver å si at folk flest egentlig har som motiv i bakhodet at de vil ha barn for å "være som alle andre" - men da vil jeg si at jeg er overbevist om at du tar feil.
Jeg tror behovet for å få barn sitter dypt inne i kjernen av oss, og at meningsfullhet, glede og kjærlighet er grunnen.
Om noe skulle være en overflatisk grunn, så måtte det vel være "for å passe inn", "for familiens skyld" og "for at alle andre har det"....
Det spiller kanskje en rolle det også - men det kommer temmelig langt ned på listen for min del ihvertfall!
å bli godtatt i samfunnet står nok like høyt opp på listen din som alle andre sin tenker jeg. Og da mener jeg ikke det vi ellers går rundt og snakker om (overflatisk) som "jeg bryr meg ikke om hva andre mener".
Vi sier jo det ofte. Men helt dypt og grunnleggende så har alle mennesker et stort behov for å bli godtatt. Akseptert for noe. Og i samfunnet som 'gjeng' er det forventet av oss at vi skal produsere barn . Det er for å holde samfunnet oppe og levende når vi dør, ikke sant?
Hadde samfunnet forventet av oss at vi hadde giftet oss og ikke skilt oss. Ja, så hadde vi jammen gjort det! Slik var det jo for bare noen få tiår siden. Og hadde samfunnet ikke godtatt homofile. Nei, så hadde ikke horder av homofile stukket nesa si fram. Å være homofil var kriminellt fram til 1976, og man risikerte fengselstraff om man ante legningen.
Nå, derimot er det forventet av samfunnet at hvis du er homofil, ja, så sier du det. Og du blir godtatt som bare det (oftest!) J
Jeg har søsken som har bestemt seg for ikke å få barn. Og vet du? Det blir et diskusjonstema! Sånn er det faktisk. Det er ikke greit å bare si at man ikke vil . At man ikke ønsker å få barn. Da får man reaksjoner fra familie og venner. (oftest!) Folk rundt spør seg; "Hvorfor vil dere ikke ha barn?" Istedetfor "javel, det skjønner jeg godt".
Det er det jeg snakker om . Hva samfunnet forventer av oss.
Hvis samfunnet hadde forventet av oss at vi hadde flere partnere, så tror jeg jammen man hadde blitt sett rart på om man bare hadde en partner. "Hvorfor har du bare en partner?" Sånn er det jo i enkelte samfunn. Man blir sett rart på om man ikke har flere partnere. Sånn er det med alle kulturer. Kulturen du er født inn i er full av forventninger for hvordan du bør/ikke bør være. Og kulturen forandrer seg sakte, men sikkert. Tar med seg tradisjoner (ekteskapet + fødsler) og bryter med noen (homofilli).
Jeg kunne sikkert skrevet og skrevet om dette her. Men ser nå at det begynner bli ganske langt. Det viktigste er at du forstår hva jeg mener. Og at du ikke finner på å tro at jeg ser ned på noen meninger av noe slag. Og ganske sløvt av meg kalte jeg slike forventninger for 'overflatiske'. Det var lite velvalgt ord. Jeg tenkte da på at overfaltisk er det man faktisk får lov til å mene og si her i samfunnet (snakker ikke om ytringsfrihet). Meninger som de fleste andre har en felles oppfatning av mer eller mindre. Som jeg også har. Selvfølgelig. Nå valgte jeg bare å tenke på en annen måte. Og det var kanskje ikke lov? Du forventet kanskje at jeg skulle si det samme som noen andre? Selv om jeg ikke gjorde det, betyr ikke det at jeg ikke kan være enig med dere.
Og jeg ønsker meg også selvfølgelig barn for kjærlighet og lykke i framtiden... :nikker:
Det er selvfølgelig ikke noen tvil om at vi alle vil føle fellesskap og passe inn i det sosiale miljøet vi er en del av.
Poenget mitt er vel heller at _det_ tross alt ikke dypest sett er grunnen til at de fleste av oss ønsker å få barn.
La meg si det på denne måten; om de fleste i min vennekrets hadde vært selvvalgt barnløse, og mine foreldre hadde sagt at det ikke var så viktig for de å få barnebarn, ville JEG fortsatt hatt et inderlig ønske om å få barn!
Så jeg står fortsatt på at de sosiale forventningene kommer langt ned på listen sett i forhold til menneskets dypeste natur.
TøydokkeAnna
15-07-2004, 01:39
!
Så jeg står fortsatt på at de sosiale forventningene kommer langt ned på listen sett i forhold til menneskets dypeste natur.
..hehe..selvfølgelig kan du det! Jeg ser det fra et sosiologisk standpunkt..og du ikke.. vi kan være venner for det vi ?! :nikker:
Men da forstår du ihvertfall hva jeg mener..og det er hele hensikten..jeg er vel ikke såå grotesk nå? heller mer human? eller forstatt heks?
misforståelser er til for å oppklares, uenigheter er til for å krydre tilværelsen :klemme:
Tidl. bruker
15-07-2004, 16:05
å bli godtatt i samfunnet står nok like høyt opp på listen din som alle andre sin tenker jeg. Og da mener jeg ikke det vi ellers går rundt og snakker om (overflatisk) som "jeg bryr meg ikke om hva andre mener".
Vi sier jo det ofte. Men helt dypt og grunnleggende så har alle mennesker et stort behov for å bli godtatt. Akseptert for noe. Og i samfunnet som 'gjeng' er det forventet av oss at vi skal produsere barn . Det er for å holde samfunnet oppe og levende når vi dør, ikke sant?
Hadde samfunnet forventet av oss at vi hadde giftet oss og ikke skilt oss. Ja, så hadde vi jammen gjort det! Slik var det jo for bare noen få tiår siden. Og hadde samfunnet ikke godtatt homofile. Nei, så hadde ikke horder av homofile stukket nesa si fram. Å være homofil var kriminellt fram til 1976, og man risikerte fengselstraff om man ante legningen.
Nå, derimot er det forventet av samfunnet at hvis du er homofil, ja, så sier du det. Og du blir godtatt som bare det (oftest!) J
Jeg har søsken som har bestemt seg for ikke å få barn. Og vet du? Det blir et diskusjonstema! Sånn er det faktisk. Det er ikke greit å bare si at man ikke vil . At man ikke ønsker å få barn. Da får man reaksjoner fra familie og venner. (oftest!) Folk rundt spør seg; "Hvorfor vil dere ikke ha barn?" Istedetfor "javel, det skjønner jeg godt".
Det er det jeg snakker om . Hva samfunnet forventer av oss.
:nikker:Jeg har vanskeligheter med å se at du har belegg for å komme med en slik påstand i forhold til det å få barn. I så fall er det en kraftig undervurdering av de par som ønsker seg barn. Det kan så være at mange "forventer" at unge par skal få barn, fordi det er ofte da man får barn, og det tradisjonelt sett ofte har vært naturlig å ønske seg barn da. Så det at folk får barn er liksom ingen bombe. Men at folk får barn hovedsaklig av den grunn, nei den kjøper jeg ikke umiddelbart. Det å ønske seg barn er hos mange mer dyptgående enn det.
Mange i en viss alder ønsker å få barn, uavhengig av hva familie og andre mener. Fordi en har et ønske om det selv, og kjenner at man har lyst til å skape sin egen familie. Det ligger jo i vår natur å formere oss. Som Elinblu sier: Man ønsker seg ikke hvilken som helst baby. Man ønsker seg et spesielt menneske. Ikke fordi det er en baby, men for nettopp det individet det er.
Tidl. bruker
15-07-2004, 16:11
Ååå, denne MÅ jeg bare kommentere - akkurat sånn følte jeg det før jeg selv ble gravid- fikk nesten litt panikk med små babyer, absolutt ikke babysyk - men nå (etter fødselen) er livet klisjefylt på hodet og jeg diller duller med alle babyer og ønsker meg VELDIG en til :)
:klemme:Vel sånn er ikke jeg igjen. Så dette er nok forskjellig. Andres barn må de bare ha i fred. Unger på samme alder som mi kan være interessante fordi de er potensielle lekekamerater, men noe generelt dullebehov for unger generelt har jeg nok ikke. Jeg vet kanskje bare litt mer om dem nå, enn jeg gjorde før. Men lyst på en til det har jeg veldig. Men det hovedsaklig ut fra erfaringer vi har hatt med vår egen. ;)
TøydokkeAnna
15-07-2004, 16:18
nå! vi ser ulike sider av samme sak. mitt siste innlegg var til vichy. For å forklare min mening. ikke for å prakke på andre hvordan jeg ser det.Er nok litt farget av mellomfag i sosiologi, og at jeg digger den måten å tenke på.
Så får det heller være! :nikker:
Tidl. bruker
15-07-2004, 18:23
nå! vi ser ulike sider av samme sak. mitt siste innlegg var til vichy. For å forklare min mening. ikke for å prakke på andre hvordan jeg ser det.Er nok litt farget av mellomfag i sosiologi, og at jeg digger den måten å tenke på.
Så får det heller være! :nikker:
Regner med at den var mynta på meg, og den er grei. (Mitt hovedfag gjorde at jeg ikke kunne unnlate å si noe) ;) Syntes forøvrig at teorien var interessant i seg selv, som en bit av pakken på en måte. Og for enkelte ganske klart av stor betydning ... men ikke som en fellesnevner for flertallet. :kidoki:
TøydokkeAnna
15-07-2004, 18:33
Regner med at den var mynta på meg, og den er grei. (Mitt hovedfag gjorde at jeg ikke kunne unnlate å si noe) ;)
hva har du hovedfag i? som gjorde at du bare måtte si noe?
kan liksom ikke komme på et hovedfag som har spesielt med ytring å gjøre.. nå er jeg spent og veldig nysgjerrig :nikker:
Vi er gift. Begge har faste og trygge jobber. Vi har et barn allerede på 3 år, og ønsker gjerne en til, og at ikke aldersforskjellen blir for stor.
Vi har nok kjærlighet og husrom til en til. Vi klarer oss som et trekløver men lykken hadde for oss vært et :lykke: !
Selv barnet vårt har begynt å mase om å få en søster eller bror. Da må du dele alle lekene dine -og mamma og pappa da, sier vi. Da smiler h*n og sier at det ikke gjør noe. Koselig.
Men så vare det det å bli gravid da.. Hvor sender man bestilling? :flau:
Håper det ordner seg snart for oss alle!
Tidl. bruker
15-07-2004, 23:47
hva har du hovedfag i? som gjorde at du bare måtte si noe?
kan liksom ikke komme på et hovedfag som har spesielt med ytring å gjøre.. nå er jeg spent og veldig nysgjerrig :nikker:
Hehe... det var mer et flåsete forsøk på å svare i samme bane. (tenkte ikke på ytring da, men mer på temaet å få barn)... Har forøvrig allmennlærerutdanning og et pedagogisk hovedfag, uten at det gjør meg til noen ekspert av den grunn, bare en med noen meninger og tanker av og til ) :nikker:
TøydokkeAnna
16-07-2004, 00:40
Hehe... det var mer et flåsete forsøk på å svare i samme bane. (tenkte ikke på ytring da, men mer på temaet å få barn)... Har forøvrig allmennlærerutdanning og et pedagogisk hovedfag, uten at det gjør meg til noen ekspert av den grunn, bare en med noen meninger og tanker av og til ) :nikker:
synd hvis du misforsto meg og kom til å tro at jeg liksom skulle være "bedre" av den grunn at jeg har et stakkars mellomfag..jeg kunne liksågodt blitt inspirert av en tankemåte pga en film/bok /andre erfaringer. . selv om det i dette tilfelle var sosiologi..håper du ikke har noen jante-lov som dominerer deg og elevene dine..fikk litt følelsen av det nå.. :kryss: fingra for at du egentlig ikke kom til å tro at jeg liksom hevet meg over noen på noen som helst måte..det er isåfall så grundig feil..
Med barnet mitt opplever jeg en helt spesiell kjærlighet, en fullstendig betingelsesløs. Det spiller ingen rolle om andre barn skulle være penere, flinkere, snillere, bedre til et eller annet. Jeg ville uansett ikke byttet bort for alt i verden.
Det er også utrolig mye moro med barn. Jeg ler mye mer enn før.
Klart jeg gjerne vil oppleve dette igjen! Men det som motiverer meg mest av alt til å prøve å få nr to, er et sterkt ønske om å gi barnet mitt søsken. Jeg syns det er trist om vi ikke får til det.
Trodde nesten det var jeg selv som hadde skrevet dette... Verden blir et bedre sted med barn (klisje, kanskje, men sant likevel). Setter pris på å få lov til å være til stede i et helt nytt lite menneskes verden, og se den fantastiske utviklingen fra liten baby. Finnes ikke noe bedre enn en liten en, som varm og god kryper opp i sengen din om morgenen, legger armen rundt halsen din og sier "Hei, mamman min". :klemme: Og man finner kanskje tilbake til noe av barnet i seg selv, ref. et av de andre innleggende, du ser verden på en helt ny måte og finner tilbake til gleder i de små tingene.
Klem til dere alle, og med ønske om en glitrende helg!
Tidl. bruker
16-07-2004, 11:54
synd hvis du misforsto meg og kom til å tro at jeg liksom skulle være "bedre" av den grunn at jeg har et stakkars mellomfag..jeg kunne liksågodt blitt inspirert av en tankemåte pga en film/bok /andre erfaringer. . selv om det i dette tilfelle var sosiologi..håper du ikke har noen jante-lov som dominerer deg og elevene dine..fikk litt følelsen av det nå.. :kryss: fingra for at du egentlig ikke kom til å tro at jeg liksom hevet meg over noen på noen som helst måte..det er isåfall så grundig feil..
Nei, oppfattet deg ikke som det. Syntes som jeg sa teorien var interessant.
Skulle bare være litt morsom, og bruke min bakgrunn, for å få lov til å si noe.
Sorry hvis det kom ut feil.
Prøvekanin
16-07-2004, 13:22
Dette ble jo en interessant tråd! Mange spennende innspill.
Jeg har i grunnen alltid lurt sånn på hvorfor folk flest så gjerne vil ha barn, siden langt fra de fleste er spesielt barne-vennlige av seg... Men ditt svar, Elinblu, satte dette i perspektiv!:nikker:
At vi skulle ønske oss bar fordi det er forventet av oss, stemmer kanskje for noen, men definitivt ikke for meg! Et evt barn er ikke spesielt velkomment i min skrudde familie, og dessuten burde jeg vente minst TI år til...
Jeg ønsker meg barn først og fremst for å ha min egen familie, som gir en enhet og trygghet i tilværelsen. Og jeg ønsker meg et menneske til å øse min kjærlighet over. Jeg gleder meg til alle de barnslige tingene jeg kan finne på sammen med barnet, og lære det å være kreativt, tenkende og selvstendig, og kjærlig. En stor grunn til at jeg fikk lyst på barn, var da jeg så min mann sammen med små barn, da bare smeltet jeg! Han har et veldig godt lag med barn, og jeg vil at han skal få sjansen til å bli en strålende pappa, noe jeg er overbevist om at han blir!
Noen nevnte at et barn er et livsprosjekt, og det er også et argument for meg! Med et barn i tilværelsen blir det mange flere milepæler å gå gjennom, og dertil mange opplevelser.
Sorry at jeg bryter inn her, men hvor har det blitt av den andre tråden til TøyDukkeAnna, "Troen på julenissen"? Er det noen som vet om den har blitt fjernet? :undrer:
Tidl. bruker
16-07-2004, 14:16
Jeg ønsket meg en ny hobby, og dette var det eneste forslaget som kom opp. :skratte:
Ellers er jeg veldig enig med Elinblu:
Jeg er ikke særlig leken eller barnslig av meg, og babysyk i ordets rette forstand har jeg aldri vært. Det har ikke bestandig vært opplagt for meg at jeg skulle bli mor, selv om ønsket har vært sterkt i to år nå. Jeg har ikke noe kjærlighetsforhold til småbarn per se, og eggstokkene mine danser ikke tango når jeg får plassert en liten ”bebis” i fanget. Tvert imot sender jeg den gjerne videre så fort jeg kan, og slik har jeg alltid vært. Nå har jeg blitt en del flinkere med barn de siste åra, men jeg har fortsatt mye igjen å lære. Jeg ønsker meg et menneske, et nytt familiemedlem, ikke en hvilken som helst baby.
Elinblu
bortsett fra at jeg er både leken og barnslig.
Skrollan
16-07-2004, 20:01
Vel sånn er ikke jeg igjen. Så dette er nok forskjellig. Andres barn må de bare ha i fred. Unger på samme alder som mi kan være interessante fordi de er potensielle lekekamerater, men noe generelt dullebehov for unger generelt har jeg nok ikke. Jeg vet kanskje bare litt mer om dem nå, enn jeg gjorde før. Men lyst på en til det har jeg veldig. Men det hovedsaklig ut fra erfaringer vi har hatt med vår egen. ;)Folk er forskjellige, ja - og det gjør verden mindre kjedelig ;) Jeg er ikke så dullete med alle, men de som er nyfødte - for da husker jeg hvordan det var og ønsker meg en til som er et produkt av meg og mannen :) . Og så førstemann kan få et søsken
:klemme:
Signerer innleggene til Lillehammer, Sparky og Salt jeg! Kunne ikke sagt det bedre selv!
Jeg kunne, men jeg gidder ikke, så jeg bare signerer....:skratte: :skratte: :skratte:
Kødda, syns det var godt sagt, altså....
Andres barn må de bare ha i fred. Unger på samme alder som mi kan være interessante fordi de er potensielle lekekamerater, men noe generelt dullebehov for unger generelt har jeg nok ikke.
:highfive: Godt å se at vi er enige om noe, Maternal! Kanskje er vi ikke så ulike når det kommer til stykket..?
:klemme: fra Elinblu (som også har pedagogikk-utdanning, men hovedfag i noe annet)
Lykkeliten
17-07-2004, 19:38
Jeg kan jo fortelle om hva jeg gleder meg til ved å (forhåpentligvis) få barn:
*Den uendelige omsorgen og kjærligheten jeg vil føle (som jeg allerede føler for mine to gudbarn)
*Å se ansiktet lyse opp i glede
*Å se hvordan h*n gradvis oppdager verden
*Å fordype meg helt sammen med barnet i lek, kaste alle hemninger og bare være der 100 % for ham/henne
*Å se Sambo være stolt og lykkelig og dele dette med ham.
Det jeg ikke liker ved å være barnløs er;
*tomhet (en følelse jeg ikke ville hatt om jeg var frivillig barnløs. Det er jeg sikker på!)
*å føle meg ekskludert fra andre småbarnsfamiliers hverdagslige tale (får meg til å føle at mine meninger om barn og oppdragelse er uviktig pga at vi ikke har barn enda)
Sikker tmye mer jeg kan føre opp her, men dette er det som slo meg i farten.
Jeg kan jo fortelle om hva jeg gleder meg til ved å (forhåpentligvis) få barn:
*Den uendelige omsorgen og kjærligheten jeg vil føle (som jeg allerede føler for mine to gudbarn)
*Å se ansiktet lyse opp i glede
*Å se hvordan h*n gradvis oppdager verden
*Å fordype meg helt sammen med barnet i lek, kaste alle hemninger og bare være der 100 % for ham/henne
*Å se Sambo være stolt og lykkelig og dele dette med ham.
Som jeg skulle sagt det selv :nikker:
TøydokkeAnna
18-07-2004, 15:54
Sorry at jeg bryter inn her, men hvor har det blitt av den andre tråden til TøyDukkeAnna, "Troen på julenissen"? Er det noen som vet om den har blitt fjernet? :undrer:
Hei, sparky
Ja, jeg fikk en PM om at de så seg nødt til å diskutere tråden i moderator-forumet. Og muligens fjerne den . Ble visst for mye diskusjoner om religion, tror jeg?
Jeg kan jo fortelle om hva jeg gleder meg til ved å (forhåpentligvis) få barn:
*Den uendelige omsorgen og kjærligheten jeg vil føle (som jeg allerede føler for mine to gudbarn)
*Å se ansiktet lyse opp i glede
*Å se hvordan h*n gradvis oppdager verden
*Å fordype meg helt sammen med barnet i lek, kaste alle hemninger og bare være der 100 % for ham/henne
*Å se Sambo være stolt og lykkelig og dele dette med ham.
Det jeg ikke liker ved å være barnløs er;
*tomhet (en følelse jeg ikke ville hatt om jeg var frivillig barnløs. Det er jeg sikker på!)
*å føle meg ekskludert fra andre småbarnsfamiliers hverdagslige tale (får meg til å føle at mine meninger om barn og oppdragelse er uviktig pga at vi ikke har barn enda)
Sikker tmye mer jeg kan føre opp her, men dette er det som slo meg i farten.
:nikker:
Da jeg ikke hadde barn ønsket jeg noe som kunne være en del av både han jeg er glad i og meg selv - i en og samme ungen! :hjerter: Da første barnet kom oppdaget jeg at dette er meninga med livet! :nikker: Det er helt fantastisk å følge et lite menneske fra frø til livet og videre se det utvikle seg til et selvstendig individ! Nr 2 kom for at ikke første barnet skulle være alene, trenger søsken, og vi syntes at 2 barn måtte være flott! :DDet var det også!
Nå har vi etablert oss med faste jobber, blide unger, eget hus - nr 3 vil være en bonus! til en familie som er glade i barn, har plass i hjertet og i livet!
:lykke: -til alle sammen!
Tidl. bruker
20-07-2004, 15:06
Har lest forferdelig mange gode grunner her! Er imponert!
Men en av grunnene til at jeg vil ha;
husker dere hvor herlig (og vanskelig) livet var som barn? Bare hvor glad jeg ble når mor tok oss med på bading ect om sommeren? Førjulsforventningene? Bursdager? Lørdager? Varme sommerdager? BarneTV?
Tenk hvor herlig at vi får anledning til å skape det samme sorgløse livet for et barn, glede det, se det vokse?
Skrollan
20-07-2004, 16:13
Har lest forferdelig mange gode grunner her! Er imponert!
Men en av grunnene til at jeg vil ha;
husker dere hvor herlig (og vanskelig) livet var som barn? Bare hvor glad jeg ble når mor tok oss med på bading ect om sommeren? Førjulsforventningene? Bursdager? Lørdager? Varme sommerdager? BarneTV?
Tenk hvor herlig at vi får anledning til å skape det samme sorgløse livet for et barn, glede det, se det vokse?
:nikker: :nikker: :nikker:
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.