Vis full versjon : Vil ufb'ere bli mer glad i barna sine enn andre?
Lykkeliten
05-08-2004, 23:55
Overskriften er litt overdreven, men temaet er bedre forklart her;
Har ofte hørt og sier selv også at pga at vi strever slik med å få barn så tror jeg vi kommer til å glede oss ekstra mye over en graviditet og når barnet er født.
Vet ikke om dere har hørt andre si dette før eller har tenkt dette selv, men hva tror dere?
Tror dere par som har slitt i årevis med å bli gravid vil bli lykkeligere enn par som klarer det på 1.,2. eller 3. forsøket?
Hm...vanskelig spørsmål Maia...
Jeg tror at alle som ønsker en graviditet blir like glad på en måte, men samtidig så tror jeg at det er to forskjellige gleder. For min egendel vet jeg ihvertfall at det etter mye sliting, tårer og tenners gnissel kommer til å bli selvfølgelig den enorme LYKKEN alle føler, men samtidig så kommer det til å bli en helt vanvittig lettelse. Kanskje det kan samenlignes med en som vinner Tour De France og en som vinner topp premien i lotto. Vedder på at hvis man hadde kunnet måle lykke så hadde jeg blitt like glad for fem millioner som Lance Armstrong blir for en seier i Touren. Men, jeg tror han føler mange andre følelser samtidig. Han har slitt, kjempet, og har nok flere føleslser en jeg som er euforisk over pengene mine... tror han har en dypere lykkefølelse på en måte.
Så ja, jeg tror det er en annen lykke ihvertfall. Kanskje blir vi til og med litt gladere. Men, bare for å presisere.... jeg mener ikke at vi dermed blir bedre foreldre.
Helenemor
06-08-2004, 00:28
Jeg kan ikke forestille meg at noen er mer glad i barna sine enn det jeg er :snill: Men venter man fælt så takler man vel lettere motgang enn om det går fort. Jeg kan kun si fra mitt ståsted at jeg nå føler meg mer motivert til å nyte svangerskapet og orke kvalme eller div enn med de andre. Jeg gleder meg mer fordi jeg har venta en stund, og dette skulle være vår siste.
Men virkelig mer glad i barna sine kan jeg ikke forestille meg at noen er, enn meg :blunke: ( hvis du skjønner hva jeg mener)
Dette ligger litt i nærheten av et tema jeg har tenkt på å ta opp, men ikke har funnet de rette ordene for enda.
Jeg hadde forestilt meg at den dagen jeg endelig testet positivt, ville alle sorger være glemt, og jeg skulle "leve lykkelig alle mine dager". Og selvsagt er jeg glad, mer lettet enn ord kan beskrive, og fryktelig spent, men opplever også alle de "gamle" følelsene som er knyttet opp mot barnløsheten. Jeg har konkludert med at jeg alltid vil være ufrivillig barnløs et sted inne i meg, samme hvor mange barn jeg får. Dette høres helt forferdelig ut, men jeg tror kanskje mange som ikke har slitt like mye, er bedre i stand til å glede seg, også tidlig i svangerskapet, enn meg. Jeg skal forøvrig ikke kuppe denne tråden med å legge ut hvordan mine følelser er for tiden.
Men altså, jeg tror kanskje mange ufrivillig barnløse vil føle ting sterkere på mange måter, også de vanskelige følelsene. Kanskje kan man si at vi får et mer "gjennomtenkt" forhold til det hele, også når barna kommer, enn hvis vi hadde blitt gravide så fort vi tenkte tanken. Jeg mener ikke med dette å si at folk som lett blir gravide ikke har et gjennomtenkt forhold til sine barn, men uten at jeg klarer å konkretisere mer, føler jeg at noe er anderledes for oss.
Lykkemamma
06-08-2004, 03:14
Tror nok ikke at man kan si at ufrivillig barnløse blir mer glad i barna sine enn andre, men de føler nok en helt egen takknemlighet for å ha fått barn enn de som slipper å slite med å bli gravid. Jeg håper og tror at de aller, aller fleste er veldig glad i barna sine, og kjærlighet kan vanskelig måles eller sammenlignes. Men blant de få -som av en eller annen grunn- ikke er glad for å ha fått barn, finnes det nok ingen ufb'ere!
Det må forresten føles veldig godt å være barn av foreldre som har slitt og slitt for å få dem! De kan møte livet i trygg viten om at de ikke kunne vært mer ønsket eller velkommen :nikker:
Hei!
Tror ikke ufb'ere blir mer glad I barna sine, men kanskje mer glad FOR barna sine...
Hei!
Tror ikke ufb'ere blir mer glad I barna sine, men kanskje mer glad FOR barna sine...
:nikker: signerer denne jeg! Etter å ha slitt i 3 år for å få lille gutten min, så er jeg ikke mer glad i ham enn i storesøsteren, men jeg er mer glad for at jeg har fått ham.
Ser ut som jeg skal gå samme tralten som sist, så jeg tror jeg bare kommer til å bli utrolig lykkelig om jeg får.
Kan bare si at det er Tull Maia og må signere det Mai sier :klemme:
Jeg skjønner tankegangen. Og skjønner at det ikke er vondt ment,-MEN jeg blir nesten litt provosert. Ikke så mye av Majas innlegg, men av mange av svarene. Jeg ble gravid første gang uten å rekke å ha mens en gang. Det er tre år siden sist og to uker siden jeg sluttet på pilla, og er klar over at det ikke trenger å gå like fort nå.
Jeg tror at alle mødre tror at ingen er så glade i sine egne barn som de er selv. Sånn er i alle fall jeg. Når jeg prøver å være litt selvransakende, må jeg innrømme (selv om jeg ikke har helt lyst), at jeg går litt rundt og tror at ingen kan være såå kjærlig og god mot barna sine, ingen kan være såå glad i ungen sin som nettopp jeg er. Selvfølgelig vet jeg at det er en STOR overdrivelse, og at de fleste mødre er akkurat like glade i barna sine som jeg er.
Poenget.. kommer her. Jeg kan tenke meg at de som strever blir mye gladere for graviditeten sin, og at de er mye mer takknemlige for å være gravide. De syter kanskje ikke så mye over hovne føtter og elefantstørrelse, for de skjønner hvor heldige de er. Men jeg synes det er sneversynt, faktisk skikkelig fordomsfullt å tro at man er gladere i barna sine enn andre er selv om man har måttet vente lengre. Syns faktisk det er utrolig at mange av dere kan tenke sånn!
Imidlertid tror jeg det kan ha innvirkning på oppdragelsen. Vi er omgangsvenner med et par som har strevd virkelig lenge, og fått ett barn etter 6 forsøk med prøverør. Det som virkelig merkes, er at de har vanskelig for å nekte gutten sin noe, og virker temmelig overbeskyttende. Kan hende det bare gjelder vårt vennepar, men jeg kan i alle fall se noe logikk i det.
Poenget.. kommer her. Jeg kan tenke meg at de som strever blir mye gladere for graviditeten sin, og at de er mye mer takknemlige for å være gravide. De syter kanskje ikke så mye over hovne føtter og elefantstørrelse, for de skjønner hvor heldige de er. Men jeg synes det er sneversynt, faktisk skikkelig fordomsfullt å tro at man er gladere i barna sine enn andre er selv om man har måttet vente lengre. Syns faktisk det er utrolig at mange av dere kan tenke sånn! .Nå er det jo nesten ingen i denne tråden som har sagt at de mener det helt konkret, da....
Imidlertid tror jeg det kan ha innvirkning på oppdragelsen. Vi er omgangsvenner med et par som har strevd virkelig lenge, og fått ett barn etter 6 forsøk med prøverør. Det som virkelig merkes, er at de har vanskelig for å nekte gutten sin noe, og virker temmelig overbeskyttende. Kan hende det bare gjelder vårt vennepar, men jeg kan i alle fall se noe logikk i det.Det syns jeg er minst like fordomsfullt å si.... at alle UFB'ere overbeskytter barna sine, liksom... Nei, nå blei jeg provosert:grrr:
Tror forøvrig Mai er inne på det. Jeg tror ikke man kan si at UFB'ere er mere glad I barna, Men tror sikkert de er mere glad FOR de. Og holder kanskje ut svangerskapsplagene uten like mye syting
(og kanskje ikke, jeg liker å syte...:skratte: )
Svaret mitt på spørsmålet ditt er helt klart nei.
Prøvekanin
06-08-2004, 09:29
Jeg synes dette er en spennende diskusjon, og ikke noe å hisse seg opp over... Jeg er nok enig med de fleste som understreker at man blir mer glad for barna sine, ikke nødvendigvis mer glad i dem enn andre foreldre er i sine barn.
Selv om alle foreldre er livredde for å miste barna sine, så tror jeg at vi som har slitt lenge for å få dem, vil være ekstra glad for hver dag vi har sammen med våre kjære, fordi vi vet hvor ensomt det var uten dem, og hvor fælt det var å savne og lengte sånn.
Det ligger litt forventningspress på oss om vi skal være gladere i barna våre enn andre foreldre, og man kan nok bli litt engstelig og skuffa hvis man oppdager at man av og til avskyr å skifte bleier, eller barna kræsjer bilen i en alder av 7 år, he he.., når man egentlig burde være de lykkeligste foreldrene i verden (dette henger vel litt sammen med den diskusjonen om hvorvidt IVF-mammaer er mer utsatt for fødselsdepresjon).
Jeg er ikke redd for at vi skal bli overbeskyttende og skjemme bort barna våre. Jeg og mannen min har hatt så lang tid til å tenke gjennom hvordan vi vil at barna våre skal oppdras, at det ikke blir noe problem. Derimot har jeg ingen problemer med å forestille meg at jeg skal skjemme dem bort med kjærlighetserklæringer og kos!
Det er selvfølgelig vanskelig å måle sin egen kjærlighet opp mot andres, men jeg er litt enig i Adinas sammenligning!
Hei!
Tror ikke ufb'ere blir mer glad I barna sine, men kanskje mer glad FOR barna sine...Perfekt formulert, Mai!
Dessuten tror jeg at den negative siden ved svangerskapet for oss som strever lenge er MEGASVÆR! Alle bekymringer om hva som "muligens ikke er helt normalt og føles merkelig men samtidig sikkert er overdreven bekymring men likevel...." er nok betraktelig større når man har prøvd noen år, enn om man får det til i 1pp. Man rekker liksom ikke (eller har ikke opparbeidet noen interesse ennå for) å tilegne seg informasjon om alle mulige uregelmessigheter som kan oppstå i svangerskapet, og blir derfor heller ikke så opphengt i mulige og umulige bekymringer.
Liten historie:
Gonavenninne har 1 barn fra før, som kom uventet mens Gonavenninne faktisk gikk på P-piller. Svangerskapet gikk sin gang uten å bli viet spesiell oppmerksomhet. Nå har Gonavenninne prøvd i flere år (inkludert to misslykkede IVF forsøk) og er endelig gravid. Gonavenninne er sjokkert over seg selv og sine enorme bekymringer og spekulasjoner omkring graviditeten! Men ingen tvil om at Gonavenninne er VELDIG glad i sin førstefødte og sikkert blir akkurat like glad i den som nå er på vei! Kjærligheten er det eneste som vokser, jo mer du bruker av den!
Gona tror det sunneste for psyken er å slippe å prøve så lenge!
Redigert pga oppdaget Skreiveleif! skrekk og gru....
Hvis du leste innlegget mitt, sa jeg ikke at jeg mente det var sånn, bare at jeg mener det er mer sannsynlig at det har innvirkning på måten man oppdrar på enn hvor glad man er i barna sine. Var faktisk ikke på noen som helst måte meninga å provosere tilbake, selv om jeg ser at jeg ikke fikk det fram opå verdens heldigste måte.
Nå er det jo nesten ingen i denne tråden som har sagt at de mener det helt konkret, da....
Det syns jeg er minst like fordomsfullt å si.... at alle UFB'ere overbeskytter barna sine, liksom... Nei, nå blei jeg provosert:grrr:
Tror forøvrig Mai er inne på det. Jeg tror ikke man kan si at UFB'ere er mere glad I barna, Men tror sikkert de er mere glad FOR de. Og holder kanskje ut svangerskapsplagene uten like mye syting
(og kanskje ikke, jeg liker å syte...:skratte: )
Først og fremst synes spm er kjempe interesant...Har tenkt på dette mye...
Jeg tror nok ikke vi kommer til å være mer glad i barna våre. Tror ikke det er mulig å sammenligne foreldre på hvor galde man er i sine egne barn. Det er nok slik som det er blitt nevnt tidligere at alle mener ingen kan være mer glade i barna sine enn seg selv.
Men jeg for min del, den dagen jeg står med en positiv test kommer nok til å være like letta som glad tror jeg. Tror ikke det kommer til å være langt mellom en lettesle over å endelig, for første gang på over 3 år å få se en positiv test, og glede over at nå funka den endelig.
Når det gjelder svangerskapet tror jeg kanskje jeg kan komme til i perioder å være innmari bekymra...Kanskje mere enn jeg ville vært om det hadde klaffa fort(Nå mener jeg ikke mere enn andre, men sammenligner meg selv i to forskjellig situasjoner)
Og den dagen en liten søt baby ligger i mine armer kommer nok også lettelsen til å være tilnærmet like stor som gleden.
Når det gjelder å være glad i barnet når det kommer ut....
Hvem er ikke glade i barna sine???Hvem vil ikke gjøre alt for at sitt eget barn skal ha det godt??? Og hvem vil ikke mene at sitt eget barn er det største vidunderet på jord???
Her tror jeg ikke det kommer an på hvor lenge man har slitt for å få dette vidunderet, men hvor mye kjærlighet man har å gi. Og man setter jo ikke barn til verden uten å ha enormt mye kjærlighet å gi ???
Kan ikke uttale meg noe ang oppdragelse. Kan ikke bestemme meg lenge i forveien hvordan min unge blir oppdradd, selv om jeg har endel grunnelementer for oppdragelse.
Så jeg tror ikke man er MERE glade i barna sine, men som andre har sagt...Kanskje mere glad FOR barna sine
Var faktisk ikke på noen som helst måte meninga å provosere tilbake, selv om jeg ser at jeg ikke fikk det fram opå verdens heldigste måte.
Nei, det kan man kanskje si... :_plystre: Jeg reagerte i alle fall akkurat som Måne.
Men jeg synes det er sneversynt, faktisk skikkelig fordomsfullt å tro at man er gladere i barna sine enn andre er selv om man har måttet vente lengre. Syns faktisk det er utrolig at mange av dere kan tenke sånn!
Og hvem er det som har uttrykt at de tenker sånn? "Utrolig" returneres...
Jeg tror ikke at UFB-ere er mer glade i barna sine enn andre folk - og kjærlighet er vel dessuten noe som vanskelig kan måles. Det jeg imidlertid ikke er i tvil om, er at mye er annerledes for oss som har slitt i årevis for å få det barnet vi ønsker oss - på godt og vondt. Det gjelder ikke selve kjærligheten til barnet, mer følelsene og tankene rundt, og kanskje i størst grad før barnet kommer. Alle gravide bekymrer seg jo litt, men som UFB-ere har vi nok lett for å være mer bekymret enn glade når det omsider klaffer. Det blir vanskelig å tro at alt virkelig skal gå bra når man gjennom flere år har blitt vant til nederlag og skuffelser.
Hvordan det først blir når barnet kommer, er helt sikkert individuelt. Vi blir nok akkurat like glade i barna våre som alle andre foreldre, men reaksjonen på den praktiske omveltningen kan nok slå begge veier. Her (http://www.snartgravid.com/plassen/showthread.php?t=19010&highlight=f%F8dselsdepresjon) er den diskusjonen som Prøvekanin nevnte, om hvorvidt UFB-ere er mer utsatt for fødselsdepresjon. Jeg tror nok imidlertid at det oftest slår andre veien, og at UFB-ere generelt kanskje har en litt høyere terskel for nattevåk og skriking enn mange andre. En venninne av meg som prøvde i seks år før de fikk det til, er i alle fall den mest positive jeg kjenner i så måte. Hun innrømmet at hun var sliten og fikk veldig lite søvn, men la raskt til at "den lille gutten vår gir meg så mye energi at det ikke spiller noen rolle". Jeg håper ikke jeg tråkker på noens tær når jeg skriver at ydmykheten og takknemligheten generelt nok er litt større hos UFB-ere enn hos folk som fikk det til i første prøveperiode eller ved et "uhell". Det betyr selvfølgelig ikke at vi er bedre enn andre eller mer glade i barna våre, men flere års usikkerhet og fortvilelse har satt sine spor.
Svaret mitt på spørsmålet ditt er helt klart nei.
Enig :nikker:
Prøvekanin
06-08-2004, 10:29
Jeg synes dette er en spennende diskusjon, og ikke noe å hisse seg opp over... Jeg er nok enig med de fleste som understreker at man blir mer glad for barna sine, ikke nødvendigvis mer glad i dem enn andre foreldre er i sine barn.
Selv om alle foreldre er livredde for å miste barna sine, så tror jeg at vi som har slitt lenge for å få dem, vil være ekstra glad for hver dag vi har sammen med våre kjære, fordi vi vet hvor ensomt det var uten dem, og hvor fælt det var å savne og lengte sånn.
Det ligger litt forventningspress på oss om vi skal være gladere i barna våre enn andre foreldre, og man kan nok bli litt engstelig og skuffa hvis man oppdager at man av og til avskyr å skifte bleier, eller barna kræsjer bilen i en alder av 7 år, he he.., når man egentlig burde være de lykkeligste foreldrene i verden (dette henger vel litt sammen med den diskusjonen om hvorvidt IVF-mammaer er mer utsatt for fødselsdepresjon).
Jeg er ikke redd for at vi skal bli overbeskyttende og skjemme bort barna våre. Jeg og mannen min har hatt så lang tid til å tenke gjennom hvordan vi vil at barna våre skal oppdras, at det ikke blir noe problem. Derimot har jeg ingen problemer med å forestille meg at jeg skal skjemme dem bort med kjærlighetserklæringer og kos!
Det er selvfølgelig vanskelig å måle sin egen kjærlighet opp mot andres, men jeg er litt enig i Adinas sammenligning! Jeg vil bare legge til, etter litt gjennomtenkning, at det er gleden over å ha fått det til som er slik som Adina beskriver, vil jeg tro...
Jeg tror dessuten at UFB-ere nok er gladere i barnet sitt før det er født, enn en som fortvilet har havna i uløkka, og ikke klarer å forholde seg til sitt ufødte barn. Men når barna først blir født tror jeg foreldrekjærligheten tar over i like stor grad hos alle som har evne til å gi kjærlighet.
Det er en god tanke for oss som sliter at slitet vårt har en mening, og en slik mening kan være at vi blir bedre forberedt som foreldre, at vi har mer kjærlighet å gi, at barna våre vil føle seg mer ønsket. Men det er nok lurt å understreke, slik som Maysen, at vi kan sammenligne oss med oss selv dersom vi fikk det til med en gang (akkurat som diskusjonen om man forandrer seg, hvor de som har forandrert seg til det bedre etter å ha fått barn, sammenligner seg med sev selv før de fikk barn...). Det er ikke meningen å tråkke noen på tærne ved å tenke dette, og andre kan bare ta det med en klype salt, men for meg er det i alle fall en tanke som gir håp og trøst og mening i slitertilværelsen.
Hilsen fersk sliter :juhu:
Tidl. bruker
06-08-2004, 10:34
Første barnet mitt kom uplanlagt og svært overraskende. Hadde et vanskelig svangerskap/fødsel og klagde mye. Var ikke forberedt og måtte svelge mange romantiske forestillinger. Min opplevelse overskygget mye av barselstiden, men kjærligheten til barnet mitt var 100% alllikevel. Måtte bare tilpasse meg min nye hverdag.
Barn nr. to tok 2 år å lage med både SA og MA i prøveperioden, samt jeg hadde risikosvangerskap. Hadde mange plager, men det var ikke vesentlig denne gangen. Var villig til å sette min egen helse til side bare vi kunne få fram et barn. Vil ikke kalle det UFB, men det føltes som om vi aldri skulle lykkes.
Når jeg ble gravid igjen var gleden stor, men angsten for å miste var desto sterkere, Turde aldri å tro det skulle gå bra. Når han først kom ut, var lettelsen stor og jeg har siden følt meg utrolig ydmyk over hvor heldige vi er som har to velskapte og friske barn. Vet ikke om jeg elsker barna mine mer av den grunn, men jeg vet ihvertfall at jeg elsker dem like høyt begge to og at jeg har fått en annen respekt for livet. Ikke alle er så priveligerte som oss og det går ikke en dag uten at jeg er takknemlig for at vi er så heldige.
Så til spørsmålet ditt: ja, jeg tror det å streve litt gjør oss mer takknemlige, men kjærligheten til barna tror jeg er 100% uansett, forutsatt at man er frisk da.
Helenemor
06-08-2004, 10:37
(...) Og skjønner at det ikke er vondt ment,-MEN jeg blir nesten litt provosert. Ikke så mye av Majas innlegg, men av mange av svarene. (...) Jeg tror at alle mødre tror at ingen er så glade i sine egne barn som de er selv. Sånn er i alle fall jeg. Når jeg prøver å være litt selvransakende, må jeg innrømme (selv om jeg ikke har helt lyst), at jeg går litt rundt og tror at ingen kan være såå kjærlig og god mot barna sine, ingen kan være såå glad i ungen sin som nettopp jeg er. Selvfølgelig vet jeg at det er en STOR overdrivelse, og at de fleste mødre er akkurat like glade i barna sine som jeg er.(...)
Poenget.. kommer her. Jeg kan tenke meg at de som strever blir mye gladere for graviditeten sin, og at de er mye mer takknemlige for å være gravide. De syter kanskje ikke så mye over hovne føtter og elefantstørrelse, for de skjønner hvor heldige de er. Men jeg synes det er sneversynt, faktisk skikkelig fordomsfullt å tro at man er gladere i barna sine enn andre er selv om man har måttet vente lengre. Syns faktisk det er utrolig at mange av dere kan tenke sånn!
Er det meg du sikter til?! Jeg er den eneste som har svart noe om det å være glad i barna mine.. Men uansett. Jeg står for det jeg sa. Dessuten synes jeg at det ikke kunne misforståes hvis man leser det riktig.. :)
Men det du beskiver over kjenner jeg meg ikke igjen i.. Jeg tror absolutt at det finnes flotte mødre der ute, og sikkert flere som er bedre enn meg.. Det føles slik noen ganger når andre får lov til ting som ikke jeg vil. Jeg tror også at jeg kunne vært mer kjærlig og kanskje lest litt mer på senga.. :sukk: Jeg forstår hva du mener, jeg bare føler det ikke slik selv.
Men jeg velger å tro at du forstod at jeg ikke er en ufb, og at mine graviditeter kom relativt kjapt.. Derfor kan jeg kun sammenligne med da og nå. Bir nok ikke mer glad i nestemann, men tror jeg nok blir mer glad for å få. (som flere andre her har sagt..)
Hei!
Tror ikke ufb'ere blir mer glad I barna sine, men kanskje mer glad FOR barna sine...
Den beste formuleringen jeg har sett på lenge! Jeg er så enig, så enig...
Og så vil jeg bare minne om at Maia, i hovedinnlegget her, forteller oss at overskriften er overdreven, og at hun forklarer at spørsmålet egentlig ikke er om vi blir mer glad i barna våre, men nettopp om vi vil glede oss mer over å få dem. Om vi blir lykkeligere når de endelig kommer... (Og kjenner jeg Maia rett, var overskriften skrevet nettopp i den hensikt å få manges oppmerksomhet rundt temaet. Genialt!) Jeg har så langt ikke sett noen som påstår at vi blir mer glad i barna våre, bare at vi kanskje blir mer takknemlige og lettet, og snarere gleder oss over svangerskapsplager og ungeskrik, heller enn å klage over det. Vi har nemlig sett for oss i utallige mareritt at vi aldri skal få oppleve det.
Tidl. bruker
06-08-2004, 11:04
Den beste formuleringen jeg har sett på lenge! Jeg er så enig, så enig...
Og så vil jeg bare minne om at Maia, i hovedinnlegget her, forteller oss at overskriften er overdreven, og at hun forklarer at spørsmålet egentlig ikke er om vi blir mer glad i barna våre, men nettopp om vi vil glede oss mer over å få dem. Om vi blir lykkeligere når de endelig kommer... (Og kjenner jeg Maia rett, var overskriften skrevet nettopp i den hensikt å få manges oppmerksomhet rundt temaet. Genialt!) Jeg har så langt ikke sett noen som påstår at vi blir mer glad i barna våre, bare at vi kanskje blir mer takknemlige og lettet, og snarere gleder oss over svangerskapsplager og ungeskrik, heller enn å klage over det. Vi har nemlig sett for oss i utallige mareritt at vi aldri skal få oppleve det.
Enig med denne :nikker:
Men jeg tror faktisk alle som sliter/venter lenge før det klaffer er mer takknemlige og glade en de det klaffer til umiddelbart/eller uplanlagt.
Vet iallfall at jeg har lært dette det siste året; det er ikke gitt at alle får barn, og de som klarer dette uten problemer er heldige! Tror mange ikke er helt klar over at faktisk mange sliter med dette. Det var ikke jeg så veldig oppmerksom på for noen år siden iallefall; jeg tenkte; barn kommer når vi bestemmer oss for det! Så enkelt er det altså ikke...
Helenemor
06-08-2004, 11:14
Det var ikke jeg så veldig oppmerksom på for noen år siden iallefall; jeg tenkte; barn kommer når vi bestemmer oss for det! Så enkelt er det altså ikke...
:sukk: nei, det måtte erfares på den smertefulle måten.. Men jeg er langt mer takknemlig over i det hele tatt å ha hatt den muligheten over å ha opplevd en fødsel, og mine barns første skritt.. Jeg forstår mer nå hvilken gave dette er. :rørt:
Derfor gjør det så ufattelig vondt å tenke på at andre kanskje ikke får den muligheten.. :klemme:
Svaret mitt er nei. Denne problemstillingen har jeg diskutert med en venninne for et par år siden, og jeg ble like provosert nå som da.
Hun hadde fått tildeling til en liten pike i Colombia, og holdt på å pakke. Vi satt og småprata om hist og pist, og plutselig presterte hun å si at hun kom til å bli mye mer glad i sin jente, enn jeg var i min, siden jeg ble så fort gravid, og hun har strevd så lenge...
Skjønner faktisk at dere kan tenke sånn, men det sårer faktisk. Fortjener liksom ikke vi som får det til å være supermegafantastisk glad i barna våre, bare fordi vi ikke har strevd med å få dem???
Det er jo det dere på en måte sier.
Kjærlighet kan ikke måles. Og fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, har jeg elska tuppa mi betingelsesløst. Jeg gjorde alt for å være skånsom under graviditeten, da hun ble født glemte jeg meg selv. Jeg gikk med eksem på hendene og betennelse i øynene de første 2 mnd, fordi jeg var så opptatt av at skatten min skulle ha det bra. Det var faktisk helsesøster som minte meg på at jeg trengte pleie også, og at jeg måtte sette mine behov lenger oppe på "to do" lista mi.
Perfekt formulert, Mai!
Dessuten tror jeg at den negative siden ved svangerskapet for oss som strever lenge er MEGASVÆR! Alle bekymringer om hva som "muligens ikke er helt normalt og føles merkelig men samtidig sikkert er overdreven bekymring men likevel...." er nok betraktelig større når man har prøvd noen år, enn om man får det til i 1pp. Man rekker liksom ikke (eller har ikke opparbeidet noen interesse ennå for) å tilegne seg informasjon om alle mulige uregelmessigheter som kan oppstå i svangerskapet, og blir derfor heller ikke så opphengt i mulige og umulige bekymringer.
Jeg var 19 år da jeg ble gravid, hadde vært sammen med kjæresten min 1 mnd, og bodde på en liten studenthybel, og måtte slutte i jobben min. Det kunne faktisk ikke vært et verre tidspunkt å bli gravid på, men jeg aksepterte det. Jeg fant meg leilighet, ordna med penger under svangerskapet og til etterpå, og jeg og kjæresten bestemte oss for at dette skulle gå bra...
Under svangerskapet var jeg et vandrende leksikon. Jeg visste nøyaktig hva som foregikk hele tiden, selv om jeg ikke slet for å bli gravid. Og jeg bekymret meg også for hva som kunne gå galt. Faktisk så var jeg til tider hysterisk. Så kom ikke her og fortell meg at det er noe som er forbeholdt dere som sliter.
*Puh* Dette ble visst litt langt, det...
Jeg har jo vært så heldig tidligere at det klaffet relativt fort, og jeg har vært uheldig å bruke over tre år nå sist. Har mistet både før første gang, mellom første og andremann og mistet tre bekreftede og et par ubekreftede ganger i løpet av de litt over tre årene som prøver.
Vil likevel si at jeg ikke føler at jeg kommer til å bli mer glad i dette barnet, og med alle mine plager så har jeg nok klaget vel så mye under denne graviditeten...
Jeg har tidlig i livet lært at man ikke kan ta ting for gitt, og at man bør være takknemlig for at man kan få barn og beholde de.....så jeg tror dette med å bli mer glad for en graviditet kanskje ikke bare kommer av å ha slitt men også av de erfaringer man har gjort seg opp gjennom livet.
Det jeg derimot tror det er en stor forskjell på er overraskende graviditeter og det å ha slitt.
Men ønsker man seg barn så gleder man seg nok i like stor grad over en graviditet om man har prøvd kort eller lenge.
Det er vel heller det med takknemmelighet og det å ta ting for gitt som er litt forskjellig....
Skjønner faktisk at dere kan tenke sånn, men det sårer faktisk. Fortjener liksom ikke vi som får det til å være supermegafantastisk glad i barna våre, bare fordi vi ikke har strevd med å få dem???
Det er jo det dere på en måte sier.
Så vidt jeg kan se av innlegene her, er det vel ingen som har påstått at UFB er mer glad i barna sine enn andre. Det handler heller om en lettelse over at endelig skal vi og få oppleve denne stor lykken det faktisk er å få barn.
Under svangerskapet var jeg et vandrende leksikon. Jeg visste nøyaktig hva som foregikk hele tiden, selv om jeg ikke slet for å bli gravid. Og jeg bekymret meg også for hva som kunne gå galt. Faktisk så var jeg til tider hysterisk. Så kom ikke her og fortell meg at det er noe som er forbeholdt dere som sliter..
Kan ikke skjønne at noen har påstått det heller jeg. Men min pers mening er at det kan virke slik at vi som sliter lenge kan ha lettere sor å bli "hysteriske" og mer bekymra. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg så sammenligner jeg meg selv i de to situasjonene. Tror jeg hadde tatt "litt lettere" på det for 3 år siden enn jeg gjør i dag etter tre år med slit..... Ingen som påstår å være bekymre aller redde i svangerskapet er kun forbeholdt oss som sliter. Har til dags dato ikke møtt en gravid som ikke har vært bekymra...Men jeg tror det handler om to forskjellige bekymringer.
Jeg vet i alle fall at jeg kommer ikke til å slippe bekymringer for at alt skal gå bra før den dagen babyen er ute..(og da starter et nytt løp med bekymringer)Men det er også fodri det er en knall hard tilværelse å gå år etter år uten å lykkes.
Uansett om man planlegger en graviditet, eller om man "plutselig" blir gravid, så tror jeg nok at bare en forelder kan uttale seg om det kjærlighetsforholdet som oppstår.
Fra mitt eget ståsted, som fersking her inne, så har prøvingen likevel vært planlagt lenge mellom meg og Lumieremannen, og vi gleder oss intenst til den dagen vi får :_positiv: ! Hvorvidt man kan måle gleden vi da vil føle, for så å evt. sammenligne den med en sliters lykke, tror jeg egentlig er lite relevante verdier å snakke om. Det vil da bli snakke om egoistiske verdier, for deg som har gått gravid og mannen din. Jeg syns at alle barn som blir født har KRAV på den optimale lykke; deriblant trygghet og ikke minst kjærlighet fra sine foreldre.
Jeg tror og vet at dersom jeg blir en sliter, så vil jeg komme til å bli fryktelig egoistisk og sytete - og forsøke å sirkle det meste rundt meg og mitt "handikapp". Men jeg vil ikke bli blir gladere i et barn unnfanget etter år med prøving, enn om jeg og sambo skulle få klaff nå i første prøveperiode.
Barnet i seg selv er ikke et issue i prøverfasen uansett; her er det kun to parametre; en dame og en mann. Alle som blir gravide får en baby i magen som et resultat av de har prøvd, og gleden ved å være gravid vil jeg påstå er universal (ihvertfall blant alle som er på SG). Derfor tror jeg at man blir like glad i barnet uansett hvor tidlig/seint man lykkes i å få :baby: i magen.
(Kanskje litt rotete formulert, men blir så engasjert og vil få sagt så mye...!)
Uansett om man planlegger en graviditet, eller om man "plutselig" blir gravid, så tror jeg nok at bare en forelder kan uttale seg om det kjærlighetsforholdet som oppstår.
Fra mitt eget ståsted, som fersking her inne, så har prøvingen likevel vært planlagt lenge mellom meg og Lumieremannen, og vi gleder oss intenst til den dagen vi får :_positiv: ! Hvorvidt man kan måle gleden vi da vil føle, for så å evt. sammenligne den med en sliters lykke, tror jeg egentlig er lite relevante verdier å snakke om. Det vil da bli snakke om egoistiske verdier, for deg som har gått gravid og mannen din. Jeg syns at alle barn som blir født har KRAV på den optimale lykke; deriblant trygghet og ikke minst kjærlighet fra sine foreldre.
Jeg tror og vet at dersom jeg blir en sliter, så vil jeg komme til å bli fryktelig egoistisk og sytete - og forsøke å sirkle det meste rundt meg og mitt "handikapp". Men jeg vil ikke bli blir gladere i et barn unnfanget etter år med prøving, enn om jeg og sambo skulle få klaff nå i første prøveperiode.
Barnet i seg selv er ikke et issue i prøverfasen uansett; her er det kun to parametre; en dame og en mann. Alle som blir gravide får en baby i magen som et resultat av de har prøvd, og gleden ved å være gravid vil jeg påstå er universal (ihvertfall blant alle som er på SG). Derfor tror jeg at man blir like glad i barnet uansett hvor tidlig/seint man lykkes i å få :baby: i magen.
(Kanskje litt rotete formulert, men blir så engasjert og vil få sagt så mye...!)
Jeg synes du skrev utrolig bra jeg Lumiere...
...
Under svangerskapet var jeg et vandrende leksikon. Jeg visste nøyaktig hva som foregikk hele tiden, selv om jeg ikke slet for å bli gravid. Og jeg bekymret meg også for hva som kunne gå galt. Faktisk så var jeg til tider hysterisk. Så kom ikke her og fortell meg at det er noe som er forbeholdt dere som sliter.
..Håper ikke jeg formulerte meg på en måte som utelukket andre enn oss som sliter. I så fall beklager jeg for det var ikke meningen. Dersom hele innlegget mitt ble lest og riktig forstått, var meningen å sette fokus på og kommentere uttalelse som gikk på at UFB'ere "tåler" mer enn de som fort er blitt gravide og at UFB'ere er gladere (enn andre) når de/vi først blir gravide. (OBS; dette er ikke sitat, men utdrag av hvordan jeg har lest og forstått tidligere innlegg )
Sliter man lenge nok, eller har opplevd at spiren mistes, er det vanskelig å glede seg over graviditeten fordi man er så fokusert på at det ikke har gått bra tidligere, at det er et under at man i det hele tatt er blitt gravid, og tanker som "så heldig at dette kan gå bra, er nok ikke jeg".
Thyresse
06-08-2004, 11:39
Hei!
Tror ikke ufb'ere blir mer glad I barna sine, men kanskje mer glad FOR barna sine...
Signerer denne jeg!
Tror ikke det er riktig å sammenligne kjærlighet på denne måten. Det blir jo like urettferdig å sammenligne hvorvidt man er mer glad i sine biologiske barn enn i sine adoptivbarn..... Spør man foreldre som har adoptert så vil de sikkert hardnakket påstå at de elsker barna sine minst like mye som de som har kunne få barn biologisk, mens disse igjen vil påstå kanskje noe helt annet....
Men at foreldre kan ha et ulikt kjærlighetsgrad til sine barn, det har jeg hørt eksempler på....trist, men heldigvis skjelden!!
Signerer denne jeg!
Tror ikke det er riktig å sammenligne kjærlighet på denne måten. Det blir jo like urettferdig å sammenligne hvorvidt man er mer glad i sine biologiske barn enn i sine adoptivbarn..... Spør man foreldre som har adoptert så vil de sikkert hardnakket påstå at de elsker barna sine minst like mye som de som har kunne få barn biologisk, mens disse igjen vil påstå kanskje noe helt annet....
Men at foreldre kan ha et ulikt kjærlighetsgrad til sine barn, det har jeg hørt eksempler på....trist, men heldigvis skjelden!!
Som en hovedreglel gjelder: Kjærligheten er det eneste det blir mer av, jo mer man bruker den...
(fritt oversatt fra tysk, men tysken min er ikke god skriftlig...)
Og så finnes det selvfølgelig unntak, som Thyresse er inne på.
Lykkeliten
06-08-2004, 11:47
Den beste formuleringen jeg har sett på lenge! Jeg er så enig, så enig...
Og så vil jeg bare minne om at Maia, i hovedinnlegget her, forteller oss at overskriften er overdreven, og at hun forklarer at spørsmålet egentlig ikke er om vi blir mer glad i barna våre, men nettopp om vi vil glede oss mer over å få dem. Om vi blir lykkeligere når de endelig kommer... (Og kjenner jeg Maia rett, var overskriften skrevet nettopp i den hensikt å få manges oppmerksomhet rundt temaet. Genialt!) Jeg har så langt ikke sett noen som påstår at vi blir mer glad i barna våre, bare at vi kanskje blir mer takknemlige og lettet, og snarere gleder oss over svangerskapsplager og ungeskrik, heller enn å klage over det. Vi har nemlig sett for oss i utallige mareritt at vi aldri skal få oppleve det.Stemmer det Leophee! ;)
Jeg skrev også at til og med jeg sier - men bare til min samboer!! - at forhåpentligvis blir vi ekstra lykkelig for å få barnet pga slitingen.
Har aldri sagt det til andre - og kunne aldri sagt det heller.
Etter at vi snakket litt ang. barnløsheten i går , han og meg, poppet dette ut av meg og etterpå begynte jeg å tenke på hvor mye sannhet det var i dette og ville derfor lufte temaet her.
Og det har kommet frem mye tanker om det som hjalp meg til å sette det litt i perspektiv.
Det Mai skrev traff meg helt klart.
Og at vi lettere bekymrer oss i svangerskapet tror jeg også er sant. Man har strevd så mye og vet at enda kan så mye gå galt, man tillater seg ikke å slappe av.
Til du som skrev at "Dette er Tull Maia...", håper du nå har skjønt at min mening ikke er at jeg blir mer glad i barna mine enn hva søsteren min er i sin.
Håper ikke jeg formulerte meg på en måte som utelukket andre enn oss som sliter. I så fall beklager jeg for det var ikke meningen. Dersom hele innlegget mitt ble lest og riktig forstått, var meningen å sette fokus på og kommentere uttalelse som gikk på at UFB'ere "tåler" mer enn de som fort er blitt gravide og at UFB'ere er gladere (enn andre) når de/vi først blir gravide. (OBS; dette er ikke sitat, men utdrag av hvordan jeg har lest og forstått tidligere innlegg )
Sliter man lenge nok, eller har opplevd at spiren mistes, er det vanskelig å glede seg over graviditeten fordi man er så fokusert på at det ikke har gått bra tidligere, at det er et under at man i det hele tatt er blitt gravid, og tanker som "så heldig at dette kan gå bra, er nok ikke jeg".
Jeg skjønner problemstillingen i tittelen, og jeg skjønner hva du mener i innlegget ditt. Jeg lukte bare ut noe som er så typisk å få "slengt" etter seg av slitere. Ikke misforstå, men av og til føles det som om dere setter dere høyere enn de som får det til på første forsøk. Jeg skjønner at dere ikke har det lett, og at det må unektelig være litt irriterende å se folk få det til i første PP... Men sånn er livet. Alle er forskjellige, og vi kan ikke gjøre noe med det... :)
Lykkeliten
06-08-2004, 11:55
Må også igjen få presisere at denne diskusjonen er ikke om ufb'ere vil bli mer glad i barna sine. Om noen tolker det slik er det lurt å lese hovedinnlegget en gang til! ;)
Må også igjen få presisere at denne diskusjonen er ikke om ufb'ere vil bli mer glad i barna sine. Om noen tolker det slik er det lurt å lese hovedinnlegget en gang til! ;)
Og alle de andre innleggene... :blunke:
Jeg skjønner problemstillingen i tittelen, og jeg skjønner hva du mener i innlegget ditt. Jeg lukte bare ut noe som er så typisk å få "slengt" etter seg av slitere. Ikke misforstå, men av og til føles det som om dere setter dere høyere enn de som får det til på første forsøk. Jeg skjønner at dere ikke har det lett, og at det må unektelig være litt irriterende å se folk få det til i første PP... Men sånn er livet. Alle er forskjellige, og vi kan ikke gjøre noe med det... :)Tvert imot, Gabi. Vi føler oss langt ifra satt høyere, men veldig, veldig mye mindre verdt enn dere som får det til! Og om det ble sagt litt oftere, var det kanskje mindre aggressivitet på disse sidene i opphetede diskusjoner (og diskusjoner må vi ha:nikker: )
Lykkeliten
06-08-2004, 12:01
Og alle de andre innleggene... :blunke:
Juppidupp!:nikker:
Tvert imot, Gabi. Vi føler oss langt ifra satt høyere, men veldig, veldig mye mindre verdt enn dere som får det til! Og om det ble sagt litt oftere, var det kanskje mindre aggressivitet på disse sidene i opphetede diskusjoner (og diskusjoner må vi ha:nikker: )
Diskusjoner gjør bare godt :nikker: , jeg setter pris på en god diskusjon.
Må si att jeg blir faktisk litt provosert når jeg leser sånne meldinger, blir på en måte satt i bås. Bare fordi jeg fikk første mann uplanlagt så betyr det ikke att jeg var mindre gla for det jeg var overlykkelig, følte absolutt ikke att jeg hadde havna i en "ulløkka" som man sier. Jeg var veldig syk de første måndene det vil si kasta opp alt jeg fikk ned og till slutt greide jeg ikke stå opp av senga men klage det gjorde jeg nesten ALDRIG.
Neste mann er planlagt vi driver med prosjekte og det tar litt mere tid en sist men jeg merker den samma gleden og forventingene jeg hadde når jeg fant ut att jeg var gravid med jenta mi
Helt enig med deg! -Og det var virkelig ikke meningen å dømme tilbake! Syntes du virkelig fikk fram et poeng. Kan godt tenke meg at tålmodigheten og takknemligheten er litt anerledes for de som har strevd lenge!
Nei, det kan man kanskje si... :_plystre: Jeg reagerte i alle fall akkurat som Måne.
Og hvem er det som har uttrykt at de tenker sånn? "Utrolig" returneres...
Jeg tror ikke at UFB-ere er mer glade i barna sine enn andre folk - og kjærlighet er vel dessuten noe som vanskelig kan måles. Det jeg imidlertid ikke er i tvil om, er at mye er annerledes for oss som har slitt i årevis for å få det barnet vi ønsker oss - på godt og vondt. Det gjelder ikke selve kjærligheten til barnet, mer følelsene og tankene rundt, og kanskje i størst grad før barnet kommer. Alle gravide bekymrer seg jo litt, men som UFB-ere har vi nok lett for å være mer bekymret enn glade når det omsider klaffer. Det blir vanskelig å tro at alt virkelig skal gå bra når man gjennom flere år har blitt vant til nederlag og skuffelser.
Hvordan det først blir når barnet kommer, er helt sikkert individuelt. Vi blir nok akkurat like glade i barna våre som alle andre foreldre, men reaksjonen på den praktiske omveltningen kan nok slå begge veier. Her (http://www.snartgravid.com/plassen/showthread.php?t=19010&highlight=f%F8dselsdepresjon) er den diskusjonen som Prøvekanin nevnte, om hvorvidt UFB-ere er mer utsatt for fødselsdepresjon. Jeg tror nok imidlertid at det oftest slår andre veien, og at UFB-ere generelt kanskje har en litt høyere terskel for nattevåk og skriking enn mange andre. En venninne av meg som prøvde i seks år før de fikk det til, er i alle fall den mest positive jeg kjenner i så måte. Hun innrømmet at hun var sliten og fikk veldig lite søvn, men la raskt til at "den lille gutten vår gir meg så mye energi at det ikke spiller noen rolle". Jeg håper ikke jeg tråkker på noens tær når jeg skriver at ydmykheten og takknemligheten generelt nok er litt større hos UFB-ere enn hos folk som fikk det til i første prøveperiode eller ved et "uhell". Det betyr selvfølgelig ikke at vi er bedre enn andre eller mer glade i barna våre, men flere års usikkerhet og fortvilelse har satt sine spor.
Lykkeliten
06-08-2004, 12:17
Må si att jeg blir faktisk litt provosert når jeg leser sånne meldinger, blir på en måte satt i bås. Bare fordi jeg fikk første mann uplanlagt så betyr det ikke att jeg var mindre gla for det jeg var overlykkelig, følte absolutt ikke att jeg hadde havna i en "ulløkka" som man sier. Jeg var veldig syk de første måndene det vil si kasta opp alt jeg fikk ned og till slutt greide jeg ikke stå opp av senga men klage det gjorde jeg nesten ALDRIG.
Neste mann er planlagt vi driver med prosjekte og det tar litt mere tid en sist men jeg merker den samma gleden og forventingene jeg hadde når jeg fant ut att jeg var gravid med jenta mi
Det vi faktisk diskuterer er hvordan vi tror det blir å oppleve graviditet og få barn når man har vært ufrivillig barnløs kontra å ha blitt lett gravid.
Det er ikke snakk om at noen er mer glad i barna sine enn andre!
Jeg tror du tar det som at de som er barnløse mener du har mindre glede av graviditet og fødsel enn dem selv.
Er vel ingen som har sagt det?
Må si att jeg blir faktisk litt provosert når jeg leser sånne meldinger, blir på en måte satt i bås. Bare fordi jeg fikk første mann uplanlagt så betyr det ikke att jeg var mindre gla for det jeg var overlykkelig, følte absolutt ikke att jeg hadde havna i en "ulløkka" som man sier.
Hvis du leser alle innlegg skikkelig så ser du at ingen påstår dette. Men det var ei som skrev(husker ikke akkurat nå hvem det var) at vi kunne sammeligne en som vant Tour de France og en som vant i lotto. Begge er overlykkelige, men på forskjellige måter...
Jeg var veldig syk de første måndene det vil si kasta opp alt jeg fikk ned og till slutt greide jeg ikke stå opp av senga men klage det gjorde jeg nesten ALDRIG.
Kanskje du da følte en ekstra stor glede da det hele var over, ettersom du hadde vært så dårlig?????
Signerer denne, jeg! -Syns det er flott å få se/gi uttrykk for egne meninger gjennom diskusjonsforum. Er ikke det litt av vitsen?
Diskusjoner gjør bare godt :nikker: , jeg setter pris på en god diskusjon.
Tidl. bruker
06-08-2004, 14:50
Jeg opplever det vel kanskje slik at takknemlighet over å bli gravid
gjerne er knyttet til kunnskap om emnet, og selvsagt egne (og andres
erfaringer. Er man klar over at det verken er en selvfølge å bli gravid,
eller å kunne få egenproduserte barn selv overhode, blir man gjerne
mer ydmyk til den prosessen det er å få barn.
Jeg var heldig med nr.1. Hun kom raskt. Nr.2 vil ikke komme like raskt.
Min prøveferd er enda ikke av de lengste, men har vart nok til at jeg
i større grad enn med førstemann har opparbeidet meg utolmodighet,
småbekymringer om egen kropp og funksjon, og ikke minst har jeg
her erfart den lange tida mange går og har gått igjennom, for å
få sitt barn.
Så jeg vil nok være litt mer takknemlig og glad over graviditet nr.2,
samtidig som at kjærligheten til begge mine barn ikke vil kunne sammenlignes.
Så min konklusjon er vel at det du vet du ikke kan ta som en selvfølge,
i større grad gjør deg takknemlig og ydmyk, og kanskje mer reflektert
i forhold til hva som er viktig i livet. Og det uten å ekskludere noen.
Calendar
06-08-2004, 17:15
Jeg tror begge problemstillingene som er diskutert her er vanskelig å si noe generelt om.
Da jeg ble gravid første gang klaffet det etter en del måneders prøving. Jeg var altså ikke UFB heller ikke blant dem som det klaffet for med en gang.
Da jeg testet positivt føltes jeg som den heldigste i verden. Jeg tenkte hele tiden at det ikke gikk an å bli mer glad eller takknemlig enn det jeg var akkurat da. Jeg hadde et svangerskap med problemer, men var fremdeles like glad og takknemlig for å være gravid. Jeg kan ikke tenke meg hvordan denne følelsen skulle kunne sammenlignes med andres følelser. Jeg føler på en måte at for meg var den følelsen av å bli gravid så voldsom og så flott at den ikke kan sammenlignes. Akkurat som dere skriver at det er umulig å sammenligne hvor glad en er i barna sine.
Er UFBere mer overbeskyttende i svangerskapet og etterpå?
Det er ikke mitt inntrykk.
Hvis du leser alle innlegg skikkelig så ser du at ingen påstår dette. Men det var ei som skrev(husker ikke akkurat nå hvem det var) at vi kunne sammeligne en som vant Tour de France og en som vant i lotto. Begge er overlykkelige, men på forskjellige måter...
Kanskje du da følte en ekstra stor glede da det hele var over, ettersom du hadde vært så dårlig?????
Jeg har ikke trodd att ho første skrev att man blir mer gla i barnet heller jeg skjønte att ho mente over graviditeten og det jeg mente var att selv om det er uplanlagt så betyr det ikke att vi er mindre gla for det, håper det ble rett nå
Og det nederste du spurte om både ja og nei men jeg var jo frisk på slutten så det gikk jo bra, men hørte ofte att etter en tid kommer du til og savne det og være gravid og det stemte det.
Håper ikke du tror jeg ville svare deg dumt tilbake har du en følelse av det ber jeg om unnskyldning, følte ikke att du var kvass heller. Men noen ganger er det ikke alltid lett og finne de riktige ordene derfor ville jeg få fram det jeg mente så det ikke blir noen misforståelse
Tidl. bruker
06-08-2004, 17:28
Jeg har dessverre ikke fått anledning til å lese alle innleggene her (står på farten), men jeg ville bare komme med følgende innspill:
Personlig så har jeg prøvd i snart fem år og må vel kalles UFB'er. Men jeg har faktisk begynt å ikke glede meg noe særlig til selve graviditeten. Tvert imot, jeg har mistet tre ganger, og jeg vet at det blir en kjempepes neste gang jeg blir gravid. På en måte føler jeg vel at jeg har vært gravid nå i fem år, og er ærlig talt lei av det som har med kroppen min å gjøre. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke ønsker meg barn, og jeg som mange andre UFB'ere opplever jo at lysten på biologiske barn er større enn det jeg trodde i utgangspunktet. Så nei, for min del vil jeg ikke komme til å glede meg mer enn andre over selve graviditeten.
Jeg tenker også på TV-programmet "Når storken svikter", der en av hovedpersonene ble gravid (hadde allerede adoptert en). Hun var egentlig veldig avmålt, og sa at det ikke i det hele tatt var slik hun hade trodd- hun syntes tvert i mot at det var slitsomt. Og neste gang ble det adopsjon igjen!
Så jeg tror dette er veldig individuelt. For noen oppleves kanskje gleden over en graviditet som en helt spesiell lykke som skyldes alt strevet med å bli gravid. For andre er det ikke sånn.
Når det gjelder gleden over det å få barn, så tror jeg ikke det har det dugg med hvor lang tid det har tatt å bli gravid... Jeg tror at følelsen som vekkes som nybakte foreldre er like sterk uansett om det er etter 10 års prøving eller en fuktig (uheldig) natt på byen.
Når jeg kommer hjem skal jeg lese alle innleggene, for dette var egentlig et spennende tema!
Jeg har ikke trodd att ho første skrev att man blir mer gla i barnet heller jeg skjønte att ho mente over graviditeten og det jeg mente var att selv om det er uplanlagt så betyr det ikke att vi er mindre gla for det, håper det ble rett nå.
Jepp, skjønner hva du mener jeg:nikker: :nikker:
Og det nederste du spurte om både ja og nei men jeg var jo frisk på slutten så det gikk jo bra, men hørte ofte att etter en tid kommer du til og savne det og være gravid og det stemte det.
He he...Det kan jeg virkelig skjønne. Ikke så vondt at det ikke er godt for noe vettu
Håper ikke du tror jeg ville svare deg dumt tilbake har du en følelse av det ber jeg om unnskyldning, følte ikke att du var kvass heller. Men noen ganger er det ikke alltid lett og finne de riktige ordene derfor ville jeg få fram det jeg mente så det ikke blir noen misforståelse.
Neida, jeg har ikke noe følelse av det. Vi utveksler våre meninger og det er sunt det vettu!! :nikker: Synes du kom med et godt svar jeg.
Klemmer fra:klemme:
Tidl. bruker
06-08-2004, 17:30
Er UFBere mer overbeskyttende i svangerskapet og etterpå?
Det er ikke mitt inntrykk.Kanskje ikke etterpå, men jeg er styggelig redd for at jeg etter tre SA'er kommer til å være i overkant beskyttende under et eventuelt nytt svangerskap...
Jeg har overhode ikke lest alle innleggene grundig, men noen få. Skal ikke komme med noen anklager el, bare ett lite faktainnspill.
Har to venniner, den ene har ett barn fra før, strevde i 3 år før de endelig ble gravid. Hun kosa seg igjenom hele svangerskapet og var lykkelig. Nå er hun blitt gravid igjen, etter 6 mnd prøving. Nok engang gleder hun seg over svangerskapet, for hun vist hvor hun strevde sist på å bli gravid.
Vennine nr 2, har aldri brukt prevensjon. Har heller egentlig ikke planlagt å bli gravid, men ble hun så ble hun. Men hun gleder seg KUN til barnet blir født, og ikke noe over graviditeten.
Så mitt innspill går ut på at jeg mener bestemt av UFB'ere blir ikke mere glad i barna sine, men får en helt annen glede over det å være gravid. De stråler og koser seg igjenom svangerskapet.:nikker:
Vi utveksler våre meninger og det er sunt det vettu!! :nikker:
Det går ikke an å bli enige om et slikt tema som dette, til det er mennesker altfor forskjellige. Men midt opp i all prøving og styring, så tror jeg det er sunt med en slik diskusjon, selv om det er lett å misforstå(snakker av erfaring... :)).
synnemor
06-08-2004, 17:58
Først og fremst, interessant diskusjon Maia !
Er veldig enig med Mai, om at man bli veldig glad FOR barna sine.
Med hensyn til om man bli mer overbeskyttende i svangerskapet om man er UFB, kommer det kanskje litt an på hva man har opplevd under prøveperioden, og hva slags type man er selv ??
Jeg har en jente på snart 6 år, hun kom ganske raskt etter at vi hadde begynt å prøve.. etter en SA. Masse blødninger, måtte ligge i 3 mnd, kontroller og legebesøk i hopetall. Så da hun endelig så dagens lys, var jeg overlykkelig over at det hadde gått bra. Var kjemperedd de første månedene, i tilfelle hun "skulle bli borte" (dere skjønner hva jeg mener...)
Men morskjærligheten var overstrømmende, og jeg følte at jeg var verdens heldigste med verdens vakreste, skjønneste jente.
Nå, etter nesten 5 år, 5 SA, 1 MA og 2 ivf forsøk har jeg en krabat i magen.
(Var egentlig tvillinger, den ene døde tidlig). Og det som har preget denne episoden er REDSEL. Jeg har vært redd, redd, redd... og når jeg ser nurket på ul, er det akkurat som om det ikke er min ?! Tror jeg har distansert meg og ikke egentlig kan ta inn over meg at dette ser ut til å gå bra.
Har ikke kjøpt noe, eller gjort noen forberedelser.
Poenget ? Vi blir preget av våre erfaringer, og det er nok det som styrer hvordan vi er under svangerskapet. Hvis man går og "forventer" at det skal gå galt, vil fokus være på fosteret og at det har det bra til enhver tid.
Hvis man forventer at alt vil gå bra, vil kanskje fokus være på andre aspekter...
Men at vi alle er like glade for de barna man får, enten ved fødsel eller adopsjon er det ingen tvil om !
Calendar
06-08-2004, 18:05
Så mitt innspill går ut på at jeg mener bestemt av UFB'ere blir ikke mere glad i barna sine, men får en helt annen glede over det å være gravid. De stråler og koser seg igjenom svangerskapet.:nikker:
Dette synes jeg også virker veldig generaliserende.
Jeg har noen UFB venner som overhode ikke har hatt noe strålende svangerskap.
Noen har hatt det, mens andre har ikke. Jeg tror hvorvidt man koser seg og stråler gjennom svangerskapet avhenger av så utrolig mye, og ikke bare er noe som kommer automatisk dersom man er UFB. Veldig mye av "strålingen" og gleden og mye annet i svangerskapet avhenger av hvordan kroppen reagerer på hormonforandringer.
Gleden over å være gravid og kos i svangerskapet er heller ikke to ting som hører sammen nødvendigvis.
Jeg er ikke UFB heldigvis, men jeg er ikke av dem som lett blir gravid heller.
Mitt første svangerskap var som jeg skrev over, et svangerskap jeg var hjertens takknemlig for. Jeg var glad, lettet og lykkelig over å ha blitt gravid. Samtidig var det en nervepåkjenning av dimensjoner. Jeg strålte ikke, slik som min venninne gjorde (som ble gravid på første forsøk). Jeg var livredd for å miste og så fram til at de førti ukene var over.
Etter dette hadde jeg en SA
Deretter en MA
Nå er jeg gravid igjen. Jeg er nervøs og redd nå også, men ikke sammenlignbart med første gangen. Det til tross for at jeg nå har opplevd å miste. Vet ikke hvorfor det er slik.
Jeg tror selvsagt også det må være helt spesielt for en som har slitt lenge når vedkommende først blir gravid, men reaksjonene er ikke like ens for alle.
Jeg leste en gang et innlegg på et amerikansk forum om ei som skrev om UFB og fødselsdepresjon. Der på den tråden var det flere som hadde vært UFB og fått fødselsdepresjon, men følte at folk rundt dem ikke "godtok" det. De ble forventet å være glade og fornøye og helt på topp.
Det kan også hende at det kan føles vanskelig for en UFB som virkelig synes svangerskapet er noe slit, å få aksept for dette, fordi man skal være så strålende glad og fornøyd.
Retningen diskusjonen har tatt nå gleder meg på en måte, fordi jeg kanskje kan slutte å ha så innmari dårlig samvittighet over at jeg ikke er fra meg av glede for tiden. Snarere distansert. Selv legen min nektet å se at jeg kunne ha det minste snev av vonde tanker nå, fordi det er jo "dette du har ønsket hele tiden".
Dere er utrolig kloke, dere damer her inne! Jeg kommer aldri i livet til å klare å løsrive meg herfra. Men bortsett fra det, tror jeg at jeg skal ta videre diskusjoner om hvordan det føles å være ufrivillig barnløs og gravid inne på SM, selv om det er her jeg føler meg hjemme...
Svaret mitt på spørsmålet ditt er helt klart nei.Og enklere kan det ikke sies... :blomst:
Scorpion
07-08-2004, 00:28
Overskriften er litt overdreven, men temaet er bedre forklart her;
Har ofte hørt og sier selv også at pga at vi strever slik med å få barn så tror jeg vi kommer til å glede oss ekstra mye over en graviditet og når barnet er født.
Vet ikke om dere har hørt andre si dette før eller har tenkt dette selv, men hva tror dere?
Tror dere par som har slitt i årevis med å bli gravid vil bli lykkeligere enn par som klarer det på 1.,2. eller 3. forsøket?
Fin diskusjon Maia :klemme:
Kan bare svare for min egen del, men jeg tror at for meg vil det handle veldig mye om takknemlighet og ydmykhet den dagen jeg virkelig sitter med en baby i armene mine. Jeg vil selvfølgelig være overlykkelig, som de aller fleste nybakte foreldre er, men også være veldig bevisst på at det ikke er en selvfølgelighet å få oppleve det.
Skjønner at spørsmålet ditt ikke handler om vi blir mer glad i barna våre enn andre, men jeg tror nok kanskje vi vil være takknemlig for dem på en annen måte.
Tror aldri vi glemmer hva det vil si å ha slitt i årevis, for å si det sånn.
Hva det angår selve graviditeten, må jeg si at etter 3 aborter (siste MA etter IVF) vil jeg nok være livredd hele veien... Glede og frykt vil gå om hverandre, så der tror jeg nok mange vil glede seg på en mye mer avslappet måte enn meg i hvertfall.
Dessuten tror jeg også at jeg kanskje vil bli litt vel overbeskyttende til tider, men der spiller nok alder også en rolle :flau:
Bra jeg jobber i barnehage, så jeg er godt vant :blunke:
Lykkeliten
07-08-2004, 00:38
Fi
Kan bare svare for min egen del, men jeg tror at for meg vil det handle veldig mye om takknemlighet og ydmykhet den dagen jeg virkelig sitter med en baby i armene mine. Jeg vil selvfølgelig være overlykkelig, som de aller fleste nybakte foreldre er, men også være veldig bevisst på at det ikke er en selvfølgelighet å få oppleve det.
Skjønner at spørsmålet ditt ikke handler om vi blir mer glad i barna våre enn andre, men jeg tror nok kanskje vi vil være takknemlig for dem på en annen måte.
Tror aldri vi glemmer hva det vil si å ha slitt i årevis, for å si det sånn.
Hva det angår selve graviditeten, må jeg si at etter 3 aborter (siste MA etter IVF) vil jeg nok være livredd hele veien... Glede og frykt vil gå om hverandre, så der tror jeg nok mange vil glede seg på en mye mer avslappet måte enn meg i hvertfall.
Dessuten tror jeg også at jeg kanskje vil bli litt vel overbeskyttende til tider, men der spiller nok alder også en rolle :flau:
Bra jeg jobber i barnehage, så jeg er godt vant :blunke:
Jeg tror nok at jeg vil føle det på en veldig lik måte som deg Scorpion.
Dette med gravidteten er noe jeg har gledet meg mye til, men etter aborter vil jeg neste gang være veldig veldig redd.
Alt dette jeg sier er jo noe jeg tror kommer til å skje. Jeg har absolutt ingen fasit på det, og det har vel kun de som har opplevd både graviditeter/fødsler både som ufb'er og før eller senere har blitt lettere gravid.
Uansett er det fint å høre andres tanker om dette, men selvfølgelig trist at noen skal misforstå hva dette egentlig dreide seg om.
Kjærlighet kan ikke måles.
Fin diskusjon Maia :klemme:
Kan bare svare for min egen del, men jeg tror at for meg vil det handle veldig mye om takknemlighet og ydmykhet den dagen jeg virkelig sitter med en baby i armene mine. Jeg vil selvfølgelig være overlykkelig, som de aller fleste nybakte foreldre er, men også være veldig bevisst på at det ikke er en selvfølgelighet å få oppleve det.
Skjønner at spørsmålet ditt ikke handler om vi blir mer glad i barna våre enn andre, men jeg tror nok kanskje vi vil være takknemlig for dem på en annen måte.
Tror aldri vi glemmer hva det vil si å ha slitt i årevis, for å si det sånn.
Hva det angår selve graviditeten, må jeg si at etter 3 aborter (siste MA etter IVF) vil jeg nok være livredd hele veien... Glede og frykt vil gå om hverandre, så der tror jeg nok mange vil glede seg på en mye mer avslappet måte enn meg i hvertfall.
Dessuten tror jeg også at jeg kanskje vil bli litt vel overbeskyttende til tider, men der spiller nok alder også en rolle :flau:
Dette stemmer ganske så bra med hvordan jeg tenker også.
Jeg tror som sagt at ingen kan bli mer glad i SINE barn enn foreldrene. Uansett hvordan barna er blitt unnfanget.
Jeg husker at jeg for ett par - tre år siden leste en svensk undersøkelse som var gjort på foreldre som hadde født barn etter å ha vært igjennom ass. befruktning kontra foreldre som ikke hadde "slitt" for graviditeten. Det var ikke de helt store forskjellene, men de som hadde vært igjennom ass. befruktning var mer tolerante ovenfor barna (nattevåk og den slags - de tålte mer før de klagde) samt at de fremsto som mer harmoniske. Det var bl.a. færre skilsmisser blandt foreldre som hadde barn etter ass. befruktning (undersøkelsen var gjort på bakgrunn av spørsmål stilt når barna var ett og fem år gamle). Jeg har brukt endel tid på å finne tilbake til undersøkelsen, men finner den dessverre ikke.
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.