Vis full versjon : Abortspørsmål...
Hvis dere hadde oppdaget under ultralyd at det var noe alvorlig galt med fosteret, hva hadde dere gjort da? Hvis det var før de 12 ukene, hadde dere tatt abort da?
Med alvorlig galt, mener jeg at barnet kommer til å bli multifunksjonshemmet.
Ettersom jeg går vernepleierutdanningen, er dette noe som opptar meg litt.. Hadde vært interessant å høre hva dere sg'ere mener om det.
Thyresse
11-08-2004, 12:56
Jeg hadde uten tvil tatt abort. Har foreldre som har jobbet en mannsaldre med mulitfunksjonshemmede barn, og vet jeg hadde fått all mulig ekspertise på det feltet, men det er vel nettopp derfor jeg nok hadde valgt å tatt abort.... Jeg vet hvor mye arbeid det er med slike barn....
Når det er sagt, så vet jeg at dette er en stor avgjørelse å ta...og jeg håper jeg aldri blir konferert med den!!!
Prøvende
11-08-2004, 12:57
Må nok svare ja på det, desverre. Tror ikke jeg hadde taklet det særlig bra.......:lei_seg: Foreløpig har jeg ingen indikasjoner på at jeg har vanskeligheter med å bli gravid, men hvis jeg hadde prøvd lenge hadde det kanskje vært annerledes........
Tror egentlig dette er umulig å svare på før man er i den situasjonen. Tidligere ville jeg vel sagt at hvis barnet kunne bli så funksjonshemmet at det ikke ville kunne leve et tilnærmet "normalt" liv eller ville kunne ha store smerter/plager så vill jeg tatt abort. Men nå som jeg har prøvd å bli gravid i snart 5 månder ser jeg litt annerledes på det. Det ville ikke være lett å ta abort. Jeg tror kanskje jeg ville gjort det, men vet ikke før jeg evt. er i den siruasjonen (og forhåpentlig vis må jeg aldri ta standpunkt til dette.
Tidl. bruker
11-08-2004, 13:06
Jeg hadde uten tvil tatt abort. Et normalt barn tar kjempemye oppfølging, men et mulitfunksjonshemmet barn tar så mye mere! To foraldre klarer det faktisk ikke allene.
:kryss: for at vi får friske barn!
Jeg hadde nok ikke tatt abort, men det er fordi jeg ikke hadde klart det!
Er overbevist om at jeg ville fått store psykiske traumer hvis jeg hadde måttet ta det valget noen gang...
Det ER mye jobb med multifunksjonshemmede barn, jeg er selv vokst opp med at et vennepar av foreldrene mine hadde en gutt som trengte all mulig hjelp..
Det må være utrolig tøft, og jeg har sett på hvor mye de har slitt, men likevel hadde jeg ikke klart å ta valget om at mitt eget barn ikke skulle ha livets rett..
Jeg har ingen spesiell formening om hva som er rett eller galt i en sånn situasjon - det kommer så an på menneskene som det rammer.
Ville for eksempel aldri dømt noen for at de valgte bort et foster med store misdannelser...
Huff... :lei_seg:
Det er uansett en j***** situasjon!
:klemme:
Jeg hadde aldri klart å ta abort :lei_seg:
Tidl. bruker
11-08-2004, 13:41
Tror nok jeg hadde tatt abort. Har noen i familien som "ikke er som alle andre", og ser hvor mye foreldrene sliter. Men selvsagt er det umulig å svare på før situasjonen er der, håper jeg aldri må ta det valget.
Før uke 12 hadde jeg uten tvil tatt abort, sannsynligvis uten store kvaler. Som gammel i prøvergamet har jeg kvittet meg med siste rest av forestillinger om at "naturen må få gå sin gang" etc... Skal "naturen få gå sin gang" på alle måter, risikerer jeg å bli sittende uten barn. Så lenge det er legevitenskap som må til for å skaffe meg et barn, vil jeg heller ikke ha skrupler med å benytte medisinske metoder for å forsøke å forsikre meg om at det blir et friskt barn. Så kynisk har jeg blitt....
Frostmaid
11-08-2004, 13:44
Tidliger ville jeg svart ja uten å blunke nå tror jeg ikke jeg kunne svart før jeg hadde sett ann situasjonen. Det er mange ting å tenke på. Håper virkelig at jeg aldri kommer i den situasjonen.
Jeg håper at jeg aldri vil komme i den situasjonen, men tror at jeg ville ha tatt abort...:sukk: men når det er sagt vet jeg ikke helt om jeg gjør det om det blir realitet...
Leger KAN ta feil og har gjort det før.....det kan tenkes at jeg i ettertid hadde tenkt tanken om at barnet kunne ha vært friskere likevel...og det hadde vært en fryktelig tanke om jeg hadde fjernet det... :_puh: Jeg er glad for at jeg ikke har vært i en sånn situasjon. Samtidig må jeg si at jeg har all beundring for de som tar valget å beholde et sykt barn og som tar den tøffe jobben med å oppfostre det :tilber:
Helenemor
11-08-2004, 13:55
For det første vil jeg bare si at jeg vil være forsiktig med hva jeg sier ang dette. Jeg, når jeg var i tenårene var overbevist at abort måtte være løsningen hvis man fikk et barn med kromosonfeil, ble gravid ved en voldtekt etc.
Nå vil jeg bare si at det er barnet mitt, og jeg ville være glad i det uansett. Hvis jeg skulle være så heldig å få barnet mitt, ville jeg tatt det uansett i hvilken form det kom. Jeg ville aldri stolt på legene som sier at det vil få store problemer. De er bare mennesker de også, og de kan ta feil.
Jeg fikk beskjeden når jeg var 17 år gammel at pga medisiner jeg fikk ville ikke barnet overleve til det var 12 uker inni min mage. Vi fikk en UL ved 12 uker, pluss en ekstra uke å tenke på , men når vi så denne levende lille skapningen inni meg så var vi begge enige at uansett er dette barnet vårt og vi ville ta vare på det.
Vi takket nei til en abort, og nå sitter jenta mi her i en alder av snart 4 år og har gjort til skamme alle anklager om å være hjerne skadet, funksjonshemmet og o.l. Hun er sunn og frisk, self har hun litt vanskeligheter med små ting, men hvem har ikke det?
Jeg vil derfor forbeholde meg retten til å være aventende til å svare til jeg er nødt til å ta et valg. :nikker:
Jeg håper jeg slipper, men jeg ville ikke nølt med å ta vare på det, tror jeg vel og merke.
Helenemor
11-08-2004, 13:58
Samtidig må jeg si at jeg har all beundring for de som tar valget å beholde et sykt barn og som tar den tøffe jobben med å oppfostre det :tilber:
Absolutt, de er helt vanlige mennesker som viser en utrolig styrke, og er høyst beundringsverdige. :nikker:
Jeg føler meg fæl når jeg sier det men jeg hadde nok tatt abort. Jeg kommer til å ta tidlig UL hvis jeg klarer å bli gravid, for å sjekke om alt er i orden for ikke å få kjempesjokk i uke 12.
Dette er ikke bare fordi vi må slite så mye men jeg vil ikke utsette det barnet for evt. pine gjennom hele livet. Det vil sikkert få det bra med alt støtteapparatet men aldri bra nok, har jeg følelsen av. Dette fordi jeg har sett litt og det gjør meg så trist.... Så svaret er nok ''ja''. Understreker at det er dødsviktig å ta dette opp med partner iom. at det fort kan bli konflikter her hvis mannen er uenig.......
:klemmer:
For å være helt ærlig...Jeg vet rett og slett ikke. Dette er en absurb situasjon som jeg ikke klarer å forestille meg.
Men jeg tro egentlig ikke at jeg hadde klart å ta abort. Med tanke på alt vi har vært igjennom for å faktisk bli gravid...
Men om sagt, jeg har ingen anelse.
Calendar
11-08-2004, 14:06
Jeg hadde ikke tatt abort hvis ikke det ble påvist en tilstand som beviselig var helt uforenlig med liv.
Calendar
Jeg vil derfor forbeholde meg retten til å være aventende til å svare til jeg er nødt til å ta et valg. :nikker:
Jeg håper jeg slipper, men jeg ville ikke nølt med å ta vare på det, tror jeg vel og merke.
helt enig med du!!!:nikker: :nikker:
Tidl. bruker
11-08-2004, 14:28
Jeg hadde nok ikke tatt abort, men det er fordi jeg ikke hadde klart det!
Er overbevist om at jeg ville fått store psykiske traumer hvis jeg hadde måttet ta det valget noen gang...
Jeg har ingen spesiell formening om hva som er rett eller galt i en sånn situasjon - det kommer så an på menneskene som det rammer.
Ville for eksempel aldri dømt noen for at de valgte bort et foster med store misdannelser...
Er nok mye enig med deg. Det måtte i så fall være at man i veldig stor grad ble
anbefalt av helesevesenet å gjøre det. Etter en grundig evaluering. Jeg vet ikke.
Tror jeg ville hatt det hengende over meg resten av livet. :uff:
Hadde ikke tatt det bort sammfunnet idag er mere tilrettelagt for og ta i mot sånne barn, huseieren min har et sånt barn og jeg har sett ting på både godt og ondt. Leger kan også ta feil , har en vennine som fikk høre gjennom hele svangerskapet att barnet kom til og bli helt grønnsak og att hun måtte ha hjelp 24 timer i døgnet. Hun satt mange timer i møter med sosial kontoret og avtalte skift ordninger så hun hele tiden kunne få hjelp. Når ungen først kom var han helt frisk og en av det værste "apekattene" jeg har sett høyt og lavt og helt normal.
MokkMokk
11-08-2004, 17:26
Jeg tror det er nærmest mulig å svare på hva man ville gjort før man står i den aktuelle situasjonen, men sånn generelt så er jeg skeptisk til om jeg ville valgt å bære fram barnet. Jeg har en datter fra før, og er tilbøyelig til å tro at jeg ville latt hensynet til henne og vårt foreldreansvar overfor henne veid tyngst, og dermed valgt abort. Men sikker, det er jeg ikke.
Bra tråd!
Det som er utrolig skummelt, er hvor mye skal man stole på UL?
Jeg fikk beskjed om at mitt foster var dødt, så at det levde og så at det var dødt (MA uke 10). Min søster har dog hatt en mye verre UL- opplevelse. Et stykke ut i svangerskapet var legene svært bekymret fordi hodet til den lille jenta var aaaalt for lite. Det var visst så lite at min søster måtte på UL en gang i uken i mange uker før hun fødte. Og legene ble mer og mer bekymret. Hodet var jo så lite?! Hvordan skulle dette gå? Min søster var selvsagt svært lei seg, og livredd for å føde et misfoster. Så kom fødselen, og ut ploppet en fantastisk og velskapt jente. Med et normalt hode!
Det er det jeg syns er skummelt, hvor mye skal man stole på vitenskapen? Jeg tror at hvis man følger sin intuisjon/ magefølelse, at man klarer å ta det valget som er riktig for en selv. Signerer de andre som har sagt at dette vet en nok ikke før en er i situasjonen selv.
Og :kryss: for at ingen av oss havner der! :nikker:
Tidl. bruker
11-08-2004, 21:15
Utrolig hva som kan være meningsfylt, tror jeg ville ønsket "tilfeldigheten" velkommen, men bare hvis livet var forenelig med livskvalitet.
Katrinemor
11-08-2004, 21:20
Jeg har vel uten tvil tatt abort hvis jeg har fått vite under ultralyden at det er noe galt med forsteret eller barnet. Jeg er ikke så beigestret for abort, men kommer det opp noe slikt så har jeg vel gjort det. Men jeg har ALDRI brukt abort som prevansjon.
GlaKatta
11-08-2004, 21:23
Jeg tror det er nærmest umulig å svare på hva man ville gjort før man står i den aktuelle situasjonen, men sånn generelt så er jeg skeptisk til om jeg ville valgt å bære fram barnet. Jeg har en datter fra før, og er tilbøyelig til å tro at jeg ville latt hensynet til henne og vårt foreldreansvar overfor henne veid tyngst, og dermed valgt abort. Men sikker, det er jeg ikke.
Signerer denne jeg!
Klem fra GK
Jeg er faktisk veldig usikker på hva jeg vil ha gjort.. :nikker:
Det er så vanskelig å forestille seg.. I dag er mitt største ønske å få barn :baby: Tenk viss barnet ikke er syk alikevell...
Nei, jeg vet rett og slett ikke...
Men det er virkelig noe å tenke på, ett godt spørsmål
surreburre
11-08-2004, 21:34
Hei Betty22!
Utrolig vanskelig diskusjonstråd du har startet her du!
Vi er så uheldige at vi ikke kan få barn på egen hånd, så vi er midt i ivf-prosessen. Foreløpig uten å lykkes. Så jeg kjenner følelsen av å ønske seg et barn og maktesløsheten over å ikke få det til. Hvordan sorgen overvelder en over å være barnløs.
Jeg kjenner imidlertid også den andre siden i og med at jeg tok en abort (frivillig sådan) for mange år siden. Og vet dermed litt om hvordan det er å ta et slikt valg. Det er ikke lett, og man sliter med psykiske problemer i laaang tid etterpå (depresjon, skyldfølelse, angeren, sviket, skammen over å ha tatt livet til "barnet" mitt, det ugjenkallelige ved det) og nå i tillegg spørsmålet om det er skyld i at egglederne mine nå er tette ( er det "straffen" osv). For å si det sånn. Det valget jeg tok dengang sliter jeg fortsatt med.
Man skulle jo tro at i og med at jeg har opplevd dette så ville jeg vært en sterk forkjemper av å ikke abortere. Jeg kunne ønske at jeg kunne svare ja på dette, men vi er nå havnet i den situasjonen at man under utredningen finner ut at jeg har kromosomfeil. Vi vil derfor, hvis vi skulle være så heldige å bli gravide, bli henvist til genspesialist og få muligheten til å ta fostervannsprøve. Så hva gjør vi dersom fostervannsprøven viser at fosteret har kromosomfeil ( down-syndrom)? Vi har diskutert dette og vi er blitt enige om at vi i utgangspunktet heller til å ta abort. Det er mange grunner til det, jeg skal ikke gå inn på dette her, men den endelige avgjørelsen blir nok tatt i samråd med lege.
Det jeg forsøker å få sagt er at valget, uansett hva man velger, vil medføre at man vil stille seg spørsmålet om man skulle ha valgt annerledes. Kanskje mer dersom man tar en abort enn dersom man ikke gjøre det. Men tankene vil komme. Så hva gjør man? Det er jo tross alt et liv man snakker om.
Når situasjonen er der og man må ta et valg, må man bare gå inn i seg selv og kjenne etter hva som er riktig for en der og da. Det blir et mareritt på jord, men det verste tror jeg er å ta et valg du egentlig ikke kan stå for. Og når valget er tatt så får man holde fast ved det.
surreburre som ber hver dag om at hun ikke vil måtte ta valget en gang til.
JA, jeg tror jeg hadde tatt abort. Jeg har sett flere alvorlig multihandicappede barn, med en uendelighet av smerter og lidelser. Selvfølgelig har også deres liv verdi, men jeg har også sett foreldre som har slåss mot byråkratiet og uendelige papirmøller for å få litt avlastning. Jeg vet at jeg hadde ikke taklet en slik situasjon (men all ære til de som klarer det!)
Tidl. bruker
11-08-2004, 23:30
Jeg synes det er mange gode svar her, og skjønner godt begge sider.
Mannen og jeg har såvidt diskutert det, og vi kom vel frem til at hvis de dreide seg om noe alvorlig, så ville vi nok vurdere abort. Men så er det som noen sier-hvor mye skal en stole på vitenskapen? Og hva vil vil tenke dersom vi virkelig kommer opp i en slik siuasjon. Det er lett å sitte nå og si at en vil ta abort, men sannelig om jeg vet hvilket valg jeg ville endt opp med. Håper ALDRI jeg må ta en slik beslutning! (Eller noen andre her inne, for den saks skyld!)
Jeg har tenkt en del på dette den siste tiden, og diskutert det med samboer. Har vært ganske klar på at dersom jeg ble gravid jeg ville ha tidlig UL i uke 11, hvor man med en ganske god presisjon kan se om fosteret har Downs/Turner.
Ikke fordi jeg tror jeg ville tatt abort, men mere for å vite tror jeg ... Jeg har spurt samboer, og han syntes ikke det var en god ide å sjekke ut dette. Han har en "ta det som det kommer" mentalitet, som jeg elsker:nikker: . Og da slipper jeg forhåpentligvis å skulle komme i ett slikt dilemma ... Og det føles deilig, særlig med tanke på hva vi går igjennom for å bli gravid ...
Håpefull81
12-08-2004, 00:17
Jeg må nok svare at jeg hadde tatt abort. Er egentlig imot abort, for min egen del altså. Mener at enhver kvinne må få velge selv hva hun ønsker å gjøre. Men jeg syns at vist jeg ikke vil ha barn, el.ikke er klar for barn på det tidspunktet bør vi også kunne beskytte oss. (er litt streng med meg selv der.) Men på en annen hånd, vist barnet hadde vært sykt ville jeg nok likevel valgt den løsningen. Jeg har også en mor som har jobbet med mennesker som er fysisk og psykisk utviklingshemmet og det er ganske tungt. At man blir like glad i et sykt barn som et friskt, er det jo ikke tvil om. Men tror påkjenningen er enorm. Og mener jeg har hørt at de ikke kan finne ut hvor sykt barnet er før det født, og da blir det jo en tøff avgjørelse. Men når sjansen er like stor for at det bare er litt sykt, som at det er veldig sykt. Tror jeg, selv om jeg hadde nok slitt veldig med det i etterkant, at jeg ville tatt en abort.
:klemme: Håpefull81
Jeg hadde mens termin 10.08.04 og gleden var enorm!!
Endelig skulle det bli en liten http://www.snartmamma.com/plassen/images/smilies/beibi.gif på oss og etter kun 3 mnd prøving.
Fram til uke 18 gikk alt helt supert og ingen hadde trodd at dette skulle gå galt.
Forloveden min og jeg var på UL 5 mars og syns dette var spennende.Hadde lagt meg ned på benken og jordmora hadde plassert utstyret på magen min..Det første bilde vi så var en liten http://www.snartmamma.com/plassen/images/smilies/beibi.gif som skrævet over skjermen..Det var en liten gutt..ingen tvil der..hehe..
Men etter 5 min var det som et slag i fjeset.Jordmor ble helt stille og fortalte oss etter en stund at barnet vårt hadde en alvorlig hjertefeil.
Jeg har aldri vært så redd...Tårene rant!!!
Vi fikk innkallelse til Riksen for grundigere UL 10.03.04
Var der inne hele dagen, og dette var helt forferdelig..jeg følte meg dårlig der jeg lå, og ba om et mirakel om at legene hadde sett feil på BSS.
Men nei da, det ble konstantert sykdommen HVHS.
Det er en forferdelig hjertefeil, og vi fikk 3 valg.
1: Føde han ut nå - tidlig fødsel.
2: Gå ut svangerskapet og føde han og ikke vite om han kommer til å overleve.Han måtte hatt minst 3 operasjoner det første året.med 50 % overlevelsessjanse.
3: Føde han etter fullgått svangerskap og ta han med hjem og la han død.
Jeg fatter ikke at legene kan gi foreldrene et slikt valg..Det er helt forferdelig.
Vi valgte nr 1.
Fant ut at dette var det mest humane for gutten vår å gjøre.Man vil jo alltid gjøre det beste for barna sine.
Tirsdag16.03.04 fikk jeg abortpillen på sykehuset og dro hjem og bare gråt..hadde det kjempevondt og det var utrolig tøft å vite det at når jeg hadde tatt den pilla, da var det slutt for gutten vår.
Ble lagt inn på BSS 18.03.04 og på morran fikk jeg 3 stikkpiller for å sette igang aborten..I løpet av hele dagen fikk jeg piller hver 3-4 time.
Hadde kraftige mensmurringer og fikk Pinex etter noen timer..Utover kvelden fikk jeg Pethidin og dette var utrolig deilig. Da klarte jeg å sove noen timer og iløpet av disse par timene fikk jeg 10 cm åpning og våknet til en utrolig pressetrang. JM tok vannet på meg mens jeg strevde for ikke å presse, og det var utrolig deilig.
Presset i 20 min og etter 22 timer var gutten vår født!
Vi orket ikke se han, fant ut at det ville blitt for tøft, men vi vet inne i hjertene våres at han var verdens nydeligste lille prins.Jeg har gått sykemeldt en stund og sliter med mareritt hvor samboeren min vekker meg om natta fordi jeg gråter og hyler..
Det finnes en grunn til at jeg, i min endeløse frykt, ikke kommer til å be om tidlig UL. Noen valg vet jeg med meg selv at jeg ikke er i stand til å ta, og samtidig beholde vettet. Så jeg aner ikke hvilket valg jeg ville tatt, jeg gjør bare mitt beste for å slippe å bli stilt overfor et slik valg i det hele tatt. Og det er jo også et valg: jeg tar i mot barnet jeg får, uansett form og fasong, og foretrekker å ikke gi meg selv et alternativ.
For meg er abort helt uaktuelt, uansett hvordan tilstanden til barnet er.
Jeg tar det barnet jeg blir skjenket med åpne armer og friskt mot.
Dette er et interessant tema, men med en liten hake. Hadde selv UL i uke 12 for å se etter evt downs o.l og opplevde hvor lite de egentlig kan se så tidlig. Usikkerhetsmomentet er bare så altfor stort til at man kan ta en velbegrunnet avgjørelse på det tidspunktet. Dessverre er vanligvis fosteret mye eldre enn 12 uker før legene kan se nok til at man kan begynne å vurdere hva slags funksjonshemninger barnet vil få.
Dette er et interessant tema, men med en liten hake. Hadde selv UL i uke 12 for å se etter evt downs o.l og opplevde hvor lite de egentlig kan se så tidlig. Usikkerhetsmomentet er bare så altfor stort til at man kan ta en velbegrunnet avgjørelse på det tidspunktet. Dessverre er vanligvis fosteret mye eldre enn 12 uker før legene kan se nok til at man kan begynne å vurdere hva slags funksjonshemninger barnet vil få.Ja, du er inne på noe der. Jeg har jo selv opplevd flere ganger at leger har tatt feil, så hvordan kan jeg stole på dem i en slik situasjon? Nei, jeg klarer ikke å forestille meg hva jeg ville ha gjort.
Jeg tror at jeg ville ønsket abort, men at Viljemannen hadde hatt store motforestillinger mot dette, og at jeg hadde respektert hans ønske. Det kommer uansett helt ann på hvor store skader barnet hadde hatt. Jeg ville heller tatt den vonde avgjørelsen å ta abort/føde det enn å utsette barnet mitt for et liv i smerter. Kunne barnet fått et meningsfyllt liv skulle nok jeg og mannen greid oss fint!
Mumfie : Det må ha vært et helt ufattelig tøft valg dere ble stilt overfor :comfort:
Helenemor
12-08-2004, 11:17
Mumfie: :comfort: det var nok ikke lett, og det er viktig at man tar valg som man kan leve med. Det er jo en selv man skal leve med for resten av livet. Klart man kan velge feil, men synes det er utrolig sterkt gjort at du forteller oss om dette :) Håper du slipper dette neste gang du har en liten :baby: i magen.. :nikker:
Tusen takk dere.
Det var et utrolig tøft valg, og det er veldig vanskelig å skulle leve med det valget man tok.
Hva hvis legene tok feil, tenk om han var 100% frisk, men heldigvis fortalte obduksjonsrapporten oss at det var galt, og at dette ikke hadde gått.
Men det å stå der med et så umennskelig valg, det slår alle andre tøffe perioder jeg har opplevd, rett ned i støvel'n.
Håper dere alle her inne slipper det.
Har virkelig aldri hatt det så vondt!!!
Klem fra meg.:klemme:
Ja, eit utrulig vanskelig spørsmål!! Trur, som mange andre, at det er vanskelig å svare på før ein faktisk står i den situasjonen sjølv. Kjennes veldig egoistisk ut å svare at eg trur eg ville tatt abort, men eg trur faktisk det.
Har sett en del av desse barna, og hørt om foreldre som må kjempe en stoor kamp for sine og barnet sine rettar, noko som må vere ei vanvittig påkjenning! Kan umulig vere sunt hverken for barnet, foreldra eller forholdet til foreldra imellom. Samtidig berømmer eg foreldre som likevel tek denne kampen!
Det er jo også eit spørsmål om kor mykje ein skal stole på vitenskapen. Skremmande å lese at dei kan ta feil, og at barn som er spådd sjuke likevel er friske.
Og til slutt vil eg berre gi Mumfie en stor :klemme: og :comfort: . Eit sterkt innlegg å lese!
Først vil jeg gi en stooor trøste :klemme: til Mumfie..kan ikke forestille meg hvordan det er å oppleve noe slikt ,og håper jeg aldri må ta et slikt valg :kryss: ..
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort ..hadde det hatt en tilstand som var helt uforenelig med liv ..tror jeg nok jeg hadde valgt abort men sikker er jeg ikke ..det er jo en kjempe tungt valg å ta uansett...tror ikke man kan svare på dette før man er midt oppi det (noe jeg håper aldri skjer :kryss: )
Jeg er i den situasjonen at jeg har mistet 3 ganger på rad på 11 mnd.
MA uke10 :glorie: okt.03 ..SA 12 uke :glorie: :babygutt: Mai 04 og SA 6uke :glorie:2 August 04 og vil derfor få ul. veeeldig tidlig..skal ringe med en gang jeg får positiv test..de vil følge med fosterutviklingen fra starten av og da er det jo ingen garanti for at de ikke finner feil..men håper som sagt at dette er noe vi aldri kommer til å oppleve.
Vet faktisk om ei som fikk beskjed om at hennes baby hadde den nakkefold greia som kunne indikere at babyen hennes hadde Downs syndrom..men hun valgte å beholde siden legene ikke kunne si det med 100% sikkerhet hos henne..ut kom en frisk gutt ,men født for tidlig..så de kan faktisk ta feil..og det syns jeg er skremmende :grøss: ..
Jeg har all respekt for begge sider ..de som velger å avbryte svangerskapet pga. misdannelser og for de som velger å beholde barnet og kjemper videre ..dette er et veldig personlig valg som ingen andre kan dømme.
:klemmer: Missi
For å si det helt enkelt;
Som vernepleier sender jeg alle mine inderligste bønner :ber: til Gudene om at vi må få slippe å ta en reell stilling til dette dilemmaet, og :ber: om å få slippe å få det som vår daglige virkelighet! :ber:
:sukk:
Jeg glemte visst å svare hva jeg selv mente om dette spørsmålet.
Jeg synes også dette er et veldig vanskelig spørsmål. Etter at jeg begynte på vernepleierutdanningen begynte jeg å tenke mer over hva jeg ville ha gjort. Jeg hadde ikke tatt abort om det hadde vist seg at fosteret hadde downs syndrom eller annen letter psykisk utviklingshemming. Mennesker med downs syndrom fungerer veldig godt i hverdagslivet og de har som oftest en bra livskvalitet. Selvsagt hadde det blitt ekstra ansvar, men det hadde vi nok skulle klart.
Hvis det hadde vist seg at fosteret hadde mer alvorlige feil, hvor prognosen hadde vært dårlig for at de får et godt liv med dårlig livskvalitet hadde jeg nok dessverre tatt abort. Men som andre før har sagt, så vet jeg ikke dette helt sikkert før jeg hadde kommet i en sånn situasjon. Veldig vanskelig å si.. Pluss at det er dette med at man ikke kan stole fullt og helt på vitenskapen. Veldig vanskelig avgjørelse som jeg håper alle her slipper å ta!
Og Mumfie: Vil bare gi deg en stor :klemme: for det vanskelige valget du måtte ta!:comfort: Takk for at du delte historien din!
Tidl. bruker
12-08-2004, 13:06
Jeg føler meg ganske sikker på at jeg ville tatt abort hvis jeg fikk vite at fostret var skadet, sykt eller sterkt funksjonshemmet. Jeg kan ikke si akkurat hvor grensen går, men det er noe med når man regner med at barnets liv vil bestå vesentlig av sykehusopphold og medisiner og trening, og sannsynligvis vil ikke barnet få leve opp, da syns jeg abort er et klart valg.
Jeg ville også tatt abort hvis barnet hadde Downs.
Jeg håper virkelig ikke at jeg må noen gang ta stilling til dette!
Jeg kommer vel selv inn i kategorien "utsatt alder", både for missdannelser og Down. Jeg har selfølgelig mulighet til å ta fostervann prøve, men det er ikke alltid at svarene er de du vil det skal være.
Om jeg ville ta abort; om fosteret var så missdannet at det ville bli født som grønnsak, da tror jeg at jeg ville ta abort.
Men, om barnet var rammet av lett Down syndrom, da tror jeg ikke at jeg ville tatt abort.
Det er grader av misdannelser og sykdommer. Og et barn med lett Down kan få et veldig meningsfylt liv.
Selv om jeg i dag kan si at jeg vil/vil ikke, så blir ikke valget reelt før jeg står i situasjonen, og jeg vet virkelig ikke hva jeg ville ha valgt.
Har selv vokst opp med en blind tvillingbror, og vet hva det vil si å ha en handicapet bror. Ikke bare er det en jobb i hverdagen, men det er også en kamp mot Trydeverket. Der må du krangle om hver ting, som kanskje sliter mer på deg, enn den daglig pleie av et handicapet barn.
På den annen side er et svakt hendicapet barn (som min bror) med rett oppdragelse, blitt en friere og sterkere person enn det jeg er. Som barn var han først i løypa, uansett om det gjalt treklatring, rulleskjøyter, trehjulsykkel, vanlig sykkel, skiløyper osv.
Han tok også Informatikk hovedfag under estimert tid, med glans.
Men en blind barn er ikke det samme som en multihandicapet barn.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var en person som kunne ta alt på strak arm, at jeg hadde krefter og overskudd til det meste også å ta meg av en sterkt handicapet barn.
Men dessverre, det har jeg ikke...
Jeg har to barn fra før, og tror ikke jeg ville hatt styrke eller mot til å påta meg oppgaven. Det ville heller ikke vært rettferdig mot de to andre eller forholdet til min mann.
Tidl. bruker
12-08-2004, 15:25
Vet faktisk om ei som fikk beskjed om at hennes baby hadde den nakkefold greia som kunne indikere at babyen hennes hadde Downs syndrom..men hun valgte å beholde siden legene ikke kunne si det med 100% sikkerhet hos henne..ut kom en frisk gutt ,men født for tidlig..så de kan faktisk ta feil..og det syns jeg er skremmende :grøss: ..
Det samme opplevde venninna mi også. Veldig frustrerende og skremmene opplevelse for foreldrene. :leppe: Heldigvis gikk det bra, men de gikk i uvisshet flere uker der ingen kunne gi dem noen garanti for at :baby: var frisk.
UL er et gode, men også et onde i visse tilfeller. Det er vel derfor myndighetene vil begrense bruken av UL.
~neflossiel~
12-08-2004, 20:31
Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde tatt abort (vi har faktisk pratet om det jeg og sambo i tilfelle). Jeg tror ikke jeg/vi hadde taklet det. Friske barn krever mye av foreldrene, og jeg er redd for at et multifunksjonhemmet barn ville blitt for mye for oss. Men det er fullt mulig jeg ville sett annerledes på situasjonen hvis jeg hadde havnet i den :nikker:
Calendar
12-08-2004, 22:05
Jeg er litt redd for hvordan utviklingen blir dersom det normale er å ta abort om noe galt blir oppdaget. Jeg tenker da særlig på holdninger overfor foreldre som velger å beholde barnet.
Jeg har selv vært i nær kontakt med ei som fikk beskjed om at det var noe galt på UL. Hun fikk i utgangspunktet beskjed om at barnet sannsynligvis ville bli veldig funksjonshemmet. Mora hennes ble helt i harnisk da dattera ikke valgte abort selv om legene anbefalte det. Legen ble også amper da hans anbefaling ikke ble fulgt. Barnet som ble født er funksjonshemmet, men fungerer veldig bra i dag.
Jeg er litt redd for alle mulighetene vi står overfor. Jeg er også redd for hva det kan gjøre med våre holdninger på sikt.
Når det er sagt er det helt klart at å ha funksjonshemmet barn ikke er noen dans på roser. Samfunnet bør ta mer ansvar her, og tilbudet til familiene må bli bedre enn det er i dag.
Dette med abort er jo et sterkt tema.
Man kan sitte og si til seg selv og alle andre rundt seg at når jeg blir gravid skal jeg beholde barnet uansett.
Men så lett er det ikke.. Jeg har alltid vært motstander av abort, ment at jeg skal klare å ta vare på barnet uansett hva det gjelder.
Det er veldig lett å si at man skal beholde det før man faktisk har opplevd det å få en beskjed om at barnet deres er desverre så sykt at det har en veldig liten sjans for å overleve, og det må gjennom flere store åpne operasjoner, med en stor mulighet for at dette går galt under operasjonen.
Er dette da et verdig liv??
Grue seg til termindatoen og til babyen blir født, leve hver dag fremover i frykt for om barnet klarer seg gjennom denne dagen, og neste, og neste..
Bo på sykehuset for ungen er for syk til å ta med hjem..
Ikke tør man la andre passe det..Tenk om ungen dør.
Vi hadde ikke taklet et slikt liv, tenk så forferdelig vondt det er å miste babyen sin etter at den er blitt født, etter den har ligget på morens bryst og du har kysset og klemt og luktet babylukten dens.
Da har du fått et sterkt forhold til den, og skulle den dø da pga at ul viste en feil på kroppen..Men du var fast bestemt på å føde den fram..Da hadde ikke jeg klart å leve lenger.
Vi tok det valget vi gjorde fordi vi mente at det var det beste valget vi kunne gjøre for oss og for Simen Alexander.
Vi unnet ikke han et slikt liv.
Og idag er jeg veldig glad for at vi gjorde det slik..Selv om det har vært mange tøffe stunder, hadde det vært enda verre om han hadde dødd etter fødsel!!
Jeg er utrolig glad for at feilen ble oppdaget på ul.
Dette er et spørsmål jeg har tenkt mye på, siden jeg har en kromosomfeil som fører til en viss sjanse for et ekstremt multihandikappet barn. Derfor skal jeg har morkakeprøve i uke 10, og når de først sser etter det ser de jo downs og mange andre ting også...
Jeg har kommet frem til at jeg vil ta abort hvis noe er galt. Dette føler jeg er riktig bl.annet fordi jeg er kronisk syk selv, og dermed føler jeg ville hatt enda mindre mulighet til å greie de påkjenningene det ville påføre familien.....
Men huff, :kryss: for at alt blir i orden med alle barna våre, jenter!
Tidl. bruker
13-08-2004, 09:04
Dette med abort er jo et sterkt tema.
Man kan sitte og si til seg selv og alle andre rundt seg at når jeg blir gravid skal jeg beholde barnet uansett.
Men så lett er det ikke.. Jeg har alltid vært motstander av abort, ment at jeg skal klare å ta vare på barnet uansett hva det gjelder.
Det er veldig lett å si at man skal beholde det før man faktisk har opplevd det å få en beskjed om at barnet deres er desverre så sykt at det har en veldig liten sjans for å overleve, og det må gjennom flere store åpne operasjoner, med en stor mulighet for at dette går galt under operasjonen.
Er dette da et verdig liv??
Grue seg til termindatoen og til babyen blir født, leve hver dag fremover i frykt for om barnet klarer seg gjennom denne dagen, og neste, og neste..
Bo på sykehuset for ungen er for syk til å ta med hjem..
Ikke tør man la andre passe det..Tenk om ungen dør.
Vi hadde ikke taklet et slikt liv, tenk så forferdelig vondt det er å miste babyen sin etter at den er blitt født, etter den har ligget på morens bryst og du har kysset og klemt og luktet babylukten dens.
Da har du fått et sterkt forhold til den, og skulle den dø da pga at ul viste en feil på kroppen..Men du var fast bestemt på å føde den fram..Da hadde ikke jeg klart å leve lenger.
Vi tok det valget vi gjorde fordi vi mente at det var det beste valget vi kunne gjøre for oss og for Simen Alexander.
Vi unnet ikke han et slikt liv.
Og idag er jeg veldig glad for at vi gjorde det slik..Selv om det har vært mange tøffe stunder, hadde det vært enda verre om han hadde dødd etter fødsel!!
Jeg er utrolig glad for at feilen ble oppdaget på ul.
Kjære deg, mumfie! Du skriver så veldig godt!
En jeg kjenner fødte tvillinger så alt for tidlig, det var vel i uke 24, hvis jeg ikke husker feil. Og alt ble gjort for å redde de to barna. Etter 10 uker ga den ene tapt, og døde. Og foreldrene satt igjen med en blanding av følelser. De visste at "alt" som kunne gjøres var gjort. De visste at barnet var så sterkt skadet, at det kanskje var det beste likevel. Hun sa til meg at kanskje har det vært gjort FOR mye, kanskje skulle han sluppet å lide så mye, kanskje skulle han fått lov til å dø lenge før. Det syns jeg var utrolig sterke ord.
Noen ganger tror jeg motivet for å bære fram et svært sykt eller funksjonshemmet barn er fordi man selv ikke klarer å ta det valget å ta abort. Jeg er ikke sikker på at det alltid er til barnets beste. Det finnes mange barn som er så skadet eller så syke at de tilbringer hele sitt korte liv på sykehus, pumpes full av medisiner og smertestillende, operasjoner og undersøkelser kontinuerlig. Og etter noen uker eller måneder eller år så dør barnet. Kanskje hadde det vært mer humant og mer etisk riktig å la barnet slippe lidelsene.
Jeg sier ikke at det er noen fasit på dette, men jeg reagerer litt på enkelte innlegg i denne tråden som nærmest ukritisk sier at man skal føde barnet uansett, fordi man ikke selv kan bære den byrden å ta et valg på barnets vegne. I stedet velger man altså kanskje å legge byrden på barnets skuldre, og barnet har jo ikke noe valg.
Jeg har ett barn fra før, og må uansett hvilke valg jeg tar, også ta hensyn til henne. For meg ville det ikke vært riktig å nærmest ofre min datter for at jeg skal være super-mamma eller wonder-woman og ta meg av et sterkt funksjonshemmet barn. Det er vel årsaken til at jeg også ville valgt abort om barnet hadde Downs syndrom, hensynet til min datter.
I allefall, Mumfie, jeg syns du skriver klokt og godt, og er det en ting som er nyttig lesning i diskusjoner som dette, så er det synspunktene til de som faktisk har opplevd det, stått i situasjonen og måttet ta et valg. Lykke til videre, mumfie. :klemme:
Bra tråd!
Det som er utrolig skummelt, er hvor mye skal man stole på UL?
Jeg fikk beskjed om at mitt foster var dødt, så at det levde og så at det var dødt (MA uke 10). Min søster har dog hatt en mye verre UL- opplevelse. Et stykke ut i svangerskapet var legene svært bekymret fordi hodet til den lille jenta var aaaalt for lite. Det var visst så lite at min søster måtte på UL en gang i uken i mange uker før hun fødte. Og legene ble mer og mer bekymret. Hodet var jo så lite?! Hvordan skulle dette gå? Min søster var selvsagt svært lei seg, og livredd for å føde et misfoster. Så kom fødselen, og ut ploppet en fantastisk og velskapt jente. Med et normalt hode!
:nikker:
Nettopp! Helt enig i dette. Men jeg ville ALDRI tatt abort uansett hva som skjedde. Ett liv er ett liv, og det lille barnet har like mye rett til å leve som alle andre barn. Synes det er sørgelig mye aborter i verden. :lei_seg:
40000 i Norge HVERT ÅR - HALLO! KAN JEG FÅ ETT ELLER??
jeg må nok si at jeg ville tatt abort. Vi er enige der jeg og sambo.. :kryss: for at vi aldri kommer i en slik situasjon at vi må ta dette valget..
Vanskelig å svare 100% på dette synes jeg.
Da vi var på ordinær UL sist jeg var gravid, og fikk beskjed om at ikke alt var som det skulle med den lille gutten vår fikk vi igrunn ikke noe valg. Han ville antagelig komme til å leve 9 mnd i min mage, men ville aldri overleve en fødsel. Så valget vi fikk var enten å sette igang fødsel nå, eller gå 9 mnd med et barn som aldri ville leve lenge nok til å komme hjem til oss. Vil valgte selvfølgelig å sette igang fødsel så fort som mulig, siden det ikke var noe håp.
Hva vi ville gjort dersom situasjonen hadde vært annerledes vil jeg ikke engang svare på nå. Og jeg håper for alle oss at vi aldri noen gang må ta det valget!
Jeg skjønner det veldig godt Liffy: Har ikke noe problem med å se hva du mener, men er det et verdig liv for en unge å ligge der multihandikappet lenket fast til en stol eller seng..ikke kunne få leke med andre og være en unge??
Ikke kunne sparke fotball, ikke klatre i trær eller sykle, ikke gå på slang!!
Syns du ungen fortjener det? og fortjener du et sånt liv? Hvor det eneste du kan gjøre resten av livet ditt er å ta av deg denne ungen?
Jeg personlig hadde ikke taklet det, men jeg respekterer dem som klarer det.
Jeg bare syns ikke at man skal la dem vokse opp for enhver pris.
Noen ganger så er det faktisk best å la dem slippe!!
Dette er et håpløst spørsmål å svare på:nikker: Dette kan man ikke vite før man står i situasjonen. Det er også forskjellige grader av funksjonshemming. Det vil også være med på å avgjøre. Er alt håpløst, så kan kankskje organer hjelpe andre små som ikke klarer seg på egen hånd. Det er mange aspekter som går utenfor oss selv.
Nei jeg sier som Elinbu, dette vil jeg ikke ta stillig til.
Personlig syns jeg at det å sette et multihandikappet barn til verden er en svært egoistisk handling. Med det mener jeg at man ikke kan garantere livskvaliteten eller -lengden for dette barnet, og at ønsket om et barn har blitt altfor sterkt...
Vi har diskutert dette, og tar abort om vårt fremtidige barn viser seg å bli multihandikappet. Kommer til å ta tidlig UL (på privat klinikk) for å kunne påvise slike eventualiteter så raskt som mulig.
Helenemor
14-08-2004, 17:52
Jeg synes det er vondt med sånn holdninger som at ungen ikke får et verdig liv i rullestol, eller er mulitfunksjonshemmet. De er like mye mennesker som deg og meg. Synes det er verken egoistisk eller hensynsløst å la et barn leve, det er opptil oss å gi dem et godt liv :nikker:
Klart denne tråden gjelder at man skal eller skal ikke ta abort hvis man oppdager noe. I den grad man kan stole på at det legene sier er riktig, noe jeg ikke vil stolt på. Men hva med de som blir skadet ved / etter fødselen?
Synes det er vondt at folk mener at de heller ikke har et verdig liv. Tenk å vokse opp som det barnet hvor holdningene rundt det er at det heller skulle dødd.
Et liv er et liv, og har man gått med barnet i magen i 9 mnd så er det få som orker å se barnet vinse hen og dø, fordi noen mener at det ikke ville fått et godt liv.
Det jeg da spør er hvor skal da grensen gå? Hva hvis man får påvist en ungen som er dverg? Eller gå så langt som at hvis noen hadde funnet ut at lille baby jenta man bærer ikke kan få barn? Ville ikke dette barnet heller fått et verdig liv?
Vet om en gutt som ble født frisk, ble skadet pga en lege tabbe under fødselen, er takknemlig for at han lever, også blir han møtt med mennesker som tenker at han ville hatt det bedre "6 feet under"?
Hvem har rett til å bestemme hvem som skal leve eller dø?
Vil et barn født med et handicap være mindre verdt enn en som bli skadet seinere i livet, for der kunne foreldrene "skånet" barnet? Er det en fin ting for barnet å vite seinere?
Vet jeg setter det på spissen, men jeg spør bare hvor skal grensen gå?
Hvem skal bestemme? Og hvem avgjør hva som er et verdig liv?
Calendar
14-08-2004, 18:21
Det er så lett å trekke fram de mest ekstremt multifunksjonshemmede i en debatt som dette. Det finnes mange grader av funksjonshemming, og veldig mange setter ikke abortgrensen for egen del ved sterkt multifunksjonshemming, men ved f.eks. syndromer som Downs og turner.
Til dere som synes det er egoistisk å bære fram et barn man tror (og da mener jeg tror) er multifunksjonshemmet. Dersom man oppdager sterkt multifunksjonshemming i uke 36. Er det da greit å la barnet dø? Eller bør man sette inn ressurser da?
Jeg synes det er sterkt arrogant å skulle avgjøre overfor andre mennesker hva som er et verdig liv. Hva vet vi om det? Noen tilfeller kan virke overbevisende nok, men mange funksjonshemminger som danner grunnlag for senabort virker ikke overbevisende for meg.
Ryggmargsbrokk er et eksempel. Turners syndrom et annet.
Er vi på vei tilbake til et samfunn hvor kun de sterkeste har livets rett?
Jeg er for selvbestemt abort, men har likevel store kvaler.
Lille Trille
14-08-2004, 19:06
Jeg har ikke lest alle innleggende, men etter at jeg har jobbet med slike personer tidligere så hadde jeg deffinitivt beholdt dette lille fosteret. Jeg mener også de har rett til livet og at ikke jeg skal velge hvem som skal leve og hvem som skal dø. Men det er min personlige mening da :nikker:
Lille Trille
14-08-2004, 19:13
Mange gode spørsmål og jeg velger å svare på mine synspunkter. Merker mitt med rødt, men dette er MIN personlige mening og hva andre gjør har IKKE jeg noe med :nikker:
Det er så lett å trekke fram de mest ekstremt multifunksjonshemmede i en debatt som dette. Det finnes mange grader av funksjonshemming, og veldig mange setter ikke abortgrensen for egen del ved sterkt multifunksjonshemming, men ved f.eks. syndromer som Downs og turner. Ja og det er som jeg også skrev, at dette er noe jeg føler at jeg ikke kan bestemme noe for.
Til dere som synes det er egoistisk å bære fram et barn man tror (og da mener jeg tror) er multifunksjonshemmet. Dersom man oppdager sterkt multifunksjonshemming i uke 36. Er det da greit å la barnet dø? Nå tror ikke jeg det, men jeg mener at der det er laget liv der skal det få leve. Eller bør man sette inn ressurser da? Slik som dagen i dag er så har vi masse resurser og man kan få et verdig og fint liv, så jeg mener det er verdt å sette inn resurser for dette :nikker:
Jeg synes det er sterkt arrogant å skulle avgjøre overfor andre mennesker hva som er et verdig liv. Hva vet vi om det? Se dere rundt på funksjonshemmede / multifunksjonshemmede. Ser de triste ut? Niks de settere mere pris på livet enn oss. Hvorfor skal jeg da "ta livet" av et slikt barn? Nei, etter det jeg mener kan jeg ikke klare det Noen tilfeller kan virke overbevisende nok, men mange funksjonshemminger som danner grunnlag for senabort virker ikke overbevisende for meg. Helt enig
Ryggmargsbrokk er et eksempel. Turners syndrom et annet.
Er vi på vei tilbake til et samfunn hvor kun de sterkeste har livets rett? Det ser dessverre slik ut. :lei_seg:
Jeg er for selvbestemt abort, men har likevel store kvaler. De er jeg ikke enig. Er i mort, men det er min mening. Hva andre mener er deres mening og det respekterer jeg.
Dette er et ømt emne og jeg håper ingen føler at jeg tråkket på dem. Det gjorde jeg ikke med vilje, men sa kun det jeg personlig mente. Men siden lovene åpner for selvbestemt abort dømmer jeg ingen som tar det, men at de klarer skjønner jeg ikke. Men det er meg da :klemme:
Jeg synes det er vondt med sånn holdninger som at ungen ikke får et verdig liv i rullestol, eller er mulitfunksjonshemmet. De er like mye mennesker som deg og meg. Synes det er verken egoistisk eller hensynsløst å la et barn leve, det er opptil oss å gi dem et godt liv :nikker:
Klart denne tråden gjelder at man skal eller skal ikke ta abort hvis man oppdager noe. I den grad man kan stole på at det legene sier er riktig, noe jeg ikke vil stolt på. Men hva med de som blir skadet ved / etter fødselen?
Synes det er vondt at folk mener at de heller ikke har et verdig liv. Tenk å vokse opp som det barnet hvor holdningene rundt det er at det heller skulle dødd.
Et liv er et liv, og har man gått med barnet i magen i 9 mnd så er det få som orker å se barnet vinse hen og dø, fordi noen mener at det ikke ville fått et godt liv.
Det jeg da spør er hvor skal da grensen gå? Hva hvis man får påvist en ungen som er dverg? Eller gå så langt som at hvis noen hadde funnet ut at lille baby jenta man bærer ikke kan få barn? Ville ikke dette barnet heller fått et verdig liv?
Vet om en gutt som ble født frisk, ble skadet pga en lege tabbe under fødselen, er takknemlig for at han lever, også blir han møtt med mennesker som tenker at han ville hatt det bedre "6 feet under"?
Hvem har rett til å bestemme hvem som skal leve eller dø?
Vil et barn født med et handicap være mindre verdt enn en som bli skadet seinere i livet, for der kunne foreldrene "skånet" barnet? Er det en fin ting for barnet å vite seinere?
Vet jeg setter det på spissen, men jeg spør bare hvor skal grensen gå?
Hvem skal bestemme? Og hvem avgjør hva som er et verdig liv?
Meget bra innlegg. :klapp: :klapp:
For egen del må jeg si at jeg føler ikke jeg har rett til å bestemme hvem som har livets rett og hvem som ikke har det. Et slikt ansvar syntes jeg er for stort for et menneske å bære. Jeg ville som nevnt tidligere tatt imot det barnet som var i magen min, uansett funskjonshemning. Å kalle dette egoistisk syntes ikke jeg blir rett. Tatt i betraktning, vi er vel like egoistiske som bruker teknologien til å "velge bort" barn vi ikke ønsker, eller? Personlig velger jeg å tenke at dersom ikke teknologien var tilgjengelig, så hadde vi aldri blitt stilt ovenfor slike grusomme valg og alle barn ville bli født til denne verden som de var (og man hadde måttet ta det derfra hva som ville skje videre). Jeg velger å heller benytte denne teknologien til å forberede meg på evt vanskeligheter barnet måtte ha fremfor å velge barnet bort. La meg understreke at det her er snakk om min egen holdning i min situasjon og at jeg fullt ut respekterer at andre føler de må ta andre valg. Siden jeg er en "gammel dame" i prøversammenheng måtte jeg ta stilling til disse tingene da jeg ventet poden. I min alder er det ikke til å komme fra at risikoen er høyere for at noe skal være galt. Jeg trodde faktisk at jeg ville velge abort dersom vi fikk vite at barnet hadde defekter som ikke var forenelig med liv, men ble overrasket over meg selv. Når jeg satt der med magen og kjente spark, så var det klart for meg at jeg ville båret frem barnet uansett og latt naturen gå sin gang. På en måte valgte jeg å lene meg til moder natur og vissheten om at jeg ikke skal bestemme over liv og død i mine holdninger og heldigvis må jeg si jeg ikke måtte oppleve denne vanskelige situasjonen.
vBulletin® v3.7.3, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.