Vis full versjon : Hvor viktig er det egentlig for deg å få barn?
Hvor mye er man villig til å ofre?
Klipper litt fra dagboken og hører gjerne andres tanker rundt dette.
Etter noen sommerpils på byen i går spurte jeg Viljemannen i om hva han ville valgt:
- leve lykkelig sammen meg, men forbli ufrivillig barnløs. eller
- få barn, oppleve samlivsbrudd og bli enslig forsørger.
Han svarte uten å blunke at han ville valgt barna, og jeg svarte helt enig at jeg også ville valgt barna. Uten tvil.
Det var jo egentlig et helt meningsløst spørsmål, for man må jo heldigvis ikke gjøre et slikt valg.
Det som er så vondt er jo at det ikke er noe tvil om at det er hos meg feilen ligger, og at de aller fleste kvinner kunne gitt mannen min det han ønsker seg over alt på jord uten problemer.
Nå tror jeg fortsatt at vi kommer til å få barn og at det vil ordne seg, men det ligger der og gnager.
Når jeg spurte om han ville vurdert å bryte med meg hvis det viser seg at jeg ikke kan få barn, ble han bare sur og sa at jeg var dum som sa slikt, det kom til å gå bra, selvfølgelig får vi barn på den ene eller den andre måten, og at det bare var et teit spørmål, noe han har helt rett i.
Men noen ganger er det så vanskelig å aldri la slike vonde tanker slippe frem.
Det er et utolig vanskelig tema..Har tenkt mye på det samme jeg og. Men jeg skal være ærlig å si at jeg vet ikke helt hva jeg hadde svart på dette spm jeg.
Jeg klarer faktisk ikke å se for meg et liv uten min kjære. Og vi kan jo faktisk(hvis vi ser negativt på det) oppleve å leve barnløst sammen...
Pr. dagsdato, selv om barn er mitt høyeste ønske..Jeg ville nok ikke ha valgt slik som dere.
Jeg ville ha sagt leve uten barn.... Min kjærlighet til min kjære er så stor og sterk at det ville jeg ikke byttet mot noe annet.
Missforstå meg rett, men jeg ser heller på å få barn som en stoooor bonus i forholdet vårt.
En annen ting er jo: Ville vi levd lykkelig sammen om vi forble barnløse??? Det er ett smp jeg har tenkt mye på...Og JA!!!når det verste hadde lagt seg, så tror jeg faktisk at vi hadde gjort det. Men savnet etter et barn ville nok vært der konstant.(men savnet til min kjære ville nok vært større)
Men takk og pris slipper vi å stille slike muligheter opp mot hverandre...Tenker med gru hvilke konfikter og div det ville blitt da
blomstermamma
06-08-2004, 11:18
Barn er veldig viktig. Hele livet har jeg srømt om å en dag bli mamma! Nå er prøvingen i full gang, og er veldig spent! Hvis jeg måtte velge mellom et godt liv med sambo og barn vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, da hadde nok ingen ting vært uprøvd nei,hvis problemet hadde vært hos han hadde jeg jo visst at jeg ville han noe han ikke kunne gi meg, og det hadde vært en vondt tanke å leve med. Hvis problemet hadde vært hos meg hadde jeg følt at han vil ha noe jeg ikke kan gi ham, og det er vel like ille det.
Men jeg velger å tro at vi kan støtte hverandre gjennom sol og regn, og at sammen finner vi en løsning. Mamma skal jeg klare å bli uansett! Jeg velger å tro på livet!
For meg er det vesentlig å få :baby: . Nå! Men med Gonamannen. :nikker:
Siden det er hos Gonamannen problemet ligger, har jeg tenkt mange tanker omkring hvor viktig det er for meg, og svaret er; VELDIG VIKTIG, men ikke så viktig at jeg ofrer Gonamannen om det ikke går. Kan vi ikke få barn sammen, så bytter jeg ikke ham ut for det.
Men så har jeg ett Gonabarn fra før, så jeg har liksom opplevd det hele. Forstår at de som ikke har noen fra før kan se anderledes på det.
For meg er det vesentlig å få :baby: . Nå! Men med Gonamannen. :nikker:
Siden det er hos Gonamannen problemet ligger, har jeg tenkt mange tanker omkring hvor viktig det er for meg, og svaret er; VELDIG VIKTIG, men ikke så viktig at jeg ofrer Gonamannen om det ikke går. Kan vi ikke få barn sammen, så bytter jeg ikke ham ut for det..
Hadde så lyst til å prikke deg for dette, men har vært for aktiv på den fronten i det siste...Så jeg bare foteller at jeg synes det var bra sagt.Var på en måte det jeg prøvde å få frem i mitt innlegg og.(hos oss er deg også sambo der er feil hos)
Klem:klemme:
Leste dagbokinnlegget ditt med et stikk i hjertet, Vilje! Dette er et veldig godt spørsmål.
Sjøl var jeg i yngre år aldri helt overbevist om at jeg ønsket meg barn. Jeg tenkte nok som regel at jeg ville ønske det en gang, når jeg nærmet meg 30, men var ikke helt sikker. Som ungdom var jeg aldri spesielt begeistret for små barn, og ofte sa jeg til folk som spurte at jeg aldri ville ha barn selv. Det var en bevisst overdrivelse, men det har aldri vært opplagt at jeg skulle bli mor. (Jeg så vel også for meg at jeg ville bli en skandale som mamma, med mitt temperament og totale mangel på tålmodighet. Det har blitt litt bedre...)
Da vi omsider bestemte oss for å prøve var vi 28-29 og steg om bord i karusellen med skrekkblandet fryd. Det hadde vært en lang modningsprosess før vi endelig følte oss klare - på dette tidspunktet hadde vi vært sammen i 7-8 år og hadde jobbet i 3-4 år etter fullført utdannelse. Jeg var ganske så sikker på at det ville klaffe med én gang og gledet meg stort til å ta folk på senga og presentere årets sjokk. Jada - se på meg nå...:urk: Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så hysterisk på grunn av dette som jeg faktisk har blitt. Det er nesten altoppslukende, legge beslag på nesten alt som er av tid og krefter (og penger, men det er jo underordnet).
Likevel er jeg, om jeg til tider er aldri så desperat, ikke helt sikker på om adopsjon blir løsningen for oss hvis vi ikke lykkes i å få egne biologiske barn. Blåmann og jeg er helt på linje her. Mislykkes vi nå med nye IVF-runder, må vi nok ta oss en skikkelig tenkepause. Vi har snakket om å flytte utenlands for en periode og komme oss litt bort (ja, det er sikkert patetisk, men uten barn har vi råd til å ta oss noen slike friheter).
Hadde Blåmann og jeg spurt hverandre hva vi ville valgt (noe vi iblant gjør)...
- leve lykkelig sammen meg, men forbli ufrivillig barnløs. eller
- få barn, oppleve samlivsbrudd og bli enslig forsørger.
...ville vi nok begge ha valgt det første alternativet. Vårt ønske om å få barn er veldig sterkt, men foreløpig ikke så sterkt at det er snakk om å f.eks. gå fra hverandre for å finne en annen partner å få barn med. Det er mulig at jeg vil tenke annerledes og bli enda mer desperat om et par år, men jeg har nok foreløpig ikke tenkt på det å få barn har som mitt fremste mål i livet. I yngre år tenkte jeg at om det skulle vise seg at vi ikke fikk det til, hadde det nesten vært greit nok – det ville vært verre for andre som har drømt om morsrollen fra de var små. Jeg har forandret mening nå, men jeg tror fortsatt at vi kan greie å skape oss et meningsfylt liv også om vi ikke lykkes.
Klem fra Elinblu
Takk for fine svar :blomst:
Jeg ville selvfølgelig aldri gått fra Viljemannen om han ikke kunne få barn, men tror ikke jeg kunne levd med ham hvis han ikke ville ha barn noensinne.
Jeg tror ikke det er mange som ville valgt vekk en partner med fertilitetsproblemer, men jeg tror kanskje at terskelen for å ta en annen forelskelse mer alvorlig er lavere, underbevisst eller bevisst.
En annen ting er jo: Ville vi levd lykkelig sammen om vi forble barnløse??? Det er ett smp jeg har tenkt mye på...Og JA!!!når det verste hadde lagt seg, så tror jeg faktisk at vi hadde gjort det. Men savnet etter et barn ville nok vært der konstant.(men savnet til min kjære ville nok vært større)
:nikker: Jeg føler det på akkurat samme måte. Så lenge vi ikke har barn, vet vi jo heller ikke helt hva vi går glipp av. Jeg er sikker på at alle foreldre ville valgt barnet hvis de måtte velge mellom barnet og ektefellen/samboeren, men vi har jo ikke dette valget. Tomrommet som barna våre skulle ha fylt er stort, trist og lokkende, men det er nå engang et tomrom - ikke et menneske av kjøtt og blod. Hvis vi jobber med saken, tror jeg vi kan greie å fylle det med andre ting.
Jeg ville selvfølgelig aldri gått fra Viljemannen om han ikke kunne få barn, men tror ikke jeg kunne levd med ham hvis han ikke ville ha barn noensinne.
Jeg tror ikke det er mange som ville valgt vekk en partner med fertilitetsproblemer, men jeg tror kanskje at terskelen for å ta en annen forelskelse mer alvorlig er lavere, underbevisst eller bevisst.
Her er jeg nok enig med deg. Denne diskusjonen hadde jeg med min kjære før vi kastet oss ut i prøverørs verden for alvor. Siden ønsket mitt om barn er der, hadde jeg nok måttet ta en skikkelig tenkepause før ejg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre.
En ting er å gå igjennom dette sammen og ikke få barn, en annen er at den andre plutselig ikke ønsker seg barn.
Hmmm...kan vel kanskej virke som jeg motsier meg selv nå, men håper folk skjenner hva jeg mener.
Takk for fine svar :blomst:
Jeg ville selvfølgelig aldri gått fra Viljemannen om han ikke kunne få barn, men tror ikke jeg kunne levd med ham hvis han ikke ville ha barn noensinne.
Jeg skjønte at det ikke var dette du mente, Vilje.
Tror du har rett i det siste. Jeg kjenner til flere forhold som har gått over styr bl.a. på grunn av problemer med å få barn eller det at den ene er klar mens den andre ikke er det. Dessverre kan jo også barnløsheten være en stor belastning på forholdet, i likhet med den slitsomme og travle småbarnsperioden. Et vennepar av oss slet i tre år før det løsnet for dem og de fikk sine to barn. De klager en del over hvor umulige ungene er og hvor slitsomt det er å være småbarnsforeldre, men dette er nok bare overflatisk. Sist vi møttes, sa min venninne til meg at "hvis dere kommer gjennom barnløsheten sammen, kommer dere gjennom alt". Etter hennes mening var ikke belastningen med skriking, nattevåk og tidsklemme engang en skygge av den påkjenningen det hadde vært å slite med å få barn.
Er så heldig at jeg har opplevd og opplever det å være mamma og er så uendelig glad for at vi har klart det en gang. Dersom det ikke skulle gå igjen så skal vi prise oss lykkelige for den prinsessa vi har fått :hjerter:
Som alltid intelligente, reflekterte gode svar kjære Elinblu :klemme:
Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette i går er at jeg tidligere på kvelden var på besøk hos en venninne med to barn som nylig har vært ufrivillig igjennom et samlivsbrudd. Hun har det uten tvil mye vanskeligere nå enn det jeg opplever i forbindelse med min foreløpige barnløshet. Men hvis jeg skal se 20 år frem i tid så tror jeg at de aller fleste greier seg fint etter et samlivsbrudd, uansett hvor nære man er og hvor lenge man har vært sammen, og at barnløsheten på sikt vil være en større påkjenning som er konstant og evigvarende.
Elinblu: :klapp: :klapp:
Signerer denne, jeg...:nikker:
Thyresse
06-08-2004, 11:57
Nok en gang må jeg si meg enig med Elinblu! :nikker:
Elinblu: :klapp: :klapp:
:nikker: signerer også denne!!
Lykkeliten
06-08-2004, 12:12
Et utrolig vanskelig spørsmål ja.. og jeg skjønner godt at det stakk Vilje.
Jeg har flere ganger selv tenkt tanken på at han kanskje forlater meg om vi aldri blir gravid. Det er vondt, det er så vondt at jeg ikke orker å tenke på det.
Jeg har spurt ham en gang om dette, og fikk til svar at han aldri ville gått fra meg. Men; jeg vet at han blir bare mer og mer trist over at vi ikke klarer det og jeg ser hvor glad han er i barn.
Til spørsmålet klarer jeg bare se et alternativ for min del; jeg ville levd uten barn med Doodles.
Jeg kan ikke tenke meg livet uten ham.
Hadde jeg derimot visst fra tidlig av at han ikke ønsket barn - tror jeg ikke vi hadde fungert så bra sammen nei..
Om det kommer til at vi ikke klarer dette vi har begitt oss ut på - kan vi adoptere. Tanken er enda litt for fremmed for oss, men vi har tenkt over det.
Pga at vi har denne muligheten til å adoptere kommer vi jo aldri til å måtte oppleve å måtte være alene - vi to- resten av livet.
Tussi jenta
06-08-2004, 14:40
Mitt ønske om og få barn har vært så utrolig stort.
Gikk igjennom en mer eller mindre ufrivillig abort når jeg var ganske ung, og etter det kom morsinnstinkt og morsfølelsene, og jeg visste da att jeg bare måtte ha ett barn som var mitt. Og jeg har vært kjempeheldig, for jeg har en kjempenydelig jente på 3 år som jeg og mannen har lagd.
Sitter faktisk her og griner når jeg tenker over hvor utrolig heldig jeg er som har fått den nydelige jenta vår, og hu betyr hele verden for meg.
Håper virkelig dere alle sammen får oppleve det samme.
Men jeg fortalte min kjære ganske med en gang vi ble sammen, att hvis han ville være sammen med meg, så måtte han ønske seg barn. Og det gjorde han. Hadde han ikke ønsket seg barn, så hadde vi gått fra hverandre da. Men hviss det hadde vist seg at han ikke kunne få barn, så vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Og det er jo ikke noe jeg trenger og tenke på.
Og hviss det skulle vise seg att han ikke kan få barn nå, så ville det sefølgelig være kjempetrist, men samtidig går det greit, for vi har vært så heldige att vi har jo en liten prinsesse. Tror nok hun hadde blitt veldig bortskjemt da.
For meg er svaret enkelt. Hadde helt klart valgt mannen fremfor barn. For han er det verre tror jeg... Her i huset er det han som har høyest ønske om barn, og han vil helt klart adoptere hvis vi ikke får egne. Jeg er ikke der helt enda, og for å være helt ærlig vet jeg ikke reaksjonen hannes hvis jeg sier nei til det. Han sier nå at han vil ha meg uansett, men jeg er ikke helt sikker... Men men, den tid osv. Per nå satser vi jo på å få til dette her en gang selv:nikker:
Helenemor
06-08-2004, 15:37
Mitt ønske om og få barn har vært så utrolig stort.
Gikk igjennom en mer eller mindre ufrivillig abort når jeg var ganske ung, og etter det kom morsinnstinkt og morsfølelsene, og jeg visste da att jeg bare måtte ha ett barn som var mitt. Og jeg har vært kjempeheldig, for jeg har en kjempenydelig jente på 3 år som jeg og mannen har lagd.
Sitter faktisk her og griner når jeg tenker over hvor utrolig heldig jeg er som har fått den nydelige jenta vår, og hu betyr hele verden for meg.
Håper virkelig dere alle sammen får oppleve det samme.
Men jeg fortalte min kjære ganske med en gang vi ble sammen, att hvis han ville være sammen med meg, så måtte han ønske seg barn. Og det gjorde han. Hadde han ikke ønsket seg barn, så hadde vi gått fra hverandre da. Men hviss det hadde vist seg at han ikke kunne få barn, så vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Og det er jo ikke noe jeg trenger og tenke på.
Og hviss det skulle vise seg att han ikke kan få barn nå, så ville det sefølgelig være kjempetrist, men samtidig går det greit, for vi har vært så heldige att vi har jo en liten prinsesse. Tror nok hun hadde blitt veldig bortskjemt da.
Kjenner meg veldig igjen her. Var veldig klar i begynnelsen at jeg ville gifte meg og få barn tidlig, min mann ville dette selv om vi trodde han ikke kunne få noen. Men jeg må si uansett hvor trist det enn er så hadde vi nok ikke vært sammen i dag hvis vi ikke hadde hatt barn. :niks: Det har vært en del opp og ned turer og jeg har villet gi opp, men pga barna har jeg prøvd hardere enn jeg ellers ville for å få det til å fungere. Det er jeg jo veldig takknemlig for nå.. :nikker: Jeg vil ikke bare ha vært sammen med han pga barna, men de "bidrar" til å prøve å finne løsninger.
Får vi ingen flere nå så stikker det hardt og vondt i hjertet, men jeg har jo mine små jenter så selv om det er et tomrom så ville jeg aldri gått fra ham pga det. Er bare redd han tar til vettet å stikker fra meg jeg... :nervøs:
Dette er egnetlig et håpløst spørsmål:nemlig: Men det er veldig stor forskjell på å ikke ønske barn og ikke få barn:jupp: Om det går på å ønske barn, da hadde jeg ikke vært i tvil om å bytte. Men når det går på det å ikke få barn, så er det noe helt annet.:sukk:
Hos oss ligger feilen hos begge, så sånt sett er vi ganske heldige. Men hadde vi ikke klart å få barn "sammen" så hadde jeg aldr dratt fra han på det grunnlaget. Vi var begge enige om å adoptere om Ikke IVF skulle klaffe. Nå gjorde det det, og vi fikk en gutt på 2. forsøk. Vi holder nå på med søskenforsøk, og er enige denne gang også. Men nå blir det ikke adopsjon om vi ikke skulle lykkes. Vi er begge enige om at han vi har er mer enn bra nok, men det hadde vært kjekt med søsken.
Men når det er sagt, så er det noe annet om man ikke får noe barn og velger å ikke adoptere (eller ikke får adoptere). Om da den ene har et kjempeønske om barn og ser dette som et problem, så er jeg redd det kan vokse seg så stort at man ikke snakker om det, og uten komunikasjon så er det lett for at forhold svikter. Jeg tror at det største probelemet er at om det finnes ting å prøve, og den ene vil men ikke den andre, da har du problemer. Jeg tror det er her mange av bruddene ligger. Men det er jo bare min filosofi.
Om det er hos deg "feilen" ligger, så finnes det hjelp å få. Men du må til Danmark for å få den. Eller dere kan adoptere. Jeg tror det kan være lurt å ta opp den diskusjonen før IVF. Så vet dere hva dere har å forholde dere til. Dette er ikke enkle valg å ta:huff:
[QUOTE=vilje]Etter noen sommerpils på byen i går spurte jeg Viljemannen i om hva han ville valgt:
- leve lykkelig sammen meg, men forbli ufrivillig barnløs. eller
- få barn, oppleve samlivsbrudd og bli enslig forsørger.
Jeg og mikkamannen hadde faktisk en tilsvarende diskusjon for en ukes tid siden. Vi hadde nok begge gått og "gnagd" litt på disse spørsmålene for oss selv en stund, ja faktisk ganske lenge, skulle det vise seg. Vi gruet vel begge litt for å ta opp diskusjonen, i hvert fall når spørsmålene blir stilt såpass direkte som dette. Vi skulle jo helst sett at en slik diskusjon var unødvendig, men slik situasjonen nå engang er, tror jeg det gjorde godt å få luftet ut. Selv om jeg verken tviler på mine egne følelser for han, eller for hans følelser for meg, må jeg innrømme at jeg var en smule nervøs for tilbakemeldingene hans. Vi hadde allerede snakket litt om adopsjon, i tilfelle vi ikke skal lykkes med å få "egne" barn, men vi er nok ikke helt fortrolige med adopsjon ennå. (Dette skyldes sikkert at vi ikke "tør" å snakke for mye om det, i den forstand at vi da liksom har resignert litt i håpet om å få egne barn...). Men nok om det, konklusjonen fra begges side var helt klart at det viktigste er hverandre :elsker: , selv uten barn. Tror også våre nærmeste har forståelse for dette synspunktet (hva annet kan/tør de vel egentlig si...). Men vi har også innsett at et liv med og uten barn er ganske så forskjellig, noe som sikkert vil gi utslag i hvor/hvordan vi bor, jobber osv. Uansett; vårt største ønske er selvsagt hverandre med barn, så vi håper i det lengste...
Tidl. bruker
06-08-2004, 23:02
Før vi fikk barn var vi enige om å adoptere dersom vi ikke lykkes med å få egne. Vi har valgt hverandre og står sammen.
Dette har mannen min og jeg diskutert flere ganger. Det hele koker ned til spørsmålet: Er vår kjærlighet sterk nok til å fylle tomrommet etter barnet som aldri ble?"
Barnløse blir ofte misunt av foreldre som føler de får for liten tid til parforholdet. Vi kan bruke all vår tid på hverandre. Dette skaper et voldsomt fokus på selve forholdet. Barnet gir noe annet å fokusere på. Uten barn kan lett alle bittesmå feil og problemer bli svært synlige. Vil vi klare å se forbi dette, også mange år frem i tid.
Det vi er mest redde for, er å sitte igjen med en bitterhet om 10 år. Mannen min er redd for at jeg skal angre på at jeg ble sammen med ham, når en annen mann kanskje kunne gitt meg det barnet jeg ønsker meg. Jeg er redd for at han skal bli bitter på grunn av at jeg sliter legeskrekk og dermed har vanskelig for å gjennomgå den behandlingen som må til for at han skal kunne få sitt ønskede barn. Hvis noen av oss skulle føle det slik, vil vi ha det bedre hver for oss. (Dette er en situasjon vi i dag selvfølgelig ikke aner om vi kommer opp i, eller ikke. Vi vet ikke hvordan vi vil reagere den dagen klokka virkelig begynner å tikke for alvor).
Skal vi kunne være sammen resten av livet, også uten barn, skal vi begge være helt sikre på at denne bitterheten er lagt bak oss. Derfor sier vi i dag at vi håper inderlig vi vil klare å berge forholdet, også hvis vi forblir barnløse, men ingen av oss tør si det 100 % sikkert. VI forsøker bare å være så ærlige vi kan om dette, begge to.
Jeg tror det er naturlig å tenke slik du gjør om dette. Klart det er sårt å tenke på at det kanskje ikke blir barn og at han kunne fått barn om han var sammen med en annen. Spesielt når han ønsker barn sterkt. Jeg syns det høres ut som en helt utrolig kjærlighetserklæring til deg - han forblir med deg selv om dere må streve med å få barn selv om det kunne gått greiere om han var sammen med en annen. Det høres ut som han elsker deg veldig høyt.
Dessuten SKAL dere få barn til slutt! Det må du ikke gi opp håpet om. Det ordner seg for snille piker, og du er snill.
:klemme:
Tidl. bruker
09-08-2004, 18:55
Takk for fine svar :blomst:
Jeg ville selvfølgelig aldri gått fra Viljemannen om han ikke kunne få barn, men tror ikke jeg kunne levd med ham hvis han ikke ville ha barn noensinne.
Jeg tror ikke det er mange som ville valgt vekk en partner med fertilitetsproblemer, men jeg tror kanskje at terskelen for å ta en annen forelskelse mer alvorlig er lavere, underbevisst eller bevisst.
:nikker: Enig. Jeg hadde ikke i utgangspunktet blitt sammen med en som ikke
villa ha barn, men jeg hadde ikke forlatt mannen min om han ikke kunne
befrukte meg. Da ville vi nok sammen funnet en annen løsning.
For meg er ønsket om baby veldig stort :nikker: . Det er vel det største som kan skje meg. Vi har ingen fra før av og har gjort unna utdanning, fått arbeidserfaring og nedbetalt gjeld. Så velkommen skal du være :baby: . Jeg er av den utålmodige typen og føler at det må snart skje. Jeg vil prøve det meste for å få egne barn. Vi vet enda ikke hvem det er noe galt med, om det er noen da...Jeg vil ikke forlate ham om det er hans spermier det er noe galt med, men jeg håper vi kan vurdere donorinseminasjon. Om han ikke vil det, så blir jeg nok litt betenkt ja. Kan forstå at han ikke vil ha en "fremmeds barn", men dersom det er vårt alternativ i tillegg til adopsjon så håper jeg han går med på det. Jeg er jo så pass oppe i årene at det ikke er bare, bare å skaffe en ny heller. Om det derimot var slik at han ikke ville ha barn, så tror jeg nok at jeg hadde sett meg om etter en annen ja....
Angående de alternative i første mail så er jeg jammen ikke sikker på hva jeg ville valgt. Har man et godt forhold så er det viktig å holde på det. Er forholdet litt mer bob-bob, så ville jeg foretrukket å være neslig forsørger. Det er jo noe i det at "menn kommer og går, barn består". Det er nok litt avhengig av alder også. Jeg føler vel at dette er min siste sjanse ja :nikker:
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.