Hvordan er det egentlig å være foreldre?

[Blåklokken]

Dere som allerede er mamma'er eller pappa'er (er vel noen menn her også, kanskje?) hvordan har det vist seg å være, syns dere, i forhold til forventningene dere hadde før dere ble? Hvordan er det virkelig? Ikke slik en ser på tv....hva er virkeligheten med egne barn i livet?

Tusen takk for svar!

[Yrla]

Hei.

Jeg har egentlig ikke tid å svar deg - for dette kan en skrive tykke bøker om :)

Det jeg først og fremst vil si at det er alt det du trodde det skulle bli og mere til. Når Ari Behn snakker om alle de store følelsene han har blir det ofte litt for mye for meg. Når han snakker om sin datter derimot kjenner jeg meg helt igjen på alle pungt :hjerter:

Det å få egne barn gjøre at du forstår deg selv bedre, du kan gjenoppleve din egen barnsdom (bare nå kan gjøre det på en bedre måte) og du får helt mye øyner å se verden med.
Det er virkelig sant at ingen følelse er større, ingen andre kan gi deg mer og at følelsen av at det finnes noen i verden du er villig til å gå i døden for bare er noe en får oppleve når en blir mamma/pappa.

Barna mine er absolutt det beste som har skjedd i livet mitt. Ingen ganger er jeg stoltere enn når alle er samlet og jeg kan ha barna mine nært og varmt inntil meg. :elsker:

Pludselig kom jeg på at det er jo en god del jobb også........men det er arbeid som er temmelig høyt betalt :hjerter:

(skriver kanskje mer en annen gang)

[Nuta]

Ta alt du har hørt om å få barn: kjærligheten, engstelsen,stoltheten...
Hvordan det er når de ser på deg for første gang, eller sier mamma:hjerter:
Tenk deg at de følelsene du allerede har rundt det og få barn, de forventningene du har bygd deg opp..og gang det med 100 DA er du kanskje i nærheten av hvordan det er:)

Med andre ord: helt ubeskrivelig;)

[Robyn]

Å få barn er rett og slett det største her i livet.

Det er selvfølgelig slitsomt til tider, de krever jo absolutt sitt. Men det er så absolutt verdt det.

Når du ser på det lille sovende barnet svulmer hjertet over og man tror man skal sprekke av kjærlighet. Da glemmer man at han bare to timer tidligere holdt på å drive deg til vannvidd. :happycry:

Dagene på sofan er forbi ja, men hvem savner vel det. :elsker:

[Lillian]

Jeg fikk et lignende spørsmål av en venninde for en tid tilbake, hun spurte om det var slik jeg hadde forventet meg å være mamma...
Jeg må si det er mere av alt, mye større kjærlighet, ømhet, beskyttertrang enn jeg hadde forventet, men også mye mere slitsomt enn jeg hadde forventet, men det er verdt allt, uten tvil det beste som har skjedd meg.
Det som nok var mest overraskende er denne redslen for alt, som ikke slipper taket, hønemor....
Men altså jeg er så redd for å gjøre noe "galt", redd for krybbedød, for at han ikke skal få det godt i livet, og alle disse tingene...
Når jeg var gravid var jeg redd for å miste, redd for at noe skulle gå galt, osv.
Men uansett det er den beste opplevelse på jord å få lov å være mamma :hjerter:

[Turbomamma]

Det er helt umulig...

...å forestille seg før man har opplevd det. Det synes i alle fall jeg. Alt jeg og pappan pratet om, alt jordmor snakket om, alt alle andre snakket om.....det ble bare "prat" inntil jeg ble mamma. Jeg trodde jeg forstod og klarte leve meg inn i det de pratet om, men jeg vet nå at jeg rett og slett ikke var i stand til å fatte en mikrodel av det en gang..... Virkeligheten slo meg dessverre litt midt i fleisen da jeg fikk babyen hjem og skjønte alvoret i å ha brakt et barn til verden... Men sjokket gikk raskt over i gledesrus :elsker:

[Cicero]

Tok meg den firheten å kopiere mitt eget innlegg som jeg skrev til henne ift planlegging oa.; på godt og vondt...

Quote:
--------------------------------------------------------------------------------
Originally Posted by Hemulen
Heisan alle dere prøvere der ute. Etter mange år hvor interessen for barn har vært lik null er jeg nå klar for å bli en av dere. Dette føles stort og jeg må bare inrømme at jeg har ett veldig idyllisk bilde av hvordan dette kommer til å bli- selv om jeg vet at det ikke alltid blir som man håper og tror.

Til tross for at jeg nå føler meg klar til å sette et lite barn til verden er jeg allikevel av den grublende sorten som føler veldig på at dette er ett stort ansvar som jeg ikke kan ta lett på. Er det noen andre som føler det slik?

Jeg lurer også på om det er noen tid på året det er bedre å få barn på enn andre( I forhold til skolegang for barnet osv). Er det rett av meg å tenke slik eller skal jeg bare sette igang, nå som jeg føler at jeg har lyst?

Håper ikke at det er arrogant av meg å overplanlegge slik- plutselig får jeg meg en smell for baugen selv, men jeg har nå disse tankene i hodet i alle fall......

Vennlig hilsen Hemulen
--------------------------------------------------------------------------------



Kjære deg!
Det er godt å se at du tenker deg om, før du er med og setter et barn til verden. På ingen måte arrogant.
Mange flotte innlegg her, som alle er verdt å tenke på. Fikk likevel lyst å bare nevne et par ting til - basert på 16 års erfaring som enestående mamma (alenemor = enestående, ikke tostående), bare sånn for å ha gjort det...

Stort ansvar?
Det er ikke bare noe du tenker på, der ER et stort ansvar å sette et barn til verden, som vi ikke på noen måte bør ta lett på!
Å ha et barn i livet sitt, er en velsignelse, og du vil strekke deg til verdens utkant og lengre for det i barnets prosesser. Hvorvidt Livet tar deg DYPT på alvor ift hvilke erfaringer du skal shoppe deg på "ansvarsområdet", se - det vet du ikke før det kommende barnet ditt gir seg ut på sin reise med stabbende bein.
En ting er å kanskje vite i dypet av sitt hjerte hvor mye kjærlighet og ressurser en har å bidra med som foreldre overfor barnet sitt. En annen ting, som du aldri vil kunne planlegge uansett hvor hardt du prøver, er hvordan barnets omgivelser vil komme til å motta det ute i barnets liv, og de erfaringene (og eventuelle behovene) som vil komme med dette. Barnets verden utenfor hjemmet er nødvendigvis ikke bare rosenrødt og idyllisk. Den kan også bidra til både tårer, blod og tenners gnissel i bunnløs fortvilelse for hvordan en best skal kunne gjøre det for at barnet skal ha det bra i sine omgivelser. Hvordan livet bærer ivei - ja det får vi liksom ikke muligheten til å planlegge helt. Tilfeldighetene er alltid tilstedeværende - ofte når vi minst venter det... Og selv om vi ikke er forberedt (det kan vi aldri bli tror jeg) så bør vi være godt rustet til å kunne møte også tøffe situasjoner. Ikke alle barns liv går på skinner ute i deres omgivelser. Og det - det får du ikke planlagt, kjære deg. Men ubetinget kjærighet - det gir heldigvis bunnløs styrke!
Ansvaret ER stort, og arbeidet kan også til tider virke uoverkommelig ettersom barnet vokser til, og med utfordringene i deres verden som vokser med dem.
Men tar du det ansvaret og det arbeidet, så skal jeg også love deg det, at det er jaggu verdt det!!

Tid på året?Nja, det kan i utgangspuktet faktisk være mange ting for og imot - men når alt kommer til alt, så er de ganske utbetydelige i den store sammenhengen. Men;

Vinter; kjøp barnevogn med STORE hjul pga snøen!

ift. bursdager:
Utorlig hvor løsningsorientert en blir når barna først er der. Eks. om barnet har bursdag midt i sommerferien - Lag dobbel feiring! Det feires først på skolen rett før start på ferien, med klassevenner og kaker og sang der. Senere, på dagen, feires det igjen med brask og bram sammen med kompiser og familie! Storartet!!

Er dere klar for å få barn, og tiden er moden, (egne studier, jobb oa.), så bare hiv deg rundt!

Varme tanker,

__________________
Cicero

[Hjolto]

Hei Blåklokken (fint nick forresten!).

Jeg har et lite gull på 14 mnd og ønsker nå et lite gull til.

Å bli mor er bare det største som kunne hende meg! Så utrolig fantastisk å være mamma til en flott og fantastisk gutt (alle har fantastiske barn!).
MEN jeg må ærlig innrømme at de 3-4 første mnd var tunge! Ikke fiksa jeg å ligge mens jeg ammet, det betydde at jeg satt i senga å ammet, så sovnet jeg... å når jeg våknet i sittende stilling etter 3 timer, var det klart for ammerunde nr. 2... påan igjen... så det ble så som så med søvn...
Som nybakte foreldre til det første barnet er man litt på tuppa, og vi var usikre på det meste.
Men fra Lillegull var ca. 4mnd ble alt bedre! Vi var blitt ordentlig kjent og visste hva Lillegull trengte. Vi hørte på gråtinga om han var sulten eller trøtt, eller trengte kos.
Nå når vi prøøver å få nr.2, tenker jeg stadig at de første 3-4 mnd kunne jeg godt vært uten... men, det går jo ikke!

Men nå... det er så utrolig fantastisk å være mamma!!! En lite pjokk på 14 mnd som løper omkring, roper "mamma" og "pappa", viser stolt hvor stor han er, klapper søte og viser "lille petter edderkopp", til mors og fars stolthet lager lyder på til ku, hest, hund, katt, and, tiger, bil, osv.... herregud så stolte vi er!!!

Jeg trodde faktisk ikke jeg kunne elske så høyt!
Det største i livet er et barn!

[Athelas]

Har nettopp lest gjennom innleggene til alle dere mammaer, og jeg har fått helt tårer i øynene! :lei_seg: Gleder meg så ubeskrivelig til det er vår tur!

Venter på eggløsningen imens, jeg! :vente:

[Svanen]

Å være foreldre kan by så mangt. Når man venter førstemann aner man ikke hvordan det kan utarte seg. Jeg syns også som en over her sier at de 3-4 første mnd. var ikke så koselig som jeg hadde forventet meg. Mye bekrymringer om den lille fikk det han skulle ha,hvorfor gråter han nå,nattevåk,gikk i ørska om dagen osv. Men etterhvert som man lærer barnet å kjenne går det mye bedre. Men altså disse første mnd.hadde jeg trodd skulle bare bli kos jeg da! Det var det også,men helt annerledes enn jeg hadde innblilt meg.
Apropo bekrymringer, tror jeg vil forfølge deg opp i gjennom hele oppveksten til barne i de forskjellige stadiene.
Nå har min gutt blitt 3 år allerede og midt i den såkalte trassalderen. Det skaper endel kjefting, og det er mang en gang som jeg får dårlig samvittighet etterpå.Det er helt utrolig hvor flinke de er til å tyne foreldrene disse barna. Men man må jo gjøre så godt man kan.
Det er hvertfall en helt utrolig deilig følelse å ha en slik skjønn gutt og jeg må si jeg er stolt over han og. Han skaper en hel masse glede rundt seg og jeg ville aldri vært uten han. Han er det beste som har skjedd meg.

Konklusjonen må være at det er tøft til tider å være foreldre,men det er en lykke som ikke kan beskrives å ha barn.