"Pene barn" - tenker du på det?

[Tidl. bruker]

Av en eller annen grunn har jeg en tendens til å reagere litt negativt,
hvis noen sier at min datter er pen. Generelt ja kan man jo si at
"åh så søt". Spesielt til babyer o.l. Men f.eks. en oldemor som nylig var
her, gjenntok hele tiden "åh hun er så skjønn." "peneste barnet i verden"
og "alle barn er ikke pene, selv om noen skal ha det til det."

Det var vel hyggelig sagt, tenker vel noen. Men jeg får sånn uggen følelse.
Det spiller da ingen rolle hvordan hun ser ut, har jeg lyst til å si. Hva om hun
ikke var "søt"? Hun ville vært et flott lite menneske uansett. Men hun er flink.
Flink til å leke, vi synes hun er en racer med puslespill, og hun har blitt mer tillitsfull.
Hun husker mye, og forstår mye. Blir mer og mer selvstendig.

Selv var jeg aldri av de "populære og pene". Var opptatt av skolen, og ingen
hjemme fokuserte på at det var viktig å være pen. Det viktige var den du er og blir,
gjennom skole, venner og familie.

Så dette tidlige fokus på utseende skremmer meg litt. For det er ikke viktig.
Det er ofte tilfeldigheter som avgjør en del ting - i positiv eller negativ retning.
Og tilfeldigheter kan man på en måte verken rose eller dømme. Det ble nå
bare en gang sånn... Men slik du utvikler deg som menneske, og velger å være,
i større grad kan trekkes fram som et beskrivende element for hvem du er, og roses eller kritiseres deretter.

(noen som fattet dette?)

[Helenemor]

:nikker: Jeg har også to "pene" barn..folk har stoppa på gata for jentene mine har så stor mørke øyne. Og siden de er så mørke i håret også så kommenterer de det, Fakisk så mye at eldstemann sier det spontant når folk ser på henne

"jeg haj så vakje øyne jeg" "vakkej jeg se" Også blunker hun mange ganger for å blafre med lange svarte øyenvipper. Jeg ser det jo selv at hun er meget pen, men samtidig redd for å sende henne feil signaler. Forteller henne jo det at det er det inni oss som betyr noe, men aner ikke hva mer jeg skal si. Det som var verst var når Svigemor la merke til magen hennes, at den sto litt ut etter hun hadde spist. Da sa svigemor ( unnskyld meg, men jeg blir så :sinna: )
"Så stor mage du har da, lille venn.. " Tok meg laaang tid før det var ute av hodet hennes. Og unnskyld meg, men hun er snart 4 år og veier knapt 12 kilo, ikke kom her å si at hun er tjukk altså... :kone:

Så jeg kjenner problemet, men hva jeg skal gjøre med det er noe annet. Kanskje andre her har noen tips.. :sukk:

[Tidl. bruker]

Kan jo legge til at min manns familie (spesielt morsiden) er veldig opptatt
av vekt, slanking, at de er for tykke (noe ingen av dem er), og spesielt
hvordan andre ser ut og kommenterer det. Det viktige er hvordan de framstår
ovenfor andre.

Selv har jeg alltid vært kraftig, og er veldig følsom for sånt snakk. Og hva om
min datter også blir det. Jeg vil selvsagt kunne hjelpe til med kost og bidra
med motivering for turer og deltagelse i aktiviteter, men når hun blir eldre
må hun jo selv finne ut av en del ting, og negative utsagn om kropp kan
jo føre mangt negativt med seg. Og det dannes tidlig.

[Thyresse]

huff....jeg kjenner jeg blir litt irritert på deres vegne.. Forstår godt hvordan dere tenker og hvilke verdier dere ønsker at barna skal fokusere på.
Det er så viktig at barn ikke får de feile verdiene så tidlig. Selv fikk jeg kommentarer fra velmenende tanter allerede i 12-13 års dagen fordi de var redde jeg skulle legge på meg. Jeg gikk på hormonpiller for å stoppe veksten og det førte til at jeg kom i ouberteten og dermed fikk litt mer kvinnelige former og mer fett på kroppen. Den dag i dag er jeg fremdeles umåtelig sår på de kommentarene jeg fikk. Nå driver den ene tanten min og maser om at de skal putte datteren sin på samme hormonkur, og jeg tenker: Må dere snakke hele tiden ovenfor henne at hun er så høyt, at hun ikke bør bli så høy, hva er galt i det??? Har prøvd å si ifra, men det er litt døve ører.
Uansett, hadde noen i familien kommentert magen til en fire-åring tror jeg faktisk at det hadde smelt! Det finnes faktisk 5-åringer som er på slankekurer...som de selv velger å gå på.

Sorry...blir bare så oppgitt over at det finnes folk som er slik!!!

[Dolci]

Jeg er bare så enig. Syns alle barn er vakre, spesielt mine egne, selvfølgelig;). Men det er ikke noe vi snakker om, vi prøver å fokusere på det som er inni en, at en er god, og snill og ikke gjør slemme ting med vilje.

Vi har hatt en skikkelig dårlig opplevelse nå i høst/vinter. Da begynte elstejenten på skolen. Det skulle jo bli en fantastisk spennende tid for henne, men endte som et lite mareritt. Hun ble ertet/mobbet hver dag forde hun har mage!!!
Og dette av de andre guttene i klassen. Kan dere tenke dere. Hun ble kalt for tjukken og feita. Hun lå å gren hver dag. (de var da 6 år gamle!!)
Jeg mener, om hun hadde vært feit eller tjukk eller kraftig er det noe å mobbe for??? Kan ikke barn og voksen bare akseptere at vi alle er forskjellige og godta at vi ikke er like. Det skulle ikke være utseende som betydde noe.

Nå tok vi dette opp med skolen med en gang, og lagde en sak av det. Men det gikk så langt at min lille godjente snakket om at hun ville slutte å spise!!!!
Har brukt lang tid og mye krefter for å få henne over dette, og akseptere seg selv slik hun er.

[Ariel77]

Så trist å høre, Dolci! Blir :sinna: når jeg hører om slikt!
Håper det er bedre nå!

Jeg er forøvrig ganske enig med hva som står skrevet over. Har også en liten engel med store blå øyne og korketrekkerer av gull nedover ryggen. Vi opplever også mye ros på hennes utseende, uten at det har bekymret meg.
Men når det kommer til kropp og tynnn/tykk så er tabu! Selv prater jeg ALDRI om at jeg skal slanke meg :niks: Og vil heller ikke at andre skal gjøre det, slik at mitt gull hører det.
Må innrømme at jeg blir overrasket over hvor opptatt av utseende de er i ung alder. Hun er 2 år, og spurte meg om et fødselsmerke. Det er jo et lykkemerke sa jeg til henne da. Nei, mamma! Det er ikke koselig med en sånt merke, svarte hun da... :sukk:
Hvordan kan hun tenke slik allerede?? Ellers er hun svært opptatt av hva hun skal ha på seg, og hvordan hun skal ha håret.
Ser selv at jeg er opptatt av hva jeg har på meg og hvordan jeg ser ut. Jeg bruker sminke hver dag, og lakker negler. Lurer på om det kan være det som påvirker henne. Men jeg har faktisk bevisst gått inn for å dempe meg -slik at hun ikke skal tenke på utseende.
Vil nødig oppleve at min datter ønsker å slanke seg som 6 åring! :trist2:
Når jeg gir henne komplimenter så er det fordi hun har vært snill å rydde rommet sitt, eller fordi hun har vært høflig ute blandt folk -eller rett og slett fordi jeg er glad i henne. Aldri på grunn av utseende!

[Tidl. bruker]

Ser selv at jeg er opptatt av hva jeg har på meg og hvordan jeg ser ut. Jeg bruker sminke hver dag, og lakker negler. Lurer på om det kan være det som påvirker henne. Men jeg har faktisk bevisst gått inn for å dempe meg -slik at hun ikke skal tenke på utseende.

Å ordne seg gjør vel de fleste kvinner egentlig. Men en ting er å være ren, ordne
håret og ha rene og fine klær. Det går mer inn under å være velstellt, og har
ikke i så stor grad med kropp og utseende å gjøre, mener jeg. Da har jeg mere
bekymring knyttet til å snakke mye om utseende, kommentere eget og andres,
samt det evindelige snakket om vekt og slanking. Men mangt kan selvsagt spille inn.

[Sparky]

Jeg syns det er så flott at dere tenker over dette!
Selv vokste jeg opp med en mor som konstant var på slankekur, uten å være overvektig. Helt fra jeg var et par år gammel husker jeg den rare maten moren min spiste og replikken "Mamma er på slankekur ser du". Jeg hadde litt valpefett (ca 4 kilo for mye) og gikk på min første slankekur da jeg var 10-11. Da jeg var 13 meldte min mor meg på Grete Roedekurs. Jeg hadde ikke kommet i puberteten en gang. Det var ikke vondt ment fra min mors side, men det var heller ikke det glupeste hun har gjort. Kropp og slanking var i flere år et stort tema hjemme hos oss. Gikk rundt i tenårene og trodde jeg var ei feit dundre. Hadde selvtillit lik null. Når jeg ser på bilder av meg selv i dag, ser jeg jo at jeg var ei helt normal og ganske pen jente.
Da jeg ble 20 utviklet jeg PCO og raste opp 30 kilo. Jeg har likevel mye bedre selvtillit i dag enn hva jeg hadde den gang, men snakk om slanking osv bringer ofte frem den usikre jenta igjen.
Mener det er veldig viktig at kropp og vekt ikke blir et stort tema i hjemmet. Det skal i alle fall ikke bli det hos oss.

Må legge til at min mor var en super mor ellers, og har bedt om unnskyldning for det hun gjorde. Slanking er ikke lenge et stort tema i mitt nærvær (hun er fortsatt på slankekur titt og ofte).

[Ariel77]

Da har jeg mere
bekymring knyttet til å snakke mye om utseende, kommentere eget og andres,
samt det evindelige snakket om vekt og slanking.

Enig !

[Helenemor]

(...) "Mamma er på slankekur ser du". (....) Kropp og slanking var i flere år et stort tema hjemme hos oss. Gikk rundt i tenårene og trodde jeg var ei feit dundre. Hadde selvtillit lik null. Når jeg ser på bilder av meg selv i dag, ser jeg jo at jeg var ei helt normal og ganske pen jente.
(...) Jeg har likevel mye bedre selvtillit i dag enn hva jeg hadde den gang, men snakk om slanking osv bringer ofte frem den usikre jenta igjen.
Mener det er veldig viktig at kropp og vekt ikke blir et stort tema i hjemmet. Det skal i alle fall ikke bli det hos oss.

Må legge til at min mor var en super mor ellers, og har bedt om unnskyldning for det hun gjorde. Slanking er ikke lenge et stort tema i mitt nærvær (hun er fortsatt på slankekur titt og ofte).
Akkurat som å lese om meg det.. untatt jeg har ikke pco, og min mor ble veldig ødelagt i kroppen etter all den slankingen så hun veier vel like mye som meg nå.. :comfort: Hun angrer nå da.. men evindelige maset har gjort jeg trasser litt for mye. :flau: Kanskje en av de tingene jeg kan børste under matta som en ungdomsfeil :ber: men det straffer bare meg selv. Nå derimot! Nå skal livet legges om! Hører du kropp, nå skal bli andre boller.. ( :nam: boller, med gult og kanel.. namnam.. )

Likte spesielt det du sa om selvtillit, for det har jeg.. Det er så sårt å se meg selv når jeg var *kremt* "yngre", jeg var jo den flisa jo. Med store øyne, og nekta å vise meg fram for jeg var jo altfor feit. :grøss: